Daily Archives: juni 18, 2014

Taina Marina, Tahiti.



Tahiti 17/6.2014.

Det regner og er grått, aggregatet surrer under oss, ingen sol og ingen vind betyr null strøm. Vi var oppe i syv tiden, frokosten er ferdig og nå er det skole. De to største guttene har fått i oppgave å skrive brev til sine respektive klasser på Saksvik Skole. Det er 3 skoledager igjen til sommerferien der hjemme. Vi vil nok ha litt skole om bord selv om det er ferie hjemme, guttene har mye å fortelle, så det blir lange brev (vi skanner de og sender de på e-post).

                Turen ned til Tahiti fra Rangiroa gikk fint og dessverre helt uten napp. Vi hadde beregnet å ankomme et par timer før det ble mørkt, men slik gikk det ikke. Vi hadde beregnet 32 timer på seilasen, og planla å starte tidlig på morgenen den 26/5. Men da vi våknet på morgenen fristet det så mye med ferske bagetter, så mamma tok en snartur på land for å kjøpe noen. Og da vi var klare til å dra, da satt ankeret vårt fast i et korallhode. Det endte med at pappa måtte på med dykkermaska og svømmeføttene. Det fine var at det var god sikt slik at han så ankeret fra overflaten(12m), etter fem minutter med planlegging og studier av ankeret og siktepunkter på land var han tilbake i båten. (han dykket ikke). Så med baugthruster og ror klarte vi til slutt å komme løs, men hadde mistet tid både på brødmat og anker. At vinden uteble hjalp hetter ikke. Så utpå dagen tirsdag, var det ikke annet enn å starte motoren, og pappa regnet stadig på fart og distanse. Vi fikk også 2-3 regnskurer som ødela mye av seilingen. Og for hver time som gikk, så økte turtallet på motoren. Siste to timer var det nærmest full fart på motoren, og vi stimet inn i lagunen ved Taina Marina akkurat da sola forsvant. Vi fant igjen svenske Winnili og ankret ved dem akkurat da mørket senket seg. Vi ankret på 16 meters dyp, men da vi våknet neste morgen lå vi så nær korallene mot land at vi nærmest kunne gå tørrskodde i land. Vi dro inn 5 meter på kjettingen og så lå vi fint, trodde vi.

                Her ved Taina Marina er det flott å ligge, vi ligger ikke i marinaen men for anker rett utenfor. Men vi kan hente vann og bruke vaskemaskinene og andre fasiliteter i marinaen hvis vi vil. Vi ligger nær kaia for å legge gummibåten. Og i 5 minutters gangavstand til kjøpesentre, Carrefour, bensinstasjon, post, bank og MC Donalds.

                Vi har fått fikset mye her, vi har fått oss nytt toalett sete på det ene toalettet. (vi har sittet på porselenet siden Galapagos) Vi har fått ny lyspære til dekkslyset, det forsvant i Karibien for et år siden. Vi har fått lappet en av side dukene som skjermer sitte brønnen, den ble flerret av en bølge da vi krysset Atlanteren. Vi har fått sveiset og forsterket bommen og sist men ikke minst vi har fått sydd over alle sømmene i storseilet og satt på noen forsterkninger også der.

                Ellers så leide vi bil sammen med svenskene en uke, (7 seter) kjørte rundt øya og var på noen severdigheter………………………. i hvert fall  i følge bøkene. Vi besøkte den botaniske hagen, men den hadde nok sin storhetstid for 50 år siden. Vi besøkte Gauguin museet, men det var stengt pga. oppgradering, i følge plakaten skulle det være ferdig og åpne i 2013? Så kjørte vi for å besøke noen fosser, og de var stengte for publikum pga. rasfare.  Til slutt besøkte vi Lagoonariumet et slags inngjerdet område ute i revet med undersjøiske tuneller av glass, der man kan studere hai og andre fisker i sitt rette element. Det var stengt det også! De hadde ingen fisker……..

                Alle vi snakker med sier det er dårlige tider her, lite turister. Og de turistene som kommer bruker lite penger sier de, og prisene på perler og kokosnøtter er også elendige for tiden. Så det er kanskje forklaringen på at vi har fått et dårlig inntrykk av Tahiti.

Søndag 8/6, var det tid for å levere bilen tilbake etter en ukes leie. Pappa kjørte bilen til byen 15 km, og valgte å gå tilbake (godt med litt mosjon sier han) . Da han var kommet halvveis måtte han søke tilflukt under et tak. Det kom en forferdelig regnskur med tilhørende sterke vinder. Og mens han sto der og gjemte seg for regnet, ante han ingenting om den dramatikken som utspant seg «hjemme» i båten.

                Våre tre matroser hopper og klatrer og smeller med leker og dører slik at den som bor i båten normalt ikke reagerer på smell og sterke lyder. Men våre naboer og venner på Winnili er et par stille pensjonister og de reagerte på dette smellet. De stormet opp fra salongen på sin båt, og fikk se en katamaran (Island Fling fra USA) ligge med akterennen inn mot baugen på vår båt. Samtidig var vinden så sterk at vår båt ble trykket bakover både av vinden og katamaranen. Og vi som i utgangspunktet lå så nær korallrevet! Da mamma kom opp så hun at hun hadde en båt i baugen, samtidig som badestigen vår skrapte ned i korallene bak. Hun startet resolutt motoren og trykket på bort fra korallene. Samtidig fikk damen som var hjemme alene på katamaranen hjelp av en dame fra en annen båt til å ta opp ankeret å komme seg unna. Da pappa en halv time senere var tilbake var det solskinn og fryd og ingen spor av dramatikk. (det ble et lite merke i bunnstoffet 10 cm under vannlinja, men ellers ingen skade)

                Nå er vi egentlig på «overtid» her, vi er godt og vel klare for å dra videre, men det kan vi dessverre ikke! For Sparebanken Nord Norge har plutselig bestemt seg for å bytte tjenesteleverandør på sine kredittkort. Og det løser de med å sende nye i posten, nærmest uten forvarsel. (dette til tross for at pappa har hatt et separat møte med banken i Longyearbyen, spesielt med fokus på vår reise, kortbruk og at dette til en hver tid må fungere) Men vi skal ikke kritisere de denne gangen, vår gode hjelper Asle som ordner posten for oss i Longyearbyen stakk innom banken og snakket med dem. Og dette medførte at banksjefen egenhendig tok ansvaret for å få sendt kortene med ekspress post til Tahiti. For bankens regning. ( de fikk vel et hint om at de burde ta ansvaret for det også) Så takk til både Asle og Trond for at dette ble ekspedert så raskt som mulig. Men raskt og ekspress er ord med en annen mening her midt i Stillehavet, enn hva dere der hjemme på berget legger i det. Så siste oppdatering fra posten her er at vi kanskje har kortene på fredag. (i så fall drøye 2 uker fra Lyb) Og i mellomtiden spiser vi akvariefisk og poteter. (neida bare tulla)

 

Rangiroa, Tuamotus. Oppsummering.



Rangiroa 25/5.14.Vi ligger ved øya Otetou, og utenfor luksushotellet Kia-ora. Da vi kom inn hit 23/5 var det sterk vind og dette var eneste brukbare ankringsplass. Her på Rangiroa er det to landsbyer, ellers er det ubebodd. Vi ligger mellom landsbyene som heter Tiputa og Avatoru. Landsbyene ligger ved hvert sitt pass med samme navn som byen. Vi kom gikk vi inn Avatoru pass, som er det som skal ha minst strøm. Og gikk så inne i lagunen nesten helt til Tiputa. I går tok vi taxi 8km. til Avatoru hvor vi gjorde oss kjente, tok bilder og spiste lunsj. I dag tok vi båt taxi over Tiputapass og til byen med samme navn, der ble det også fotografering og en rundtur i gatene med smilende og vinkende polynesere. Folk er så smilende og blide og så opptatt av å si hei! F.eks. hvis en mann står bak i hagen sin å raker løv, ja så tar han seg en tur frem til gjerdet bare for å smile å si hei hvis noen kommer gående langs veien. Møter vi en bil etter veien vinker alle og roper hei! (vinduene er bestandig nedrullet)Her må vi legge til at trafikken er som folkene smilende og avslappet. Siden vi kom hit (Fatu Hiva) har vi sett mange biler, men ingen har kjørt over 50km/t, og de fleste kjører i 30 km/t. Dette må være verdens mest barnevennlige trafikk, og vi liker det! Og mens vi driver med trafikk, båtene her ja de er norske! Tidligere i dag kom det en frakteskute inn her, og de overmalte bokstavene var ikke til å ta feil av, Hornelen av Måløy sto det. For noen dager siden( Ahe), kom en annen frakteskute inn, vi så ikke navnet men at den var opprinnelig norsk er vi ikke i tvil på.                 I går var vi inne på stranda og badet, og der sto en kar og en gutt på 5-6 år å renset fisk. Faren renset fisken og gutten sto og slengte hoder og innmat ut i vannet. Vi sto en stund å så på dette, det kom en sting-ray og noen andre småfisker for å spise av avfallet som gutten slengte uti! Vi gikk så 50 meter lengre bort og badet. Etter en stund fikk vi se en stim av småfisk som svømte helt i overflata, og de svømte mot de som renset fisk. Vi sto en stund å så på dette før Baard Robert mente han måtte svømme bort for å se på disse småfiskene. Og han svømte av sted mot fiskene og var kommet ganske nær da en dame begynte å rope til han på fransk, noe vi skjønte lite av. Men pappa fant det best å rope gutten tilbake og så gjort. Og gutten snudde og kom tilbake, og så tenkte vi ikke mere på det. Noen minutter senere skulle vi dra videre i gummibåten for å utforske en ny strand, og da skjønte vi hvorfor damen hadde ropt. Nå var det ikke akkurat akvariefisker som spiste fiske rester der borte! Det var kommet 5-6 haier der, og de var ikke så små heller. De var vel mellom 1,5 og 2 meter lange, og de var i vill kamp om maten så det ut til. Det var kanskje bra Baard Robert snudde der han snudde sånn ca. 5 meter fra haiene.                 Nå har vi besøkt 6 atoller her i Tuamotus, og det blir mye av det samme. Og haiene gjør det jo ikke akkurat fristende å slippe barna ut i vannet heller så vi heiser snart seil og setter kursen videre vestover.                 (Haiene er vanligvis ikke farlige for folk så lenge man ikke blør, og folk snorkler og dykker over alt her. Men helt trygge er vi ikke, og med barna tar vi ingen sjanser. Det er tross alt stor forskjell på en voksen person i dykkerdrakt og en fem åring i badebukse.)