Daily Archives: august 27, 2014

Palmerston et paradis, eller helvete på jord?



Paradis eller helvete, vi vet vel egentlig ikke. Alle var svært kristne, øya kan uten tvil beskrives som et paradis med strender og palmer, men dette har nok også vært et helvete (og er det kanskje ennå).

                Men vi starter med at vi brukte drøye 2 døgn fra Rarotonga til Palmerston, det var seil både med og mot vinden, og noen timer med motor. Det ble også en Mahi Mahi på 10-12 kilo på turen. Vi kontaktet familien Masters på VHF, og fikk beskjed om at vi måtte legge oss for anker på sørsiden av atollen til neste dag pga. svell og vind. Vi skulle egentlig til nordsiden, hvor vi skulle vi skulle besøke Palmerston island (øya som er bebodd). Øya er en av 5-6 større og noen mindre øyer som til sammen utgjør atollen Palmerston. Etter en natt med ankeret liggende på en koralhylle, kunne vi neste morgen gi oss i veg rundt atollen og til Palmerston Island og familien Masters.

                Edvard Masters (vår vert), møtte oss på ankringsplassen og anviste nøyaktig hvor ankeret kunne slippes. Så kom han om bord og orienterte oss om regler og tradisjoner. Han skulle inn på øya og hente Immigrasjon og landbruksmyndigheter for å sjekke våre papirer, og etterpå skulle han komme ut for å hente oss på land. (for det første er strømmen for sterk til at vi kan gå inn med gummibåt, for det andre så ville det vært livsfarlig å gi seg i kast med denne passasjen uten lokalkunnskap. Og for det tredje så ønsket de nok også kontroll med hvem og når folk fikk komme på land) Landbruksmannen var Edvards bror, og emigrasjons mannen var selvfølgelig også nær slekt, men han var hvit i huden i motsetning til de to andre.

                Papirene var i orden, vi betalte 5 NZ dollar pr. hode i avgift og så var vi klare for å komme i land.

Palmerston (hele atollen) eies i dag av alle levende etterkommere av William Masters, engelskmannen som slo seg ned her i 1863. Historien er helt uvirkelig, og vi skal her prøve å fortelle den med noen få setninger (det blir nok ikke enkelt) Våre kilder er bøker, aviser, folk på Rarotonga, og familien selv.

                En engelsk snekker på 16 år, hadde for lenge lenge siden hatt et forhold til en ung engelsk jente, hjemme i England. Dette endte med kul på maven for jenta, og det ble klargjort for giftemål i den strengt kristne bygda. Men «brudgommen» han hadde andre planer, han stakk av og stakk til sjøs. I 1863 ankommer han så Palmerston med 2 unge polynesiske jenter, og bestemmer seg for at her skal de bo. Den gangen bodde det en annen familie på øya. En hvit mann med hans polynesiske kone og deres et år gamle barn. Da Masters ankom og det ble flere folk på øya, fant den andre mannen mulighet til å ta seg jobb utenfor øya (trolig mønstret han på ei seilskute for en tid), vel vitende om at kone og barn hadde hyggelige og hjelpsomme naboer. Men da mannen senere kom tilbake, var kone og barn flyttet inn hos Masters (og kona var gravid), og alle spor etter hans hus og virksomhet var slettet. William Masters bygde en robåt til mannen og gav han reisepass. Og derved var Masters konge i eget rike med 3 koner og etter hvert 21 barn. (en plass står 26 barn)

                Det skal ha vært stridigheter mellom hans 3 koner og deres barn helt fra begynnelsen, og Masters delte derfor alle øyene på atollen i 3 sektorer, og hver gren har sin del. Så i dag lever det 3 familier Masters på hver sin sektor, ute på den lille øya. Da alt var delt, skrev Masters brev til dronning Victoria av England (New Zealand, Cook og Australia tilhørte England den gangen) og fortalte sin historie, han redegjorde for delingen, regler og reguleringer og ba om at hans familie måtte få eierskapet til både øya de bodde på og hele atollen. Slik har det seg at familien Masters i dag sitter på et svarbrev fra dronning Victoria, som sier at atollen og alle øyene er familien Masters sin felles eiendom til evig tid. Ingen stat eller jurist vil i følge familien Masters kunne overprøve dette.

                At andre generasjon Masters på øya stort sett bestod av søsken som dannet par, det er det ingen tvil om, det bekreftet vår vert uten å blunke. Men siden de var 3 grener som nærmest ikke var på talefot, lurer vi jo litt på om at det kanskje i det vesentligste også var «hel» søsken som dannet par. Men her nærmer vi oss også «helvete» , disse folkene fremstår som svært kristne. (vi var i kirka på søndagen, etter kirka samlet Edvart oss og familien hjemme hos sin mor for bønn, før det ble lunch med bordbønn først) De leser bibelen svært strengt, og tolker den på sin egen måte, og vi kan vel si at her styrer mennene med bibelen i hånd. Jenter har få rettigheter i henhold til deres egne «lover». Hvis en jente gifter seg over sektorgrensen, mister hun alle medfødte rettigheter til sin sektor, og kan derfor over natten havne i konflikt med sin egen gren. Og her er vi kommet  til «heletes linken» det virker som at unge jenter (særdeles unge)nærmest har vært fritt vilt på øya, og som en kar vi snakket med i Rarotonga sa det: Der oppe har de hatt det svært tøft, og det er fortsatt svært tøft der oppe.

                Da vi var der bodde det 61 mennesker på øya (det skal finnes vel 2000 Masters i verden, de fleste på Rarotonga og i New Zealand). Utenom familien var det en lærerinne fra England, en misjonær fra Rarotonga med sine 2 barn(presten på øya) samt en kvinnelig sykepleier fra Fiji.

                De fremstod som verdens mest åpne og inkluderende mennesker ovenfor oss, de delte maten sin, tok oss med i kirka (i bønnen ble den norske familien som var på besøk, både ønsket velkommen og det ble bedt for en trygg seilas videre). Vi ble med på slakting og steking av en hel gris, og barna fant mange lekekamerater. (de snakker kun engelsk, og har gamle Masters dialekt) Men bak idyllen ulmet det, vi fikk kun møte folk fra de to ytterste sektorene. Familien i midten så vi ikke (bortsett fra at vi møtte en hvit Masters som var immigrasjons myndighet, og at vi registrerte tre hvite damer i kirka).  Pappa spurte vår vert Edvard hvem de 3 hvite damene i kirka var, men her ble han svært unnvikende, og han brukte lang tid på å fortelle om den yngste av de som var den engelske lærerinnen. De andre to ville han ikke snakke om. Det er tydelig at den familien som bor i midten, har lyktes med å få inn nytt blod, og at dette sammen med gamle Masters har gitt en gren med lys hud i forhold til de to andre grenene som ser helt polynesisk ut. Det bodde heller ingen hvite barn på øya.

                Det virker (og vi har dette fra bøker) som om den «hvite» familien har tatt «makten på øya». Øyas øverste leder kommer fra denne familien i kraft av sin alder og Masters tilknytning, og hans kone er rektor på skolen.  Vi kunne nok skrevet fem sider til men vi kan avrunde med at alle voksene personer har en deltidsstilling i ett eller annet offentlig organ. (New Zealand) Edvard vår vert mottok ca. 8 000 NZD i året som øyas politi, ellers var de: Immigrasjon, landbruksmyndighet, kraftselskap, Telecom ansvarlig, øyas borgermester, en representant for marinen, osv. Og alle eldre mottar pensjon fra staten.I tillegg fisket de pappegøyefisk som de sendte til Rarotonga ca. 3 ganger i året. De hadde båt ca. 3 ganger i året, og ut over det fikk de ingen forsyninger. (vi ga pastorens datter et par sjokolader, og hun spiste som en småjente selv om hun var 16-17 år, hun hadde ikke smakt sjokolade på de to årene hun hadde vært der sa hun unnskyldende)

Vi tror: Familien Masters sitter i dag på en eiendom verd milliarder av US dollar, og hvis de blir enige kan alle over 2000 medlemmer innkassere en lottogevinst hver hvis de enes om å selge atollen. Trolig ville ikke Kina blunke for å kjøpe den med tilhørende fiskerettigheter rundt. Eller en rik russer som ønsker sin egen atoll. Dette skjønner nok alle, og ikke minst myndighetene på New Zealand. Det er nok derfor myndighetene passer på at de som bor der har inntekter nok til og fortsatt kunne bo der. Så lenge det bor Masters på øya, og de er sånn passe uenige der oppe så blir aldri øya solgt.

Et paradis og et helvete, men vi er utrolig glade for å ha vært der, og at gjestfriheten var oppriktig er vi ikke i tvil om. Som de selv sa det, det er utrolig deilig å se noen nye ansikter av og til, og kunne sitte til bords å snakke med andre. Vi takker derfor familien (e) Masters for at vi fikk komme på besøk på deres øy.