Daily Archives: november 7, 2014



Honiara 7/11-2014. Vi ligger nå i hovedstaden på Solomonøyene. Honiara ligger på øya Guadalcanal, som er kjent for noen av de blodigste slagene under andre verdenskrig. Det var her japanerne tok seg til rette og begynte å bygge flyplass for å ta hele Stillehavet. USA ville stoppe dette, koste hva det koste ville, og det kostet så det sved. Vi ligger ved Honiara Yacht Club, og her står en amerikansk minneplate med den enkle teksten: SÅ ANDRE KAN FÅ LEVE. Få ord på en minneplate, men de sier ganske mye.

                Honiara er en støvete og skitten by, men det føles trykt her og vi får stort sett tak i det vi trenger. Vi fyller på med litt mat, kanskje noe diesel, drikke og småting vi ellers kan trenge. Vi ankom hit i går morges i grålysningen, etter å ha brukt nesten to døgn på 200 NM. Men vi var jo i Luganville i Vanuatu sist vi skrev, så vi bør kanskje begynne der.

                Vi forlot Luganville den 25/10 på morgenen, og seilte nordover i noen timer, før vi tok en hvil/middag i en bukt på nord-øst siden av øya Espírito Santo som het Port Orly. Vi hadde forferdelig regn da vi kom inn der, men selv med nærmest null sikt fant en fin ankringsplass for noen timer. På syvtiden på kveden satte vi seil og dro nordover. Det tok oss ca. 20 timer til Waterfall Bay, på øya Vanua Levu. Her fikk vi besøk av den lokale høvdingen (i en kano) som ønsket velkommen, og ba oss samlet i land (vi og Beluga Free). Vi dro inn i samlet flokk, og fikk en storslagen mottakelse. Først holdt høvdingen tale, hvor han på det varmeste ønsket oss velkommen, og forklarte for oss hvor viktige slike båtfolk var for den lokale økonomien (stort sett eneste inntekts mulighet). Etterpå stilte høvdingen, hans kone og hans eldste sønn seg opp og sang en velkomsthymne på engelsk til oss. Og vi følte oss faktisk velkommen. Vann fallet var 18 meter høyt, dessverre hadde det regnet så mye at vi ikke kunne bade i kulpen, men til gjengjeld var fossen et flott syn.

                Men vi måtte videre, og den 27/10, gled vi inn gjennom åpningen i vulkankrateret på øya/vulkanen med det enkle navnet Ureparapara. Også her var velkomsten overveldende, en mann i kano kom ut og anviste de beste ankringsplassene. Og her kom vi på løpende bånd, først oss, så Beluga Free og til slutt S/Y Liv. Da vi hadde fått ankeret til å sitte, kom en annen mann ut, han var skitten og kom tydelig rett fra åkeren. Han ville vite hvor mange vi var i hver båt, for å forberede velkomsten som han sa før han padlet til neste båt. Da vi senere på kvelden spiste middag, kom mannen tilbake for å ønske oss velkommen. Han forklarte da at det var seks høvdinger i landsbyen, fem folkevalgte og så han som var STOR høvding. Han holdt tale for oss, forklarte at dette var en stor dag for landsbyen som lå der så utilgjengelig inne i vulkanen. At tre båter ankom på samme dag var nærmest utenkelig for dem, han forklarte at vi var båt nr. 9, 10 og 11 som besøkte de i 2014, og at de satte stor pris på besøket. Utenom seilbåter, hadde de 1-2 anløp av en kinesisk forsyningsbåt i året.

                Forsyningsbåten kom når det passet skipperen og stikke innom, båten kjøpte da opp det som fantes av kopra (kopra=tørkede kokosnøtter) i landsbyen. Og båten som var absolutt eneste mulighet til å få solgt kopraen, bestemte selv prisen. De fikk så kontant oppgjør for det de leverte, og gikk inn i båtens magasin hvor de kunne handle det de hadde råd til (ikke det de trengte). Båten bestemte selvfølgelig selv utsalgsprisene og vareutvalget. De viste aldri når båten kom, og av og til gikk det så lang tid at kopraen deres råtnet, og da var det bare å begynne på nytt. De hadde ikke båter for å kunne dra ut å fiske med, men en beredskaps båt med motor. Beredskaps båten var for syketransport, en åpen robåt på kanskje 18 fot, med to motorer. Ble noen alvorlig syke, ville det ta 4 timer i åpen båt til nærmeste helsestasjon. De hadde ikke strøm, TV, radio, telefon eller annen form for kommunikasjon.

                Den store høvdingen gav oss etter talen sin, friske blomsterkranser(som hans kone og to døtre hadde bunnet i full fart) som han høytidelig hang rundt halsen vår med håndtrykk og klemmer. Dagen etter var vi i land og kjøpte noen treskjæringer, gav bort litt bøker og blyanter til skolen og byttet til oss litt frukt og grønt.

                (pappa kunne ikke la være å spørre om hvorfor høvdingen var STOR høvding, mens de andre bare var folkevalgte. Siden denne store høvdingen ikke var født i landsbyen kunne han neppe arvet tittelen slik vi først trodde. Det viste seg at han hadde vært folkevalgt, men at han hadde jobbet 5 år for det offentlige i Port Villa. Dette hadde gitt han en «tilleggs utdannelse» som var så verdifull for landet og landsbyen, slik at regjeringen i landet hadde utpekt han til å være landsbyhøvding på livstid)

Så bar det videre til øya Tegue i øygruppen Torres, som skulle være siste stopp i Vanuatu. Alle tre båter ankret i en liten bukt nord på øya som skulle være en fin ankringsplass. Vi fikk umiddelbart besøk av en motorbåt med to menn i! Vi trodde kanskje de ønsket betaling for ankringen eller noe slikt? Men nei da, de var på vei hjem fra fest på naboøy, og ville bare stoppe og si hei. Og de oppfordret oss til å dra inn på øya for å fange kokos krabber, som det skulle være mye av! Vi avtalte like godt med dem at de skulle være med inn for å lære oss kunsten å fange kokos krabber. De fant to store krabber til oss, ved å finne hulene deres undre røtter og store steiner. De stakk hånda inn og trakk krabbene ut. Siden lærte de oss å lage feller, en knekt kokosnøtt festet til et tre ca. 30 centimeter over bakken var det som trengtes, og så var det bare å vente på mørket. Vi satte opp to feller, før vi tente bål på stranda. Det ble en nydelig og minnerik kveld der på stranda, vi grillet selvfanget fisk og selvfangede kokoskrabber, mens sola seg ned i havet vest for oss. Og før vi dro ut i båtene, sjekket vi fellene. Det var en kokoskrabbe ved hver felle, de var bare å plukke opp. Vi viste fangsten til alle før vi pent satte de tilbake i skogen. Så ble det en natts rolig søvn før ankret ble løftet og vi sa takk for oss i Vanuatu og satte kursen for Nendo Island i Solomon.

31/10, la vi til kai på en skrøpelig betongkant på Nendo, og vi ble momentant viet stor oppmerksomhet fra lokalbefolkningen. Vi som første båt inn ( Vi må skryte litt av oss selv, de to andre båtene har ikke sjanse til å henge på oss. Men det skyldes nok først og fremst at vi har en lengre og dermed raskere båt en de) og pappa sprang på land for å sjekke inn. Det viste seg at tolleren var på naboøya, og emigrasjons offiseren var på ferie. Så det ble bare en karantene sjekk og helsekontroll, med beskjed om at resten fikk vi ordne i Honiara.

Vi fant oss senere en ankringsplass for natta (vi ble advart mot store saltvannskrokodiller i vannet, opp til 4m lange) det ble lite bading, men vi kjøpte noen treskjæringer før vi dro videre neste dag. Neste stopp ble øya Santa Ana sør for den store øya San Cristobal, en aldeles nydelig anker plass godt skjermet og med fine strender. Vi var eneste båt som nådde frem før det ble mørkt, og vi måtte dermed guide Beluga Free inn ved hjelp av vår AIS mottaker, og S/Y Liv fikk GPS koordinater av oss, slik at de kunne ta seg trykt inn da de ankom ved midnatt. Neste dag var vi i land, her skulle vi besøke et par «skalle hus», men først hilste vi på landsbyhøvdingen og kjøpte litt trearbeider. Skalle husene eller «Custom Hous» som de kalles, er hytter hvor de har levninger av sine forfedre. Her ligger høvdinger og andre viktige helter. De store høvdingene ligger med alle sine levninger i vakkert (men opp morknede og markspiste) kanoer. Medisinmennene fikk skallen lagt inn i store fisker vakkert tilskåret i tre, som ble kalt magiske haier. Mindre betydningsfulle ledere fikk skallene sine bundet inn i kvister, og lagt på en hylle. Turen til skallehusene tok 3 timer tur retur i steikende varme, og det var en tørst og sliten gjeng som kom tilbake til båtene ved 15 tiden på ettermiddagen.

                Thor har hatt forventninger til å få møte ordentlige fattige……….. Men hvordan definerer man fattigdom? Alle ser sunne og friske ut, alle har klær om men slitte og skittene og alle smiler fra øre til øre og ler og morer seg. På vei hjem fra skallehusene fikk vi en ungeflokk etter oss kanskje 30 unger, (og det var ikke fritt for at småjentene ga utrykk for at de likte unge sjømenn) mamma hadde en pose karameller i sekken, og alle barna unntatt våre matroser fikk en karamell. Det utbrøt da en øredøvende jubel, barna hoppet og danset og løp hjem i full fart. Pappa spurte da Thor om ikke disse barna så «fattige ut» når de kunne bli SÅ glad for en karamell? Jo bekreftet Thor, disse må være fattige. Det så faktisk ut som at våre matroser koste seg mere over de andre barnas lykke, en om de selv hadde fått en karamell.

Da vi slitene kom tilbake til båtene skulle vi hvile…………trodde vi. Men det lå allerede 50-60 unger i vannet rundt båtene, og de hylte og skrek og hadde store forventninger. De var fordelt rundt alle båtene, men da vi satte på full styrke på stereoanlegget og spilte ABBA kom alle til oss. Guttene ble tatt godt vare på, de ble med ut i kanoer (laget av uthulte stokker), og svømte og dykket med de andre barna. Det gikk hardt ut over lørdags godteriene til guttene denne ettermiddagen, men det bekymret de seg ikke over, dette var moro og stor opplevelse. Barna lå 4 timer i vannet rundt oss, til det var helt mørkt, og den minste jenta kunne ikke være 3 år en gang. Hun hang på storesøsterens rygg utover (vi lå 100m fra land og på 22m dyp), og ble plassert i vår gummibåt til søstera fant ut at de skulle hjem. At vi dagen etter skjønte at mammas sandaler var forsvunnet fra gummibåten tok vi med et smil, de sitter nok i dag på en fot som har mere bruk for dem en mamma.

Og nå er vi i Honiara, er ferdig innsjekket og klare for nye eventyr. Vi går videre nord vestover og neste mulighet for internett vil bli Gizo. Alt er vel om bord og vi gleder oss til fortsettelsen, men vi er nå på 10 grader sør, og det er sommer og styggvarmt.

Pliosaurusgjengen.