Daily Archives: august 13, 2014

Kia Orana

Kia Orana sier alle her, og det står også skrevet over alt. Dette er Maori språk og betyr » ha et fortreffelig liv» (fritt oversatt av vår redaktør, via engelsk oversettelse). Dette lærer man med en gang, og det sier man til alle man møter, uansett anledning. Og da befinner vi oss selvfølgelig i hovedstaden på Cook Islands, som er øya Rarotonga og byen Avatiu.      

           Vi har de siste dagene opplevd så mye, at vi dessverre ikke får med alt, men vi skal i hvert fall gi dere en kortversjon. Vi startet fra Bora Bora lørdag den 2/8 klokka 1800, og beregnet 3,5 døgn ned hit til Rarotonga. Vi viste ved avgang at været ville bli tøft, med 30-40 knops vind og 3 meter bølger. (ca.24 timer før oss startet svenske Blue Horizon, mot enkeltes anbefaling)

            Etter første natta var det bare skipperen som ikke var blitt sjøsyk, han hadde til gjengjeld ikke sovet et sekund i løpet av natta og han besluttet derfor klokken 0500 på morgenen å legge om kursen. Vi gikk nord vest i stedet for sør vest. Da fikk vi vind og bølger bakfra og kom oss etter 6-7 timer inn i den nærmest ubebodde atollen Maupihaa. Her lå danske Orbit for anker og vi la oss ved dem.  Vi ble liggende 48 timer, før vi raste ut passet fra lagunen i 4 knops med strøm, og 10 meter klaring til revet på hver side. Så var det ny kurs for Rarotonga og fortsatt god vind, de første 30 timene hadde vi snitt på 8 knop, og bølgehøyden var fortsatt 3 meter. Først seilte vi en time, så forsvant vinden (stille før stormen)vi startet motoren og motor seilte til det sang i fiskesnella. Da ble det som vanlig fult kaos om bord, samtidig som fisken hugg fikk vi 35 knops vind og styrtregn. Mamma manøvrerte så godt det lot seg gjøre og pappa sleit med sine ni fingre på den etter hvert sleipe fiskestanga. I en bølge ramlet pappa bakover, gjennomvåt og iført truse og t-skjorte. Han rev ut en halv meter glidelås fra biminien (presenning taket over cockpit)men han vant kampen til slutt, og vi kunne innkassere gevinsten………… en 12 kilos Bonito (type tunfisk).                

Vi ankom Avatiu Harbor klokken 0930, de siste par timene hadde vi nordavind og den står rett inn i havna. Vi la ut 55 meter kjetting inne i havnebassenget, og bakket så hekken inn mot en betong kai og gjorde fast. Så ble det hygienekontroll,smittekontroll,havnekaptein,toll og politi, alt gikk fort med masse Kia Orana og brede smil. Fredag gikk vi litt rundt (først fant vi lekeplassen som vi hadde lest om i boken»Marialene,to store og to små på jordomseiling») vi sjekket butikker og litt kafeer og snakket med de 3 andre båtene som lå her. (da vi kom var vi en av de første som kom inn etter styggværet som var mellom French Polynesia og Cook).        

         Lørdag morgen var det marked, nærmer bestemt Punanga Nui Markets. Vi startet med frokost mellom bodene, først herlige Berlinerboller og så grillspyd. Dette var en stor opplevelse, maken til marked har vi ikke sett noen gang. Det så ut til at hver eneste familie på Rarotanga hadde sin egen bod. Det var salg av alle mulig slags varme og kalde mat retter, husflid, frukt og grønt, leker og klær, suvenirer og alt annet vi ikke behøver. Ved en bod som solgte gamle bøker og DVD filmer, postkort og frimerker satt en fillipinsk dame, hun kunne fortelle at det bor og jobber 300-400 filippinere på øya, hun var gift med en amerikaner og de hadde bosatt seg her med sine to barn. Lørdagen ble avsluttet i båten med god mat og nye Harty Potter filmer. Siden vi har lest om den vakre sangen som skal være i kirkene her, så vi det som et «must» å gå i kirken på søndag. Siden mamma er katolikk, valgte vi den katolske kirken. Det var nok en bommert med tanke på sangen, vi burde valgt den gamle kirka. Men det var da ikke så galt! Det er jo i denne kirken filippinerne går. Så her traff vi fem av dem, og de inviterte oss med på bading ved»Black Rock» senere på ettermiddagen. (det ble det ikke noe av pga.regn) Vi har tenkt oss til den lille atollen Palmerston, når vi går fra Rarotonga. Der bor det i dag ca. 60 personer og alle heter Masters. De er alle etterkommere etter den engelske snekkeren William Masters som bosatte seg her i 1863 med sine 3-4 koner og fikk 21 barn. Vi vet at det i dag er mange Masters boende på Rarotonga, og pappa har prøvd å spørre etter de for om hvis ønskelig at vi kunne ta med post og annet opp til dem, uten å få noen annen klarhet en at det skal bo mange Masters mot flyplassen. På søndag ettermiddag ropte plutselig en ung mann over til oss fra kaia, «er det langveis farende». Han snakket da norsk? Vi inviterte da selvfølgelig mannen og hans et år gamle sønn om bord(det var samtidig som vi trodde vi skulle ut å bade på Black Rock). Vi fant fort ut at vi her hadde faktisk fått en Masters om bord. Den lille gutten var halvt norsk, kvart belgisk og kvart Masters. Og ikke nok med det, nordmannen (som vi i skrivende stund ikke husker navnet på) hadde for 10-12 år siden jobbet med «Masters Dream» . Et prosjekt som gikk ut på at nordmenn hadde samlet inn penger til og kjøpt en båt som skulle virkelig gjøre familien Masters sin drøm om en egen båt som kunne brukes til fiske og til å gå mellom Palmerston og Rarotonga. Prosjektet havarerte pga. interne stridigheter i familien om hvem som skulle bestemme hva.( de kommer alle fra samme mann, men med flere koner ble det også flere grener)                

Vi vet i skrivende stund ikke om vi hører noe fra Masters familien før vi drar, ei heller om den filipinske dama som er nestsjef på postkontoret kommer med noe post til oss.             

    Lørdag kom en gammel fraktebåt inn til Rarotonga. (at båten er en gammel norsk fiskebåt, bygget i 1960, og at den ble kjøpt hit for 10 år siden, at pappa har vært om bord, og at styremaskinen er fra Servi i Trondheim har vi ikke tid til å skrive om) Den gamle skuta hadde en seilbåt på slep, og vi kjente den! Det var båten til det eldre svenske ekteparet som vi sist snakket med på Raitea for et par uker siden. Det var et sørgelig syn! Masta var brukket og bommen borte, restene av storseilet lå i vaser på dekk, men ellers var den nærmest uskadd. Her kom altså Blue Horizon inn, de som startet 24 timer før oss fra Bora Bora, og som valgte å seile selv om vår venn Carsten på Winnili hadde sagt de burde vente til lørdag…………. Hva som er skjedd vet vi ikke i detalj, men de hadde fått mastehavari, og varslet svensk redningstjeneste om dette via satellitt telefon. Dette satte så i gang et stort apparat som inkluderte Svenske,Franske (fransk polynesia), New Zelandske myndigheter samt selvfølgelig Cook Island. Båten var blitt funnet av et tankskip, og den svenske skipperen valgte da å forlate båten og å gå om bord i tankbåten. Vi tror (fordi båten har skader på sidene,og restene av en tykk trosse om bord) at tankskipet har tatt seilbåten under slep, og at dette så har røket eller blitt kuttet. Det vi vet, er at mannskapet på Blue Horizon kom seg velberget til Tahiti, og nå er hjemme i Sverige. To av mannskapet på fartøyet som fant båten, rigger nå opp restene av masta for seiling. De vil så fort de er klare seile båten til Fiji for reparasjon. Vi og mange med oss undrer oss hvordan dette henger sammen? Hvorfor røk masta på en solid og velholdt båt i 30-40 knops vind? Hvorfor ringte de om hjelp med fulle dieseltanker, de hadde mange øyer/havner innen rekkevidde? Og hvorfor forlot de båten? Vi får bare ta med oss at man må være forberedt på det meste i denne sporten, og at man i hvert fall skal søke å seile under best mulige forhold. Vi tenker i hverfall på Stig (skipperen på Blue Horizon)og hans kone. Vi håper det står bra til med de tross det de har vært i gjennom.                 (så hopper vi raskt over at fraktebåten ved siden av oss er et gammelt norsk marinefartøy som en gang hette Ramnes, at eieren er en hyggelig kar og norgesvenn)                

I går var vi på feast (fest). Og hvilken fest. Vi jaktet gjennom hele French Polynesia for å få en skikkelig danseopplevelse, og her fant vi den : Higland Paradice, 5 generasjoner er gått siden kongen på plassen vi var på la ned våpen, skilte lag med 3 av sine 4 koner og tok bibelen med seg og flyttet ned fra festningen i fjellene. Med bibelen og freden kunne de flytte ned på de fruktbare slettene ved havet og leve der uten frykt for at nabostammene skulle komme å drepe dem og spise dem. Vi fikk besøke ting stedet, utkikks stenen hvor de speidet etter fiender døgnet rundt, vi fikk lokal mat fra en bugnende buffet og dans. De danset seg gjennom historien, startet i primitive bastskjørt, og viste med dans hvordan de drepte og spiste sine fiender. Så kom misjonærene da ble det slutt på kvinnenes bare overkropper og jentene måtte ha shorts under skjørtet. Mennene fikk lange sorte bukser under sitt skjørt og våpnene forsvant fra dansen. I tillegg var de hvite prestene nøye med at ikke hoftene svingte for mye. Så skjedde en ny revolusjon, i 1974 åpnet dronning Elisabeth av England (og Cook Islands) den nye internasjonale flyplassen. Og da eksploderte turismen, men turistene som alle hadde hørt om Polynesisk Hula Hula hadde så mange vanskelige spørsmål om dansen! Hvorfor shorts og langbukse, bluser og klær og skulle ikke damene vise magen å vrikke på rompa? Dette utløste et stormøte i Cook Islands , alle øyer (Cook Islands består av 15 øyer)møttes for å diskutere dans. Ut av døra gikk bukser, shortser og topper og kjoler. Det ble bastskjørt i moderne materialer og sterke farge og hoftene svinger igjen.  Vi lærte også mye om maritim historie og annet men kan dessverre ikke ta med alt men i kort: Sjømenn lå i flere år hver natt oppe på en stein over byen og pugget stjernebilder før de fikk ta kommandoen over en vaka. (vaka er katamaran sammensatt av to kanoer) Vakaene gikk i arv og det sies at en vaka som nådde New Zeland ble ført av 13. generasjon etter konstruktøren. Vakaene kunne være  over 100 fot og gjorde lett 20 knop. Som dere skjønner dette ble mye på en gang, og mye har vi utelatt. Men vi kommer tilbake. Hilsen en frisk gjeng på Pliosaurus.    

Blue Horizon

imageDen svenske seilbåten Blue Horizon, ved den gamle norske frakteskuta.Trist syn med brukket mast.