Daily Archives: mars 29, 2015

Palawan til Singapore, 8 døgn manuell styring.

Mandag 9/3 var vi endelig klare til å fortsette, mat og utstyr var om bord og dieseltankene var fylt opp. Skipperen bestemte seg for å etterlate 13 stk 20 liters dieselkanner «hjemme», da han anså de store kryssingene for unnagjort, og fordi vi forventet god vind til Singapore. Vi heiste seil å gled langs stranda for å vinke forvell, men ingen dukket opp for å vinke. På ettermiddagene er det Tongit, et kortspill med penger på bordet. Og det er mye viktigere enn å vinke noen langveisfarende avgårde. Men lengre borte sto onkel Jon og arbeidslaget hans å vinket, og vi tutet og vinket tilbake.

Så sviktet altså autopiloten! Det var lite å gjøre så lenge vi seilte, og med et døgn til havn var det ingen vits å stoppe. Vi hadde god vind og god fart hele veien, og på tirsdag ettermiddag kunne vi slippe ankeret i Base Bay, nord på Palawan. Pappa krøp umiddelbart inn dit hvor han aldri før hadde trodd han kunne få plass. Vi hadde kun en sjanse for å fikse autopiloten. Håpet var at det var børstene(kullstiftene) i elektromotoren til hydraulikkpumpa som var utslitt. Det var det eneste vi hadde i reserve! Etter mye om og men og søl med hydraulikkolje, var motoren ute. Børstene var godt slitt, og håpet steg. Men et gjenstridig lager stoppet forsøket og vi måtte fortsette uten autopiloten. Vi viste at S/Y Liv var i nærheten, og ringte de opp. Vi avtalte å møtes i Fish Bay på torsdag, for sammen å dra inn til «hovedstaden»  Puerto Princesa på Palawan. Onsdag startet vi tidlig, og lite vind gjorde at motoren måtte gjøre det meste av jobben. Vi kom om kvelden inn i en lun vik på øya Boayan (etter tips fra S/Y Liv), hvor vi badet og skrubbet litt båt før det ble middag og tannpuss. Så var det siste etappe ned til Fish Bay på torsdag. Vi startet ved soloppgang og gikk med motor hele veien, storseilet var oppe men det var ikke mye å hente der. Så på ettermiddagen kom vi inn i Fish Bay og ankret ved siden av S/Y Liv. De hadde allerede bestilt bil for turen over øya fredag morgen, men det ble en liten tur i land for å se oss rundt og for å snakke med alle fiskerne som bodde der. I tillegg til det faste mannskapet Jan og Christina, hadde også deres sønn Johan mønstret på for noen dager. Fredag skulle han fly hjem fra Puerto Princesa, og vi måtte dit for å sjekke ut. Men først ble det rom og Cola.

Vi kan ikke utelate bilturen over den bratte øya fra dette innlegget. Jeepney er fillipinsk bygde busser, bygget på ramma og driv verket til en amerikansk «kvarting» fra krigens dager. Siden det meste var utslitt da amerikanerne kastet bilene for 50 år siden er det lite med originaldeler igjen! Pappa satte seg foran med sjåføren og hadde dermed god oversikt. Så bar det i vei. Gasspedalen hang i en bit av en sykkelslange, girstanga var et 1/2″ rør med håndtak på toppen og rattstammen så ut til å være fra en gammel Fiat. Da vi kom til bakker (og de var det mange av) var det første gir både opp og ned. Femti meter før vi kom til en nedoverbakke eller krapp sving begynte sjåføren å pumpe på bremsepedalen, og etter 8-10 harde tramp kunne vi kjenne at bremsene tok. Oppe på taket over sjåføren satt en ung gutt og administrerte et titalls store vannkanner. Oppgaven gikk ut på å flytte en slange fra en tom kanne til en full etter hvert som motoren brukte opp vannet. Vannslangen gikk via en kuleventil i sjåførens sidevindu og til radiatorens påfylling. Sjåføren slapp så på passende mengde vann via kuleventilen etter behov. Og nei , temperaturmåleren på dashbordet virket ikke. Halvveis på turen var det stopp for å fylle luft. Punktert? Nei. Lekkasje? Nei. Det var reservehjulet som måtte fylles. Dere må vite at på panseret sto et stort forkrommet kompressorhorn, og det ble flittig brukt. Siden hornet trenger trykkluft og bilen ikke har kompressor må man ha en trykkluft tank. Og da er vel det enkleste å bruke reservehjulet! En slange fra hjulets ventil og til hornet og dermed TUT TUT. Og dette var så avansert at det hadde elektrisk magnetventil og bryter på rattet. Mens vi løste våre saker i byen, fylte sjåfør og hjelpegutt vann og luft, så turen tilbake gikk helt fint.

Johan dro med fly, vi sjekket ut fra Filipinene, pappa kjøpte en tesj til å ta av lagret på el.motoren, vi rakk et måltid mat og litt handling før vi dro tilbake til båten. (vår utsjekking fra Filipinene forekom greit og uten særlige anmerkninger. Vi måtte forklare hvorfor vi lå på feil side av øya, men merkelig nok ingen problemer eller signaler om det som ventet oss i Singapore)

Før vi dro fra Fish Bay og endelig forvell med Jan og Christina skiftet pappa børstene på motoren, og testet denne med ledninger rett fra batteriene, han dreide også rundt selve pumpa med et skrujern uten å finne feil. Da alt var satt sammen og vi testet var det fortsatt ikke særlig liv i autopiloten. Men gode råd var ikke så dyre……..vi hadde jo vindror! (en mekanisk innretning som styres av vinden) Så vi tok gummibåten på dekk og monterte vindroret. Lørdag morgen bar det av sted, og vind fikk vi. Vi klarte også å justere vindroret slik at det styrte og alt var fryd og glede. Men ikke så lenge…… vi skulle laste ned værmelding, men den store(immarsat)satellitt telefonen virket ikke. Vi brukte vår andre satellitt tlf. (Iridium) og fikk snakket med Fleet Com i Norge hvor vi har vårt abonnement. Etter noen timer var vårt sim kort resatt en eller annen plass i verden og vi fikk nettilgang. Så var det ny fryd å glede i noen minutter, helt til været var lastet ned. Ingen vind, ikke vind en eneste plass i hele Sør-Kina havet. Pappa sjekket dieseltankene og sendte de 13 tomme kannene som lå hjemme på Filipinene en tanke. Ikke bare var vi nødt til å gå for motor, vår reserveløsning for styringen vindroret var også ubrukelig. Det ble nøyaktig 8 døgn med 1200 RPM, fem knops fart og stadige blikk på tank målerne. Til tider hadde vi også mere en 1 knops motstrøm. Men det holdt med god margin.

Så var det Singapore Strait (Singapore stredet), verdens desidert mest trafikkerte havområdet. (pappa har gått den Engelske kanal to ganger, og det er som en sykkeltur i ødemarka sammenlignet med dette) Og for å gjøre det ekstra spennende så hadde vi ikke kart over området på kartplotteren vår, og i tillegg viste klokka 2300 den 22/3 når vi entret trafikk separasjonssonen.

Vi slo på inverteren slik at vi fikk 220V strøm om bord, la ut skjøteledning fra salongen og ut på styrekonsollen. Så monterte vi en I-pad med nettstrøm og sjøkart oppe på kartplotteren og gled inn på «motorveien». Mamma hadde tatt båten helt inn til «motorveien» i sterk trafikk mens pappa prøvde å sove. Ikke er det bare stor trafikk og trangt, det er også sterke strømmer. Vi hold oss helt ute på kanten av «veien» og store skip durte forbi i opptil 16 knops fart. Et stykke oppe i kanalen var det merket av et område på kartet med sterke strømskavler, og vi hadde på det tidspunktet 1,5 knops motstrøm og gjorde selv bare 4,5 knop. Vi valgte å gå litt inn i kjørebanen, kanskje 3-400 meter (total bredde på hver kjørebane er ca. 1 nautisk mil eller 1800 meter)for å unngå strømskavlene. Bak oss kom et containerskip på 1020 fot (300 meter) i 16,2 knops fart og så sitt snitt til å ta oss på innsiden. Samtidig hadde vi et noe mindre fartøy på vår babord side, men noe lengre unna. Containerskipet passerte oss på ca. 50 meters avstand. Det var båter på vei forbi oss hele natta og formiddagen, inntil vi svingte av «motorveien» i riktig veikryss/rundkjøring og tok oss frem til karantene området.

Både i havneområdet i Singapore og senere oppe ved Phuket er det påbudt med AIS, i tillegg er det patruljebåter som kontrollerer all trafikk i havneområdet her. Vi ble selvfølgelig lagt merke til, og en patruljebåt fulgte oss en lang stund og vi var forberedt på å bli oppkalt på VHF. Men plutselig mistet dem interessen og siden gjorde vi nesten som vi ville uten at de brydde seg. Vi satt igjen med en følelse av at de etter å ha fulgt oss en stund plutselig oppdaget hvilket flagg som hang bak, og at de dermed tok det som en selvfølge at denne båten ikke ville skape trøbbel. Det føltes bare slik…..(for et par dager siden satt vi i en taxi, da en tank container med S for Stolt Nilsen passerte oss på veien. Pappa forklarte guttene at dette var et norsk selskap, og vår lokale sjåfør fikk oversatt innholdet. Da lo han godt, ja de guttene der ja(Stolt Nilsen) de var nede og åpnet den russiske ubåten de mens russerne sto på land og så på! De dumme russerne kan f…….. ingenting, på havet er nordmennene  overlegene…….) Kanskje det var flagget?

Så svingte vi inn på Western Quarantine & immigration ancorage , tok VHFen og ropte opp Immigration på kanal 74. De dukket snart opp i egen båt, og så sto nye utfordringer for tur…….

Fortsettelse følger snart.