Daily Archives: mai 1, 2014

Nuku Hiva, sykdom og opplevelser.

Vi ligger dessverre fortsatt på Nuku Hiva i Marquesas, men det er så absolutt ikke verste plassen å ligge det! Men etter planen skulle vi ikke ha vært her, noe vi kommer tilbake til. Vi kom hit til Nuku Hiva og Taiohae Bay den 17/4, altså til påske. Vi fikk handlet og ordnet oss med litt internett osv., men siden det meste stengte og det var lite å få gjort her, gikk vi syd vestover en tur til Taioa Bay.

                Taioa Bay (også kaldt Daniels Bay, etter en hyggelig kar som bodde der inntil han døde for få år siden), er kanskje Marquesas beste ankringsplass, og har en brukbar badestrand. Men det endelige målet var «Valley of Hakaui» og Ahuei Waterfall. Denne dalen «Hakaui» er i dag nesten forlatt, kun 10-15 fastboende som driver med hester, griser og frukt. Hestene brukes til transport, kløv. Vi tror ikke vi kan klare å gjengi hverken med ord eller bilder denne dagen vi hadde oppover dalen sammen med Imbi og Carsten samt et eldre fransk ektepar. Her må vi kanskje nevne Eric og kona (det franske paret). De seiler rundt i den klassiske seilskuta Skøiern, en trebåt bygget i Grimstad i 1919 av båtbygger Jensen. De har hatt den i eie de siste 35 årene, og pusset den opp til å bli et riktig smykkeskrin. Så glade er de i sin norskbygde båt at de for noen år siden seilte opp norskekysten og overvintret i Svolvær. Og målet for turen det var å lære seg norsk, og norsk det snakker de begge to. Eric kunne tydelig mye om Marquesas, Polynesiere og Thor Heyerdal. (i tillegg hadde han hele serien om isfolket av Margit Sandemo om bord i Skøiern, på fransk og norsk og alt var lest) Han var dermed den beste guide vi kunne fått oppover dalen. Dalen hadde en gang i tiden vært hovedstaden på Marquesas, og den brosteinsbelagte og oppbygde vegen vi gikk på ble kalt kongeveien kunne Eric berette, og her hadde bodd mer enn 2000 personer da hvite oppdaget Marquesas(1595). I hele Marquesas bodde det anslagsvis 60 000 personer da de hvite kom, 10 år senere var det 2-3000 igjen. De fleste døde av sykdommer, mange ble tatt som slaver og en del ble drept. Å vandre på en kanskje 1000 år gammel brosteinsbelagt vei, med steinmurer og hustufter på alle kanter og med tung regnskog og fruktskoger omkring oss var overveldende. 3 timer tok det oss å nå opp til enden av veien, der sluttet det hele i 600 meter høye stup rundt oss på alle kanter og med en foss og en badekulp. Og like lang tid tilbake, og selv den minste matrosen holdt god fart uten å klage, vel gjennomført fra alle. Neste morgen gikk vi tilbake til Taiohae Bay.

                Noe av det første vi gjorde i Taiohae Bay var å sjekke været, og pappa fan da ut at vi burde sette kursen videre vestover allerede nestemorgen (onsdag 23/4) for å få god vind. Selv om det ville bli travelt, så satset vi i vertfall på det. Onsdag morgen dro Mamma og Thor i land klokka 0600 på markedet for å kjøpe frukt og grønt (de er utsolgte 0610 så her må vi være på hugget). Da de var dratt satte pappa på kaffen, og satte seg etter hvert ned med en god kopp og alt var fint.

                Pappa får aldri drukket den kaffen, han begynner plutselig å skjelve og tar på ei t-skjorte, og så et teppe, og så et teppe til. Han står og ser på gradestokken nede i båten, den viser 27 grader og klokka er 0615. Han hopper skjelvende i senga, hakker tenner og skjelver. Mamma varmer opp vann og han får ei 3L saftflaske, som han omfavner der inne i senga under alle tilgjengelige tepper. 3 timer senere er temperaturen inne båten oppe i 33 grader og pappa slutter å skjelve. Etter en Ibux og en Paracet virker alt normalt noen minutter og så kommer svetten. På ettermiddagen blir det tur på sykehuset, Carsten fra Winili blir med. Det måles feber, blodtrykk, puls og vekt (og der kom det en positiv overraskelse), og så inn til doktoren. Tropisk feber, gå hjem og spis Paracet sa legen, du er på beina om et par dager sa han, og så gjort. Dagen etter var høyre legg fra kneet og ned hovnet opp slik at det så ut som om huden skulle revne. I tillegg var det ildrødt og glovarmt. Og ikke bare det, John Kenneth som hadde noen skrubbsår/gnagsår hadde fått verk og tendenser til betennelse i flere av sårene sine. Pappa var opp på sykehuset og fikk øyeblikkelig møte legen fra dagen før. Dette er noe annet sa han, du skal ha antibiotika straks sa han og fant frem reipet blokka. GÅ på apoteket og kjøp dette sa han, dit er det ikke langt å gå for en ung mann! Og pappa gikk, og gikk, og gikk og tilslutt var det bare å gå over fotballbanen og gjennom en skog og så, der var apoteket. Og så var det å gå tilbake (Baard Robert var også med). På kaia møtte vi våre tyrkiske venner som begge er leger, og de sa oi oi oi, det der er ikke bra. Start med antibiotika, og få benet høyt opp i lufta og for all del IKKE GÅ PÅ DET. Siden satt pappa 4 dager i båten, med foten opp og tygde antibiotika, og John Kenneth fikk også hjelp. Blant de betente sårene var ei flis som sto dypt inne i fotsålen, den kom våre tyrkiske venner innom og fjernet med skalpell. Siden har vi vasket og smurt alle sårene morgen og kveld og nå ser alt supert ut. Restauranten på kaia og dens eiere (og halvparten av de 20-30 båtene som ligger her) har engasjert seg i skavankene våre. Restauranteieren ga beskjed om at antibiotika, var bare tull og at banan var tingen! Hans kone satt der og sa seg enig hun også, dette til tross for at hun er sykepleier av utdanning, og jobber på sykehuset. Det var hun som faktisk tok i mot pappa og foretok de første undersøkelsene, og det var selvfølgelig også derfor restauranteieren viste om sykdommen.   Slik gikk det til at benet ble balsamert i knust banan stokk og hengt opp under biminien , men vi kuttet ikke ut antibiotika. Restaurant eieren som til daglig er mere opptatt av at folk smiler enn av at han selv tjener penger har vært særdeles hjelpsom mot oss (det er han mot alle). En dag da mamma og guttene var på land kom han og ville ha med seg guttene på fotballkamp. Han hadde to barnebarn som spilte kamp og skulle opp på banen for å se. Guttene ble med han, de fikk både å spise og drikke. I mellomtida fikk mamma ordnet masse i full fart i båt og på land.

                Vi velger å se det hele slik, vi hadde flaks at det skjedde her. og vi har ikke mistet en uke, vi har fått en uke ekstra på Nuku Hiva, og nå er alt bra igjen, og på lørdag ser det ut til at vi får litt vind som kan ta oss videre vestover (faktisk mest sørover).