Daily Archives: mai 26, 2014

Tuamotus,French Polynesia.

Rangiroa, Tuamotus, French Polynesia, 25/5-14(vi ligger nå 12 timer etter Norge på klokka). Vi har hatt store problemer med å finne nett, og et par korte meldinger på telefonen feilet. Vi har fått tilbakemelding fra flere av våre lesere om at de var bekymret for at det var så stille fra oss, men vi kan berolige alle med at alt er vel. Vi har vært mange plasser og opplevd mye disse dagene siden siste oppdatering, og vi vil nå prøve å komme med et sammendrag.

                Vi forlot Nuku Hiva sammen med svenske Winnili den 6/5 klokken 11 på formiddagen. Og vi seilte sammen de drøye 3 døgnene det tok til Tuamotus. Og for oss var det ingen tvil, vi måtte til Raroai, øya Thor Heyerdal kom til med Kontikiflåten i 1947. (på grunn av vindretningen og seilingen må vi starte i øst, og så seile nordvest etter hvert) Raroai er en av de mindre atollene, og vi har lite lesestoff om den (dette til tross for at Heyerdal gjorde den berømt). Vi ankom rett før mørkets frembrudd den 10/5, og måtte presse oss inn kanalen til lagunen før det ble mørkt. Men der var kai, en liten butikk (kiosk)og en flyplass med en ankomst i uka og for oss en grei plass å ankre opp. Det var ca. 200 smilende innbyggere der. Vi og våre svenske venner gikk litt rundt, snakket også med noen, men det var like dårlig med engelsk kunnskapene hos dem lokale som fransken vår. Vi lå der bare en natt før vi gikk videre.

                Her må vi komme med en generell orientering om denne seilingen. Dette er på den ene måten litt risikosport men samtidig må vi si at Frankrike har gjort dette lett for oss. Kartene og merkingen er minst like god som i Norge, så lenge vi holder oss i de områdene hvor det finnes kart. Store områder inne i lagunene er ikke kartlagte i det hele tatt og vil man seile her må man være på vakt. Uansett kart eller ei, må sola stå høyt og man må holde skarp utkikk for her er korallrev over alt, og korallrevene kommer rett opp fra 25-40m dyp, og ligger der som skvalpeskjær rett under overflata. I tillegg er det passene! De fleste atollene har en til to passasjer, der det er mulig å ta seg inn med båt, og her kan tidevanns strømmen i de verste tilfellene komme opp i 9 knop. Mest vanlig er 3-4 knop, men sammen med bølger kan det koke ganske kraftig. Dette kompliserer jo seilingen for oss. Vi bør seile inn/ut når strømmen snur, og det skjer hver 6. time. Og det bør skje i godt lys, altså på dagtid. Det betyr i praksis at det er 2-3 ganger i døgnet dette er mulig å få til. Det skal godt gjøres å kunne seile ut av en atoll på riktig tid, for så å ankomme neste atoll til riktig tid når det både må passe med lys og strøm. For å virkelig gjøre dette vanskelig har vi ikke nøyaktige tidevannstabeller for alle atollene, og det er store variasjoner i høyvann fra atoll til atoll, dette pga. havstrømmene som går fra øst til vest mellom atollene.

Vi trodde vi ankom Raroai på lavvann, men vi var et par timer for tidlig, og mørket falt på. Det var bare å øke rotasjonen på Yanmar i kjelleren til viseren stoppet på 2500 rpm, og trykke til. Loggen viste 7 knop gjennom vannet, mens GPS målingen viste at vi seg frem i 2,3 knop. Samtidig danset vi i strømskavlene så alle måtte holde seg fast, men inn kom vi. Turen ut var faktisk verre vi seilte ut med ca. 5 knop gjennom vannet/over grunn til strømmen tok oss. Da økte farten til 9 knop over grunn og vi møtte noen brutale bølger da vi kom ut. Sjøene slo inn over båten og vi hoppet som et nøtteskall, mens guttene holdt seg fast og lo. Da vi vel var ute, var det bare å snu seg å se på svenskene. Og de fikk samme medfarten, vi lo alle mann (og en dame) så tårene trillet. Dette minnet mere om rafting i Sjoa, enn seilbåter på havet. Fra Raroai til Makemo en distanse på 75 nm, prøvde vi ut en ny form for seiling, nemlig sakte seiling i medvind. Og konklusjonen var at dette slutter vi med…………..det var en av de verste nettene vi noen gang har hatt om bord. Vi ønsket pga. tidevann og lys å bruke 18 timer på distansen. Dette medførte at vi ikke kunne over 4,1 knop i snitt. Vi begynte med bare forseil, og dette ble bare mindre og mindre etter hvert som vinden økte. Til slutt var det bare 25 % av seilet som var rullet ut. Men nærmest uten seil, rullet båten som ei tomflaske i elva. Det føltes som om vi var i ei vaskemaskin, og søvn kunne vi bare glemme (matrosene sov, om enn noe urolig). Så sakteseiling det er vi ferdige med.

                Ved innseilingen til Makemo fikk vi da tross alt litt igjen for sakteseilingen, vi gled inn ved høyvann uten nevneverdig strøm, og ankret utenfor landsbyens kaianlegg. På Makemo bor det ca. 600 inb. og de lever av fiske for det meste.  (de fisker fra småbåter, fryser fisken hjemme og leverer den når det kommer fraktebåter innom på vei til Tahiti) Vi tror nok at den franske stat også bidrar ganske sterkt på disse øyene. Carsten fra Winnili var litt bekymret for at det er EU midler inn i bildet også. Her lå noen båter fra før, og vi fikk litt tips fra disse om øyer og plasser. I tillegg traff vi på et ektepar fra Frankrike som bodde der. Han er lærer på skolen og hun er sykepleier på helsestasjonen. (det var ingen lege der, men sykehuset på Tahiti garanterer legehelikopter/fly på en time til alle atollene) Disse to snakket utmerket engelsk, og de tok seg tid til å både fortelle og til å besvare våre spørsmål. Ellers gikk vi rund å tok bilder og snakket litt med de lokale. Nede på kaia en kveld kom en lystig fyr gående, han snakket ikke engelsk men spansk! Og da gikk praten greiere……….. han ble litt glad i Thor, og tok opp to flotte perler som Thor fikk av han.

                Den 14/5 forlot vi Makemo og satte kursen mot Fakarava og Tetamanu pass, som ligger i sørøst og er det ene av to farbare pass inn i atollen. Vi ankret ved den forlatte byen Tetamanu som ligger rett ved passet. Byen er ikke helt forlatt, to familier driver med hotell og dykking der, og de hadde også noen gjester der. Vi prøvde det vakre ølet de har, og brus til de minste. Restauranten sto på stylter i vannet og under oss var et yrende liv, fra krabber og akvariefisk til 1,5m lange haier. Vi hadde mange haier under båten hele tiden, og vi fisket en også! Vi fikk noen andre fisker også, men de ble hai mat før vi rakk å kjenne at det nappet en gang. Den forlatte byen Tetamanu var en gang «hovedstaden» på Tuamotus, og den franske guvernøren holdt til her. Men på 50 tallet (her er vi usikre, de lokale er ikke særlig kjent med sin egen historie) ble all administrasjon flyttet til Tahiti og byen forlatt. De rette fine gatene vises ennå, og kirka, guvernørboligen og fengselet står fortsatt. Resten av bebyggelsen var trolig oppført i tre og palmeblader og har gått tilbake i kretsløpet. Men ut fra gatene å dømme har dette vært en stor by, så stor som øya kunne tillate. Og det er kanskje forklaringen på at den ble forlatt totalt, her var ikke noen plass for å bygge flyplass. Den katolske kirka her er Tuamotus eldste, og var oppført i 1874.

                Den 16-19/5 lå vi ved øya Hirifa, i det sør østlige hjørnet av Fakarava atollen, her hadde vi fått tips om en dame som lagde god mat. Hun hadde startet restaurant her sammen med sin nye mann, som var oppvokst her. (mannen som var i slutten av 50 årene var pensjonert soldat, han hadde tjenestegjort 17 år i den franske fremmedlegionen, og det var ikke vanskelig å se at fyren var farlig. Både pappa og Carsten liker å tro at de er sterke, men de var enige om at selv om de hadde gått sammen om å ta fyren ville de endt som hakkemat. Mamma og Imbi sammenlignet fyren med Steven Seagal) Restauranten hadde hun åpnet for en uke siden, og var allerede viden kjent. Og maten var god den, vi spiste der allerede første kvelden. Ellers så var det fritt frem å ta så mye kokosnøtter som vi bare orket. Dama tilbød både jungelkniv og stang med krok for å få tak i kokosnøttene. Mamma tok kniven men takket nei til stanga. Jeg klatrer opp og plukker de sa hun til damas store forbauselse. Etterpå var det skrelling av kokosnøtter og pappa fant en stang de lokale brukte til jobben. Etter at 2-3 nøtter var skrellet kom det applaus fra skyggen bak restauranten, der hadde Steven Segal stått å tyvtittet på disse koko (s) turistene, og han var tydelig imponert over pappas teknikk. (han viste jo ikke at pappa et par dager tidligere hadde skrellet 15-20 kokosnøtter på tid, mens Carsten sto med stoppeklokka. Og at han på slutten kom ned under 2 min. pr. kokosnøtt) I tillegg til god mat og kokosnøtter var det fint å bade og å snorkle her. 17. Mai ble feiret med biff og rødvin, våre svenske venner ble invitert og båten var pyntet med norskeflagg som guttene hadde tegnet. 18.mai var vi på stranda for å bade og å hamstre kokosnøtter, mens mamma og pappa ordnet med kokosnøttene lekte guttene ved stranda. Da gikk plutselig alarmen………….  Borte i buskene sto Thor å hylte høyere enn han noen gang har gjort, og mamma og pappa spratt opp for å se. Synet de så var akkurat slik du ser det i Donald Duck, en liten gutt i en sky av veps. Kom deg ut i vannet og dykk ropte pappa, og Thor sprang og dykket. Men under skjorta kravlet det fortsatt og de ble ikke blidere av å få seg en dukkert. Men til slutt ga de seg og skjorta ble vrengt av. Det kunne vært verre….. et stikk i halsen, et på brystet, et på magen og tre på venstre arm. Litt krem med ammoniakk og smertene ga seg og dermed var vi alle nok en erfaring rikere.

                Så sa vi adjø til våre svenske venner som gikk til Tahiti, mens vi gikk på langs av hele Fakarava ca. 20 nm og opp til det nordøstlige hjørnet der landsbyen Rotoava ligger. Her fant vi noen butikker og et hus med internett slik at vi fikk gitt livstegn fra oss!

                Så sto Rangiroa for tur, eller hva med Manihi? Vinden var så gunstig at vi valgte Manihi. Da vi kom inn der den 21/5 på morgenen var det derimot ikke særlig gunstig med vinden, i tillegg var det lite av atollen som var kartlagt. Vi droppet ankeret på 15 m dyp utenfor landsbyen, og det blåste 25 knop på tvers over atollen noe som ga oss store bølger og pålandsvind. Og som om ikke det var nok stakk et korallrev opp av vannet 30 m bak oss. Det fantes en bedre ankringsplass 1,5 nm sørover, men der var det øde, og det fristet ikke mye. Det ble til at vi spiste frokost og satte kursen for nabo atollen Ahe. Der lå vi en natt, var på perlefarm og lærte alt om perledyrking og fikk også kjøpt oss noen perler av 2. sortering. Så satte vi kursen mot Rangiroa der vi nå ligger.