Daily Archives: oktober 10, 2014

Slalåmkjøring mot Filipinene.

Det er nå alvoret begynner, mens «The Coconut Milk Run» melkeruta for turseilere nå svinger sørover til trygge havner i Australia og New Zealand, skal vi gå nordover. Vi ønsker ikke å skremme våre lesere, men synes det er riktig å orientere litt om hva vi nå har foran oss!

                Vi skal gå fra Port Vila, nordover i Vanuatu, for så å seile opp til Solomon øyene. Fra de nordligste øyene i Solomon går vi mot lilleputt staten Palau som ligger ca. 1500NM mot nord vest, og derfra er det ca. 550NM til Filipinene.

                Hva vi venter å møte under veis, er kanskje ikke så oppmuntrende. Vi skal seile i en av de deler av verden som er mest utsatt for malaria og dengufeber. (vi har medisiner om bord, både for forebygging og behandling). Områdene vil være de farligste vi har seilt i forhold til pirater og tyveri. (vi har signal skudd, CS gass, pepperspray, balltre, nattkikkert, og to livsfarlige harpungevær for undervanns jakt, og vi seiler flere båter i lag)

                Vi skal igjennom «Doldrums» eller Intertropical Convergense Zone (ITZC) som det også heter. Dette er å stille beltet rundt ekvator, hvor det stort sett aldri er vind og hvor man kan ligge i ukevis uten å få seilvind. Mot dette har vi diesel, men også dette er utfordrende. Vi må fra nå av regne med å kjøpe diesel i 200L fat, og dette må vi selv frakte ut i båten. Og som om dette ikke var nok, vi regner også med at dieselen kan inneholde en god del asfaltklumper, rustflak og vann. Og sikkert også annet rusk og rask. Mot dette har vi filtre, og mange reserve filtre også.

                Så er det vind og vær. Vi befinner oss nå på ca., 17.44 grader sør, og her begynner orkansesongen om 3 uker, vi bør helst være opp på 5.00 grader sør i løpet av disse 3 ukene for å være nogen lunde trygge, og da nærmer vi oss «Doldrums». Og så slutter ikke orkansesongen på den nordlige halvkule før til Jul. Det betyr for oss at når vi er gjennom «Doldrums» og kommet oss nord for ekvator, så vil vi seile i det nordlige orkanområdet ennå mens orkansesongen pågår. Her må vi daglig sjekke værmeldinger og ha mye diesel om bord. Skulle vi få varsel om styggvær (orkan) må vi da rømme sørover og ned i Doldrums igjen. I verste fall må vi da gå ned til Papa New Guinea for og hjemme oss. I tillegg til alt dette må vi fra nå av være forberedt på mye regn.

                Som dere ser, dette er ikke plankekjøring, dette blir slalåm. Men vi har god tro på at dette skal gå greit, og at vi skal rekke Filipinene til Jul. Men vi setter selvfølgelig sikkerheten langt foran det og nå frem til jul. På fjellet heter det ingen skam å snu! Her vil det derimot være det farligste vi kan gjøre, snur vi så vil vi seile sørover og tilbake inn i starten på orkansesongen sør for ekvator og det det er utenkelig.

                Til slutt vil vi bare si, vi har orkanstatistikken med oss, mange har gjort det før oss, og flere vil gjøre det sammen med oss. Dette tror vi blir fint og spennende, og vi får møte folk som ikke ser seilbåter hver dag, slik det har vært til nå! (og nett tilgangen blir nok svært begrenset)

God tur til oss.

Port Vila,Vanuatu.



Port Vila, Vanuatu lørdag 11/10.2014. Vi har ligget her siden mandag kveld, og her er ikke dumt å være! Seilasen fra Fiji gikk flott og fort, vi startet 26 timer etter svenske Liv fra Fiji, og slapp ankeret ved siden av de ved Mele Island en time etter at de ankret der. De hadde funnet ut at mandag 6/10 var nasjonaldag og hadde derfor redusert seilføringen, for å slippe å betale overtid.                

Den raske seilingen (530nm på 76 timer, derav de første tolv timene for motor i fem knop uten vind)gjorde at det ikke ble noen fisking. Vi ankom mandag klokken 1730, (det var full gass hele veien for å rekke frem før det ble mørkt)siden det var nasjonaldag og vi ikke hadde lyst til å betale en masse overtid gikk vi ikke inn til byen. Vi la oss sammen med Liv ca. 4 NM utenfor byen og ventet til tirsdag morgen. Tirsdag fikk vi sjekket inn, men det regnet så forferdelig at vi ikke dro på land. Regnet førte til flommer og flere omkom rett utenfor byen der vi ligger, så det var skikkelig regn. Vanuatu er et fattig land, og vi er derfor overasket over standarden her i Port Vila. Her finner vi alt vi trenger og mere til. Et supermarked som vi ikke har sett maken til siden Tahiti, båtutstyr og alt annet. Vår gummibåt har de siste månedene begynt å falle fra hverandre (det er normalt, sola knekker lim og gummi) her fant vi et flåteverksted som limte om hele gummibåten for ca. 900 nok. Inkl. henting og levering på marinaen.   

              Selv om landet er lutfattig, og mange folk ute på øyene ikke har hverken strøm, vann eller vei så importerer de tydelig mye utenlandsk arbeidskraft her. Og fra hvor? Filipinene selvfølgelig. Mamma har truffet mange av dem, vi har hatt besøk om bord, noen fikk til og med servert fillipinsk mat om bord, og vi har alle vært og klippet oss hos en fillipinsk frisør. I går kveld var vi oppe på et større hotell og spiste middag, og der var tradisjonell musikk og dans til underholdning. Og nå er vi kommet til et land som fortsatt er langt, langt fra likestilling mellom kjønnene. Så det er gutter og menn som danser og synger. Og dette var nok kannibaldans tror vi, det var kraftfullt med trommer og høye skrik. Våre tre matroser fikk selvfølgelig delta, de fikk hver sin «fadder» på samme størrelse som de selv som holdt de i hånden og førte de i dansen. Så nå kan de ekte kannibaldans og det Synnes de er moro. (første mann opp i dag var John Kenneth, han gikk opp i cockpit og danset kannibaldans på de løse dørkplatene, og det var ikke særlig vanskelig å våkne for de andre for dette hørtes)                

Da vi kom inn her møtte vi igjen Trygve og Sylvia, de lå her med den tyske båten Calypso. De drar videre i dag, og det ble dermed 3. gang vi tok avskjed med dem da vi var på middag i går kveld. Nå ser vi de ikke mere for denne gang, de seiler sørover, vi seiler nordover. I tillegg ligger det en annen tysk båt her, med ukjent navn. Men skipperen er norsk og har vært ute i fem år, med seg har han sin tyske kone som snakker godt norsk, og konas søster. De skal også nordover samme veien som oss, men har ikke samme stramme tids skjema som oss, så vi vil vel ikke se så mye til de regner vi med. Nå er vi på det nærmeste klare, og vi begynner første etappe nordover i dag, selv om vinden er vanskelig og nærmest fraværende. Vi skal gå nordover 24 NM i dag, og så går vi videre så snart vinden tillater.