Daily Archives: februar 9, 2015

Hvis noen tror det er kjedelig på lange kryssinger…….

De som tror at lange havkryssninger går ut over humøret må nok tro om igjen. Dette opptaket ble tatt etter to uker uten å se land, på vei til Fatu Hiva i Marquesas. og dette kan beskrives som en vanlig ettermiddag ombord på lange etapper. ( klikk på linken)   trim.9D0FF6A5-AA84-49A2-98D1-BA6754CC69C2

Cebu City til Argao/Boracay.



Cebu City til Argao/Boracay gikk vel egentlig greit, men vi fikk virkelig erfare filippinske fiskere og deres redskaper på turen. Vi startet fra Cebu på ettermiddagen den 8/12 , og fikk en rolig natt med motor og storseil nordover mot Malapascua Island hvor vi passerte ved soloppgang neste morgen. Men derfra og det meste av dagen på vei nord vestover mot Panay fikk vi litt å stri med. Det var fiskebåter og fiskeutstyr i havet rundt oss på alle kanter, og vi var derfor nødt til å være på vakt hele tiden.

                Utpå formiddagen la vi merke til at en liten motorbåt startet opp og kom mot oss. De kom opp på siden av oss men i motsatt retning av vår og de gjorde tegn til at de var sultene. Mamma var på dette tidspunktet nede i båten, og pappa gjorde ingen tegn til at han ville gi de noe, han syntes de var litt frekke! Men disse to fiskerne gav seg ikke så lett, de gjorde en U sving bak båten vår, for å komme tilbake en gang til. Med denne manøveren kappet de begge våre fiskesnører (det var et uhell, men de burde sett snørene uansett) og vi kan ikke si at gavmildheten økte om bord hos oss akkurat. Thor sto hoppende sint og hyttet med nevene mens han ropte på håndgranater, og pappa tok i bruk det internasjonale tegnet for «Fuck You» med en strak langfinger. Og disse «sultene» filippinerne brukte ikke så mange sekundene på å skjønne at det smarteste de kunne gjøre var å begynne å fiske igjen.

                En time senere kom neste fiskebåt mot oss, og vi kan love at alarmen gikk om bord og at våre fiskesnører ble halt inn i en hvis fart. Da båten med en mann kom opp på siden av oss, holdt han opp et par blekkspruter han ville selge oss. Dette passet jo oss perfekt, det var tid for lunch så vi stoppet og handlet med mannen. Han fikk det han forlangte + en iskald cola, noe han satte pris på i varmen. Han var trolig fornøyd med fangsten og handelen for han avsluttet tydeligvis fisket og fulgte oss en liten time før han svingte av mot øya North Gigante hvor han trolig bodde.

Vi hadde lite vind på turen, og motoren måtte gjøre det meste av jobben så det gikk derfor ikke så fort som vi hadde håpet på. Vi hadde egentlig gjort en avtale med tante Rovelyn og Reign Isabel(3) om at vi skulle plukke opp de i Kalibo, slik at de kunne få være med det siste stykket. Dette måtte vi dessverre avlyse etter hvert som vi så at vi ikke ville rekke frem dit før det ble mørkt.

 I Cebu hadde pappa truffet en kar fra Liechtenstain (Marcello), og han hadde drevet å seilt med turister rundt Boracay. Av han fikk pappa masse nyttig informasjon om fiskere og fiskeredskaper i sjøen som kom til nytte siste natta. (Vi har senere fått høre at Marcello drev seilingen ved Boracay i kompaniskap med en nordmann, og at de etter hvert ble banket opp og jaget fra Boracay. Marcello hadde endt opp med måneder på sykehus og brudd på hodeskallen etter bataljen. Men nå driver han samme opplegg ved Cebu City) Et par/tre timer før ankomst Boracay passerte vi på utsiden av tettstedet/landsbyen Nabas, som er en fiskerlandsby. Og her passerte vi straks etter midnatt og det opplevdes minst like ille som Marcello hadde beskrevet det. Det var båter og redskaper med og uten lys over alt. Det ble slalåmkjøring bokstavelig talt. Da det et øyeblikk så ut til å være klart foran stakk pappa som hadde vakt ned på toalettet. Ærendet tok neppe mere enn 90 sekunder, men da han var tilbake på dekk måtte han øyeblikkelig foreta en rask unna manøver. Dette fordi det lå en båt med rødt lys (trolig en lommelykt) rett foran båten. De om bord satt nok i mørket til de var sikre på at kollisjon var u-unngåelig før de tente lykta.

Senere ble det så mange bøyer og tau i vannet at pappa måtte sette seg helt fremme på båten mens mamma tok rattet. Og dette var faktisk helt nødvendig, det ble mange raske kursendringer før vi var gjennom området. Og ved et par anledninger strøk bøyene langs skutesida.

Så var vi gjennom fiskeredskapene, gled med sakte fart i sundet mellom Panay og Boracay akkurat i det solen stod opp og vi kunne se vårt eget hus ligge blant palmene i Argao. Vi hadde ikke mere enn fått feste for ankeret, før det begynte å bli folksomt på stranda. Mormor, tanter og onkler , fettere og kusiner, og ellers annen slekt og naboer var kommet på stranda for å ta i mot oss. Og så ble det ferie.