Daily Archives: oktober 24, 2014

Nytt stort høydepunkt nådd.

Nå har vi seilt nordover i Vanuatu, og er kommet til Luganville på øya Espiritu Santo. Turen opp hit har gått fint, og vi har opplevd en masse. Fra Port Vila , seilte vi opp til Lelepa Island, hvor vi lå en natt. Dagen etter kom en frekk «grunneier» og forlangte 2000 Vatu (ca. 20 USD) for at vi hadde ankret der. Vi hadde tenkt å ligge der en natt til, men var snare med å ta opp ankret da vi fikk høre at vi måtte betale. Vi betaler gjerne til disse fattige folkene, men mannens frekke fremferd  gjorde at vi mistet lysten til å ligge der. Det hører med til historien at vi møtte et ektepar i kano dagen før, og de sa det var bare å ankre der. Men vi flyttet oss ikke langt, bare til nabo øya Moso Island. Og der badet vi, var på stranda og lagde oss en bedre middag.              

   Neste morgen, 13/10 var det på tide å komme seg videre, og vi startet tidlig på morgenen 0500, for å nå frem til neste ankringsplass som ble Lamhe Bay, på øya Epi. Her hadde vi utrolig mange skilpadder rundt båten. Pappa talte ca. 20 skilpadder på en svømmetur i bukta, og de var store. Vi kom ikke dit for å se på skilpaddene, men for å se på sjøkuer. Vi så dessverre ingen, men Liv som lå ankret 100m fra oss så en sjøku, det samme gjorde Beluga Free da de kom et par dager etterpå. Men selv om vi ikke så noen sjøkuer så traff vi i vertfall mange hyggelige folk på land. Da vi skulle gå videre nordover på morgenen den 15/10 kom den norsk/tyske båten vi har nevnt tidligere, og nå fikk vi utvekslet navn og kontakt info. Deres båt er tysk registrert og heter S/Y Coquelicot, om bord er Skipper Helge, hans tyske kone Jane og hennes søster Fran. Vi har siden snakket med de på VHF, og vet at de er i nærheten men vi har ikke sett de siden da.

                Onsdag 15/10, ankom vi Uliveo Island på Malakula og ankret der rett før solnedgang, på veien over fikk vi en Mahi Mahi på 10-12 kilo. Her ble vi oppkalt på radio av en lokal (stats ansatt) guide. Han (Stuart)tok seg av oss på en flott måte, og sto til vår disp. når vi trengte han. Etter en natts søvn, dro vi på land for nye eventyr. Vi ble møtt av Stuart på stranda klokka 0800, sammen med han gikk vi over øya til en landsby på nordsiden. Derfra padlet vi utriggerkano gjennom mangroveskogen og ut på revet. Målet for turen var ei lita øy med et avgrenset område rundt. Inne i dette området skulle vi snorkle med «giant clamps» eller på norsk kjempe skjell. En lokal mann hadde fått til å frede dette området (de lokale spiser disse skjellene), og nå tjener de penger på turistene i stede for å spise skjellene. Vi snorklet rundt der en times tid, og det var mange store og flotte skjell der! De største kunne fint vært brukt som vaskeservant på badet, og ungene fikk streng beskjed om å holde hender og føtter unna disse kjempe klemmene. På tilbaketuren heiste vi seil på utriggerkanoen og seilte på tradisjonelt vis tilbake til landsbyen.

                Etter en tur i båten for å spise litt, dro Thor og Pappa i land igjen. Målet var skolen og 4. klassen. De ble tatt i mot på trappa av rektor og lærer og ønsket velkommen, så ble det en time med landbrukslære. Undervisningen her foregikk på engelsk, og det var vel ikke helt lett å bli kastet rett inn i læren om yams ,pappaya ,taro og bananer. Men det viktigste var jo å se klasserommet, læreren og elevene. De hadde med seg kladdebøker og blyanter som gave til klassen, og Thor fikk en vevd matte som gave tilbake. På kvelden dro pappa og Jan (fra S/Y Liv) i land for å smake på den lokale kavaen, vi har nå drukket kava på Tonga og Fiji og måtte selvfølgelig også prøve her. Mens de på Fiji og Tonga tørker disse rotvekstene og knuser de, lages den her i Vanuatu av ferske røtter og skal være sterkere. Men forskjellen var ikke stor, det smakte sølevann og bortsett fra å bli litt nummen i tunga og leppene merket de ingenting.

                Dagen etter bar det videre i god vind til øya Ambrym og landsbyen Ranon. Her kom vi inn og ankret i to tiden på ettermiddagen. Liv og Beluga Free kom rett etter oss. Og det bar nærmest rett på land for nye opplevelser. Vi gikk i ca. 45 minutter oppover i regnskogen på smale bratte stier og tilbakela ca 200 høydemeter opp til en liten landsby som var velkjent for sin dans. Her fikk vi se et 20 talls menn danse, noen få i kostymer som fugler der vi knappest så føttene. Men de fleste danset med «mambas», eller penis futteral på mere forståelig norsk. De hadde tredd et rør av røde blader over snurrebassen sin og hengt det opp i en reim rundt livet. (reima var en tynn myk gren av ett eller annet slag)Så bortsett fra tuppen på snurrebassen, så viste de alt.Det var kraftfull og taktfast dansing med høye skrik, men det ble etter hvert ganske ensformig. Etter dansen var det kava for den som ville (vi ville ikke) og så full fart ned bakkene før det ble stupmørkt. Vi må her legge til at våre tre matroser var de raskeste opp denne ettermiddagen, ingen klarte å henge med opp den bratte stien ikke engang de lokale. Og guttene sa de tok det som trening!

DEN STORE DAGEN, DEN STORE UTFORDRINGEN OG DEN STORE OPPLEVELSEN.

Den 18/10 klokken 0500 ringte vekkerklokka vår (og den brukes ikke ofte). Mamma stekte fisk, kokte ris og egg, og pakket klær. Pappa fant frem sko, førstehjelpsutstyr og kokte havregrynsgrøt. Klokken 0530 sto fem tallerkener med grøt klare på bordet og de tre matrosene ble vekket. De spratt opp og satte seg til bords. Matlysten var vel ikke all verden, men litt ble spist. Klokka 0600, sto våre tropper på land, sammen med mannskaper fra flere andre båter, til sammen 12 voksene og 3 gutter. Vi ble i to omganger kjørt med en toyota pick-up bort til neste landsby. (de hadde to biler her «vår» bil var eid av landsbyene i felles skap, den andre var en politi bil. Veier hadde de egentlig ikke) Etter en liten gjennomgang av dagens gjøremål, og at vi hadde lettet oss for en god slump med penger, ble vi igjen lastet opp på bilen. Det bar ut og opp i regnskogen på noe som i vertfall ikke lignet på vei. Våre guider er enkle mennesker, og de hadde derfor vanskelig for å redegjøre for høyde over havet, og regnskogen var så kronglete og tett at det var umulig for oss å få noe inntrykk av hvor høyt vi kjørte, men det bar oppover og innover. Vi vil derfor si at alle høyder og distanser som nå kommer er pappas estimater, men det skal ikke være veldig feil i vertfall. Vi tipper at «veien» stoppet 3 kilometer inne på øya og på ca. 200 moh. Da guidene så våre tre matroser hoppe av bilen, var det ikke vanskelig å se tvilen i øynene deres, og vi oppfattet at de diskuterte guttenes mulighet til å fullføre dagen. Men nå bar det i vei på føttene, innover, oppover, oppover og atter oppover. I tillegg til mat hadde mamma 1 liter vann i sekken, pappa hadde 8 liter i sin sekk, og reserve sko til alle. (var vel første gang på et år at vi gikk i sko! Alle gikk i joggesko med stor fare for gnagsår) Etter 1,5 timer i tett jungel hadde vi vel gått 4-5 killometer og steget 400 høydemeter. Guttene fikk stadig tilsnakk av mamma og pappa, ikke løpe ikke hoppe, bare gå rett frem, aldri gå tilbake hvis det var noe de skulle ha. Vi nådde da «askeplanet» og vi måtte kaste gress inn på aska før vi kunne trå inn på planet, dette for ikke å vekke vulkanen. Så ventet 7-8 kilometers vandring oppover asken. Svak stigning som å gå på en støvete grusvei opp til foten av selve vulkanen hvor vi så hadde matpause. Etter en halv times hvil med masse mat og drikke, var vi klare for siste etappe opp på krater kanten. Det som gjensto var ca. 500 høydemeter og 3-4 kilometer til toppen. Det foregikk i elveleier og på askerygger og smale stier, her oppe var det vindfullt og kjølig. På askeryggene måtte de minste ha en hånd å holde i, for ikke å blåse ned.

                Når vi seilte i de Karibiske øyer så vi og lærte vi mye om vulkaner, vi så kratersjøer, ødelagte byer og nedstøvede skoler og barnehager. «pappa nå er vi lei av døde vulkaner» sa guttene, vi vil se en levende en. En som ryker og vi vil se lava. Dagen før vi startet på denne turen snakket vi mye om hvor langt og slitsomt dette kom til å bli, om å spare krefter, om å gå rolig og rett frem. Guttene la seg klokka 1900 på kvelden, og til Thors fortvilelse sovnet de to minste med en gang mens han ikke fikk sove. Hva som var utslagsgivende vet vi ikke, men de siste 200 meterne opp den bratte vulkansiden distanserte disse 3 guttene alle. Mamma og pappa (som bar tunge sekker) og alle de andre så bare guttene frese oppover sammen med en kvinnelig guide. Og denne guiden som 5 timer tidligere hadde vært i tvil om guttene ville klare det, ble nå nærmest grepet av panikk, hun viste hva som ventet på toppen, og hun ønsket ikke å stå der alene med 3 gutter. Heldigvis var en sprek franskmann rett i helene på dem, og han grep Baard Roberts hånd oppe på kanten. Guiden holdt Thor og John K.

                Og så var vi oppe alle sammen, hva vi opplevde er vanskelig å beskrive, vi sto på ca. 1100m høyde, og så 3-400 meter ned i krateret. Nede i kratrets bunn var et rødt øye av kokende lava, og vi hørte buldringen fra denne kokende suppen helt der oppe hvor vi sto. Da mamma kom opp og fikk sett ned i kratret mistet hun stemmen og ble stående å snappe etter luften. Flere av de voksene klarte bare å se ned i kratret noen sekunder, for så måtte trekke seg vekk. En av mennene måtte trekke seg vekk og sette seg. Han greide ikke å gå bort til kanten en gang til for å ta bilde en gang.                 Etter masse bilder og litt vann og kjeks var det tilbaketur. Og guttene gikk først, og de gikk og skravlet til hver sin guide. «John Ken du går som en konge» sa pappa på vei oppover.» I am the king of the volcano « sa John K. til sin guide på vei ned. Nede på askeplanet kom John K. løpende til pappa for å høre hva ørken er på engelsk? Så løp han frem til guiden igjen, «this is like a dessert» ropte han til guiden. Og slik fortsatte det hele veien tilbake, og hvem som var først nede til bilen gidder vi ikke engang skrive, det kan dere gjette selv. Og våre tvilende guider utropte på vei nedover enstemmig John Kenneth til tidenes yngste oppe på vulkanen. Klokken 1730 var vi tilbake i båten, og de halvfulle tallerkenene med kald grøt forsvant i løpet av sekunder. Det ble tidlig kveld på alle denne kvelden, vel vitende om at lava det har vi alle sett. Dagen etter ble en ren hviledag, før vi satte seil videre neste dag.

20/10 Ankom vi Luganville (Vanuatus nest største by, og utsjekkings plass for oss)hvor vi nå ligger. Vi har handlet litt, pappa har måttet sy seil igjen og mamma har vasket klær. Vi ligger ved et hotell, og her er vi velkommen til å bruke både dusjer og svømmebasseng, bar og restaurant. I går torsdag 23/10 var det igjen tid for ekspedisjon.

The Millinium Cave, betyr klatring nedover og inn i jorden, ikke oppover på utsiden av jorden. Vi ble hentet av en bil klokken 0800, og kjørte på dårlige veier i en time inn i høylandet og regnskogen. Da det var slutt på veien ble det 30 minutter på gjørmete stier inn til en landsby hvor vi fikk tildelt guider og flytevester. En guide pr. barn og en guide pr. to voksene. Vi var en gruppe på totalt 15 personer fra ulike båter inkl. Beluga Free. Fra landsbyen ble det enda en times vandring på gjørmete stier før vi kom frem til juvet vi skulle klatre ned i. Her ble vi malt i ansiktet med rød leire, symboler for vann, stein , kronglete stier og svaler. Så bar det ned trappetrinn, stiger, stier med og uten gelender og til slutt sto vi nede i elva. Og elva forsvant inn under jorden i en grotte. Og vi etter…………………….. Det var slitsomt, litt farlig og veldig spennende. Inne i grotta bor tusenvis av svaler og flaggermus. Det ble 400m uten dagslys. Av og til kom vann fossende ned fra taket, vi gikk, klatret og svømte med vanntette lommelykter. Da vi etter en halv time kom ut av grotta lå allerede ryggsekkene våre der. Folk fra landsbyen hadde båret de ned for at vi skulle kunne spise nistepakken vår. Så tok landsbyfolkene sekkene våre tilbake mens vi klatret, krøp og svømte i en og en halv time ned en trang canyon. ( og her savnet guttene Telma og Torbjørn fra Kairos, de ble nevnt flere ganger på dette stykket) Det ble klatring rett opp fjellsiden da vi skulle opp av dalen igjen. Det var hogget trinn i berget, det var stiger og tau. Rett opp bar det og så 30 minutter gjørmesti tilbake til landsbyen, der kaffe/te og frukt ventet oss. Og så var nok et eventyr over og vi dro samme vei tilbake til båten. Igjen trøtte og med såre muskler (ikke matrosene nei! Mamma sovnet først).

Følg oss videre,nye eventyr venter. Hilsen oss i Pliosauren.