24 timer på Palau.


Palau er en liten øy (faktisk mange) og et lite land. Som Vanuatu og Solomon så har også disse øyene en brutal krigshistorie. Som handler om japansk besittelse og USA som befrir med store tap av liv. USA mente at øyene var viktige på sin vei for å befri Filipinene, og ofret nærmere 30 000 mann for å befri disse koralløyene. I dag er Palau først og fremst et dykkerparadis med sterk tilknytning til USA og Filipinene. Femti prosent av alle innbyggere er filipinske, og øygruppen ligger inn under US-postal. (det amerikanske postverket) Vi lå på Sams Diving and Yatch Club, og vi snakket flere ganger med den hyggelig eieren Sam. Han lo av postsystemet, det koster nesten ingen ting å få post hit sa han med et smil. Vi kjøper dykkerflasker og blybelter i USA, og de koster bare noe dollars å få det hit med post. Ja de bruker selvfølgelig US-dollar der. Og Sam var selv typisk for øya, Født i USA , kommet til Palau med sine foreldre da han var 10 år. Faren var yrkesmilitær i det amerikanske forsvaret og kom dit på jobb. Foreldrene ble så skilt og han har i dag en lokal stefar som er en av toppolitikerne i dette lille demokratiet. Og Sam la ikke skjul på at hans politiske kontakter hadde hjulpet på for å bygge det som i følge han selv i dag er Palaus største turoperatør. Og det var et imponerende anlegg han hadde! Det var nærmere 70 ansatte som hver morgen sendte ut 10-12 store dykkerbåter fulle av turister. Det gikk 6 mann på 3-skifts ordning bare på fylling av luftflasker. Absolutt en plass og en mann og anbefale for alle som elsker dykking. Vi fikk handlet litt, leide taxi for en rundtur på de største øyene, feiret mammas 40 års dag og smakt på det lokale brygget. Men på grunn av været som senere skulle få navnet Ruby ble det ikke tid til så mye mere. Fryktelig trivelig folk der, uformelle, høflige og kontaktsøkende. Vi kan gi et eksempel på det uformelle, emigrasjonsoffiseren (politi) ble jo purret ut på fritiden for å sjekke oss ut/inn. Vi skal ikke beskrive han i detalj, men pappa sa at hvis han hadde møtt han i ei mørk sidegate så hadde han løpt som en gal. 150 kg, overarmer som et lår,pannebånd, hanekam, gull i ører og nese, mørke solbriller og resten var stort sett tatovert. Men verdens hyggeligste kar var han, ønsket oss god tur og var litt bekymret mht. været som var på vei inn. Av alle plasser vi har vært……….. hit har pappa lyst til å dra tilbake for å dykke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Er du en datamaskin? * Time limit is exhausted. Please reload the CAPTCHA.