Daily Archives: november 14, 2014

Da takker vi for oss i Solomon, er akkurat utsjekket her i Gizo.

Gizo 14/11-14. Vi har tidligere forklart at vi i Solomon er litt usikre på folkene og insektene. Men det er med folkene som med myggen, de fleste er ufarlige. Vi tar hensyn til usikkerheten og prøver å følge råd og vink fra guidebøker, internett samt ved å forhøre oss om plasser og folk. I tillegg bruker vi sunn fornuft og de sanser og erfaringer vi ellers har. Så langt har dette gått over all forventning, og bare en liten episode av det negative er å rapportere så langt(det kommer vi tilbake til).

                Vi startet fra Honiara på ettermiddagen den 7/11, og seilte(motor seilte) 120 nautiske mil opp til øya Vangunu Island og Marovo Lagoon hvor vi ankom neste ettermiddag. Vi ankret opp ved en liten landsby og lå der over natten. Neste morgen var vi en liten tur i land for å besøke landsbyen før vi dro videre nordover i lagunen. Lagunen er kjempestor med mange øyer og manglende sjøkart, det var rett som det var at det dukket opp øyer som ikke sto på kartet, det samme med undervanns rev og grunner.(vi har seilt sammen med Beluga Free fra Honiara og opp hit til Gizo, S/Y Liv har valgt å ta det litt roligere men kommer kanskje hit i dag!)Vi har stoppet flere korte stopp, samt ligget et par dager ved et lite hotell/dykkesenter(Mike skipperen på Beluga Free ville dykke der). Hotellet som sikkert var av det ultra dyre slaget likte ikke barn, så vi holdt oss i båten, men var ute i passet og snorklet et par timer. Siste kvelden ved hotellet (11/11-14) kom en stim av blekkspruter svømmende forbi oss, og fire av de havnet som forrett til middagen. Størrelsen? Jo som en ørret fisker ville ha sagt det! Akkurat passe stor til steikepanna. Og mens vi er inne på fangst………………vi har nå blitt så blaserte når det gjelder fisk, at vi glemte å rapportere fangsten vi fikk på vei til Honiara(Thor ble nærmest fornærmet når det gikk opp for han at det ikke sto i forrige innlegg). Fra Nendo og til Honiara fikk vi to napp, det første var en Mahi Mahi på ca. 15 kilo. Sjelden har vi kjempet så lenge med en fisk, men til slutt hadde vi den ved båten, og stillehavskleppen ble gjort klar. Da tok den plutselig en runde rundt babord ror, rykket til og forsvant med krok og bruk. Det var ikke fritt for at det falt noen tårer på et barnekinn da fisken forsvant. Men noen trøstens ord og lovnad om nye sjanser hjalp på humøret, det var på med nytt utstyr og ut med snøret igjen.

                Så i skumringen sang det på nytt i snella, og alle mann i alarmberedskap, inn med seil, pappa tok stanga og mamma startet motoren og tok rattet. Thor løsnet stillehavskleppen og klargjorde denne for bruk. Og så var vi klare for en ny kamp, og denne kampen måtte vi bare vinne, vi hadde ingen flere tårer å spille. Vi hold tre knops fart, slik at ikke denne skulle komme inn under båten slik som den forrige hadde gjort, og vi hadde fisken på den største stanga som har 500m med 60 kg snøre. Nå skulle den få smake kjøring til den sovnet. Det ble fort klart for oss at det ikke var en Mahi Mahi, for de hopper og spretter(det samme gjør sverdfiskene). Det kunne være en tunfisk, men den kjempet litt for hardt til det, da måtte den i så fall være stor! Vi lot den smake på 3 knops fart i en ti minutters tid, vi snurret litt inn og den stakk ut noen ganger men den kom stadig nærmere. Wahoo roper pappa som står med stanga……………………………….og den er stor. Den var sliten da den kom inn til båten, og vi satte stillehavskleppen inn under haka på den og rev dermed i stykker gjellene og dermed var kampen umiddelbart over. Og så var det vekta da! Vi har lovet å kjøpe oss vekt, og det har vi gjort. Det er bare det at den stopper på 25kg, og da var det ikke noe vits i å hente den frem. Så igjen må vi stole på pappas estimater (og han er til å stole på det vet alle som kjenner han). Estimatet sier at dette er ny rekord for oss i Pliosaurusen og vi melder herved en stk. Wahoo på 40 kilo. Det ble full fryser hos oss igjen, og flere kilo filet både på S/Y Liv og Beluga Free. Da fisken var ferdig filetert og vi fikk satt oss nedpå, var vi alle enige om at det var bra vi mistet den første fisken. Hadde vi fått den om bord så hadde vi sannsynligvis ikke fisket mere denne dagen.

                Men tilbake til Marovo Lagoon, når vi sier vi har stoppet flere korte stopp(2-3 timer)så er det på grunn av skjæringer. Her trodde vi vi skulle sagt treskjæringer, men så enkelt er det ikke! Det finnes utrolig mange flinke skjærere her på Solomon, og spesielt rundt denne lagunen. Og de skjærer i tre(selvfølgelig), i stein ,i skjell og i bein. Vi har sett utrolig mye vakker (og dyrt) noe har vi kjøpt og noe har vi byttet til oss. Vi besøkte blant annet en kar som heter John Wayne, og som skal være blant de flinkeste. Han var ikke hjemme men vi traff en av sønnene som også drev med skjæringer, og vi fikk se noen av hans og brorens arbeider. Vi skal ikke gå i detalj, men kan nevne at det sto en ferdig utskåret tre søyle i ibenholt der som broren hadde laget, den hadde en pris på 10 000,00 US Dollar og den var fantastisk. Mike på Beluga Free kjøpte et hvalbein som var vakkert utskåret, og som han prutet ned til 1000,00 US Dollar. Vi var blakke lenge før vi kom dit, og hadde også glemt kameraet vårt i båten, så bilder ble det heller ikke. ……………(jada jada vi har bilde av den store fisken, bare vent til vi får et bra nett).

                Den 11/11 forlot vi Marovo Lagoon, og satte kursen nordover på vestsiden av New Georgia, og til vår store overraskelse så fikk vi også seil vind. Vi besluttet derfor å seile så lenge vinden holdt, og etter en titt på kartet fant vi ut at vi kunne nå frem til en bukt som het Kalena Bay før det ble mørkt. Vi gled inn der i det som lignet på en fjord, men kartet var ikke i nærheten av å vise sannheten av det vi hadde foran oss, så vi tok det svært rolig innover. Beluga Free lå en halv nautisk mil foran oss, og de rapporterte bakover på radio at de hadde grunnstøtt, men kommet av og at de derfor hadde besluttet å droppe ankeret der de nå lå! Vi la oss ved siden av dem, men forholdene for å ankre var ikke de beste. Det virket som vi ankret i ei bratt steinrøys, men vi fikk da feste til slutt. Dybden under båten varierte fra 4 til 26 meter etter som båten svingte rundt ankeret.

                Vi var ferdig ankret klokken 1730, altså 45 minutter før det var mørkt og ble straks viet oppmerksomhet fra de lokale. Noen barn i kano var først ute, så en mann med frukt og grønnsaker til salgs. Vi kjøpte en klase bananer av mannen og fikk samtidig bekreftet at vi var velkommen til å ankre der ved landsbyen deres. Mannen padlet så videre til Beluga Free for å selge grønt der, mens vi avsluttet ankringen. Så kom en ny kano med tre menn. Vi syntes det var riktig å spørre også disse mennene om det var greit at vi ankret der? De så litt fiendtlige ut, så et høflig spørsmål for å innlede en samtale syntes vi passet, men vi hadde jo allerede fått lov til å ankre av grønnsak mannen. NEI ropte de i kor, dere kan ikke ankre her før dere har betalt 500 Solomon dollar for hver båt! Vi prøvde forsiktig å finne ut hva det egentlig var vi skulle betale for, men noen forklaring på det fikk vi ikke. Da kanoen deres seg nærmere la pappa merke til at han som satt foran i kanoen satt og fingret med noe. Og det viste seg å være et patronbelte, med det som trolig var grovkalibrede pistolkuler! Vi tok radioen og rapporterte over til Beluga Free at dette ble dyrt og at vi ikke syntes dette var noe trivelig sted. Grønnsakmannen mente vi ikke skulle betale og ville padle inn for å hente høvdingen for å avklare det hele. Men vi forhandler ikke med idioter, så ankeret var på vei opp før grønnsakmannen var kommet i land. Vi takket de tre mennene i kanoen høflig for den vennlige mottakelsen, og utropte de samtidig til de tre smarteste fyrene vi hadde møtt i hele Solomon, før vi gled ut i åpent hav igjen.

                Dette var ikke særlig skummelt men er vi usikre så er vi sikre, da forlater vi umiddelbart. Om høvdingen hadde latt oss ankre gratis og ønsket oss velkommen, så hadde det antagelig vært tre fornærmede menn i landsbyen. Og om de hadde våpen (annet en kniver og machete) vet vi ikke, men det så i vertfall ut som om de hadde pistolkuler og det var nok for oss. Og siden det var blitt nesten mørk hadde vi ikke noe annen alternativ ankringsplass så vi satte kursen rett mot Gizo hvor vi nå ligger.

                Gizo er som Honiara støvete og skittent, men med butikker og internett. I går toppet vi opp med diesel, helt til randen og vel så det. Vi kjøpte 2 stk. 200l fat, og pumpet dette over på våre kanner inne på kaia. Hele operasjonen med fylling av tanker og kanner, transport og oppgjør tok 6 timer. For å få med oss all dieselen så måtte vi bruke 3 bensinkanner i tillegg til det vi vanligvis har brukt. I tillegg lot vi det være igjen litt i bunnen av fatene. Vi hadde ikke lyst på de siste literne som kunne inneholde bunnslam og vann. Vi tok også en prøve av dieselen på en cola flaske, den har stått over natta uten at vi kan se noen antydning til vann i den så det ser bra ut. Fra fatene ble dieselen pumpet over i våre kanner via filter med vannutskiller, når vi fyller fra kannene til tanken har vi trakt med filter og vannutskiller, og så har vi doble filter med vannutskillere før dieselen går inn i motorens eget filter. Dette gir fire filtreringer med vann utskilling og burde sikre ren diesel til motorene våre. Vi har nå 1000L om bord nokså nøyaktig, og det bør rekke langt.

                Vi sjekker ut i dag, og setter kursen nordover og vestover ganske snart. Vi går da mot Filipinene, men stopper trolig på Palau (i vertfall hvis vi trenger forsyninger). Vi har også merket av to mindre atoller på kartet som mulige stoppesteder. Men disse atollene ligger utenfor «korteste vei» og vil bli vurdert i forhold til vind og strøm. Når det gjelder vind og fart er det stor usikkerhet, det ser ut som om de østlige vindene begynner å komme nord for oss, men de er svake 5-10 knop. Vi kan ikke anslå noe nøyaktig ankomst på Filipinene, da det er totalt avhengig av vinden. Det vi kan si at vi har ca. 2700 NM igjen til huset vårt på Filipinene. Det er like langt som fra Galapagos til Marquesas, og som vi brukte 17 dager på. Men her blir det mindre vind, kanskje flere stopp under veis og innsjekking på Filipinene. Men hvis vi skulle bruker 40 dager på overfarten, vil vi være «hjemme» på Filipinene ca. 20. desember. Vi håper det går raskere men usikkerheten er stor, og noe internett blir det vel neppe på veien (muligens Palau). Men korte meldinger via iridium vil vi legge ut.

Med hilsen

Pliosaurusgjengen.