Daily Archives: februar 6, 2015

24 timer på Palau.


Palau er en liten øy (faktisk mange) og et lite land. Som Vanuatu og Solomon så har også disse øyene en brutal krigshistorie. Som handler om japansk besittelse og USA som befrir med store tap av liv. USA mente at øyene var viktige på sin vei for å befri Filipinene, og ofret nærmere 30 000 mann for å befri disse koralløyene. I dag er Palau først og fremst et dykkerparadis med sterk tilknytning til USA og Filipinene. Femti prosent av alle innbyggere er filipinske, og øygruppen ligger inn under US-postal. (det amerikanske postverket) Vi lå på Sams Diving and Yatch Club, og vi snakket flere ganger med den hyggelig eieren Sam. Han lo av postsystemet, det koster nesten ingen ting å få post hit sa han med et smil. Vi kjøper dykkerflasker og blybelter i USA, og de koster bare noe dollars å få det hit med post. Ja de bruker selvfølgelig US-dollar der. Og Sam var selv typisk for øya, Født i USA , kommet til Palau med sine foreldre da han var 10 år. Faren var yrkesmilitær i det amerikanske forsvaret og kom dit på jobb. Foreldrene ble så skilt og han har i dag en lokal stefar som er en av toppolitikerne i dette lille demokratiet. Og Sam la ikke skjul på at hans politiske kontakter hadde hjulpet på for å bygge det som i følge han selv i dag er Palaus største turoperatør. Og det var et imponerende anlegg han hadde! Det var nærmere 70 ansatte som hver morgen sendte ut 10-12 store dykkerbåter fulle av turister. Det gikk 6 mann på 3-skifts ordning bare på fylling av luftflasker. Absolutt en plass og en mann og anbefale for alle som elsker dykking. Vi fikk handlet litt, leide taxi for en rundtur på de største øyene, feiret mammas 40 års dag og smakt på det lokale brygget. Men på grunn av været som senere skulle få navnet Ruby ble det ikke tid til så mye mere. Fryktelig trivelig folk der, uformelle, høflige og kontaktsøkende. Vi kan gi et eksempel på det uformelle, emigrasjonsoffiseren (politi) ble jo purret ut på fritiden for å sjekke oss ut/inn. Vi skal ikke beskrive han i detalj, men pappa sa at hvis han hadde møtt han i ei mørk sidegate så hadde han løpt som en gal. 150 kg, overarmer som et lår,pannebånd, hanekam, gull i ører og nese, mørke solbriller og resten var stort sett tatovert. Men verdens hyggeligste kar var han, ønsket oss god tur og var litt bekymret mht. været som var på vei inn. Av alle plasser vi har vært……….. hit har pappa lyst til å dra tilbake for å dykke.

Solomon til Palau.

Vi beklager først det lange avbrekket fra skrivingen her, vi kan ikke skylde på nettmangel denne gangen. Det har nok heller skortet på skrivekløe og inspirasjon, det er ikke like spennende å komme til en plass man har vært før. Men vi vet jo at få av våre lesere har vært her så nå vil vi prøve å få fart på tastaturet igjen. Og vi har allerede flere innlegg klare, men vi starter der vi på en måte sluttet, vi går tilbake til 14/11-14. Og kommer med en rapport om turen til Palau, slik vi lovet i Cebu.

                               Siste skrevene fra Solomon, var at vi var utsjekket den 14/11, og at vi skulle gå nordover ganske snart. Og slik ble det, men først var det avskjed på Gizo Hotell. Det ble langbord og middag med ; Beluga Free, S/Y Liv, Coquelicot og oss i Pliosauren. Det var god mat og flott dans til underholdning, men forholdsvis tidlig kveld da avreise var satt neste dag. Lørdag formiddag den 15/11 ble benyttet til å handle inn ferskvarer og å gjøre skuta sjøklar, og rundt klokken 12 var vi egentlig klare. Men så kom Franzi, Jane og Helge fra Coquelicot på besøk, og det ble kaffe/brus og kjeks. Ikke lenge etter dukket Christina og Jan også opp og kom om bord for en kopp kaffe og en prat. Og en time senere dukket de tre fra Beluga Free opp også,» det ser ikke ut som det er noe oppbrudd her» sa kaptein Mike på Beluga Free «så da kan vi jo like godt komme over vi også» sa han.  Det er litt rart dette, noen kjenner vi «litt» andre kjenner vi «bedre», men allikevel føles det som vi er en stor familie som skiller lag, og praten gikk og ingen så ut til å ville bryte opp. Men til sist ble det masse klemmer og «hand shakes», god reise, tryggseilas og alt det beste, og så var vi plutselig alene.

                Vi kom oss av sted ca. 1430, og måtte snirkle oss ut mellom grunnene østover fra Gizo, og Beluga Free lå 500m foran oss. Det var litt vind, men det ble mest motor gjennom natten. Neste morgen var det en svak bris fra sørøst og sol fra skyfri himmel og ingen bekymringer, helt til det spraket i VHFen. Vi var kommet opp mot nordenden av øya Bougainville som lå øst for oss, da Beluga Free kom på radioen. «Vi har noen stygge ulyder i roret og vurderer å måtte snu» var meldingen vi fikk. De ønsket å gå korteste vei til ankerplass for å sjekke roret, og slik ble det…………nesten. Vi snudde og gikk mot land, noe som ville ta oss 3-4 timer. Men etter litt diskusjon mellom mamma og pappa kalte vi opp de, og foreslo at vi skulle gå til Pororan Island på øya Buka Island, det ble litt lengre men til gjengjeld i riktig retning og slik ble det. Der ankret vi opp og så at alle mann på Beluga Free hoppet i vannet. Vi avventet beskjed, og da de etterspurte en tung hammer svømte pappa over til de med det. For å korte historien litt så viste det seg etter hvert at stort sett hele styresystemet var TOTALT utslitt. Foringer, kuleledd, lagre og akslinger var på randen av å falle fra hverandre. Og siden båten har sentercokpit og dermed rattet på midten er det mange og lange føringer. Kaptein Mike ble sittende alene på skuta for å vurdere situasjonen, mens resten av mannskapet kom over til oss. Men etter en samtale med pappa og enda mere tenking bestemte han seg for å fortsette. (hvis han hadde valgt å snu ville det trolig tatt måneder å få alt i orden, og det store spørsmålet var også hvor?)

                Resten av  turen til Palau gikk helt fint, ingen fisk og lite vind. Fra 1,5 grader sør og til 2 grader nord var det helt vindstille og forferdelig varmt. Vi hadde 38-40 grader nede i båten, vi orket ingenting, hverken skole eller fisking. Men på ettermiddagene var det bøttedusj og badebalje med sjøvann for alle svette sjeler (og de var i flertall). Vi hadde Beluga Free stort sett innen synsfeltet hele tiden, vi så de ikke på 2-3 døgn, etter at de valgte å gå innom Kavieng på New Irland i Papa New Guinea for å fylle diesel.(de sjekket ikke inn, og gjorde dermed noe ulovlig. Men det betalte seg med diesel og ferske grønnsaker)

Ellers var alt på det vante, lite vind men vi seilte det vi kunne og Yanmar gjorde resten av jobben. Innseilingen på Palau var problemfri, og resten har dere allerede lest.