Daily Archives: februar 2, 2014

Isla San Cristòbal, opplevelser og tanker.



Vi ligger nå i Puerto Baquerizo Moreno «hovedstaden på Galapagos» på øya San Cristóbal. Første inntrykket var at dette var en «grei plass» ikke noe mere, vi la merke til at det var sjøløver i vannet og oppe på en del båter på havna. Men da vi kom i land i denne lille byen ble det et stort Wow, er det mulig? Maritime iguaner på stenene inne i byen, sjøløver på brygga, i parken og oppe på benkene på bussholdeplassen. Ved båten vår kom en Boobie og rullet i vannet og vasket fjærene! Boobie er en sjøfugl, og den eneste fuglen i verden som har blå føtter. Etter hvert som vi begynte å gå, så ble bare inntrykket enda sterkere, parkanlegg, fontener, steinlagte gater, butikker og hyggelige folk. Vi er ikke i tvil noen av oss om at dette er turens flotteste plass så langt!(et nytt stort høydepunkt, som også Panama kanalen var) For to dager siden var vi på besøk på informasjons senteret , og gikk på tur inne i buskaset som kler de lavereliggende områdene rundt byen. Det er tilrettelagt med mange kilometer med steinlagte stier (helt nødvendig i dette landskapet av vulkansteiner og busker), det er utkikksplattformer for fugletitting/hval titting, og trapper ned til badeplasser. Vi hadde en fantastisk dag med Imbi og Carsten fra båten S/Y Winili. Imbi og Carsten er to svenske pensjonister som har mere en 40 års erfaring med seiling. De har barnebarn hjemme i Sverige, som er på samme alder som våre gutter. Og vi har hatt gleden av å være sammen med de helt siden vi kom til Galapagos! Vi traff de jo i Panama, så vi viste jo at vi ville treffe de her. I går var vi på ny fottur, til Puerto Chino tre kilometer sør for byen, der vi badet og solte oss sammen med sjøløver og iguaner, mens store havskillpadder svømte rundt i vannet utenfor stranda. Det så for oss ut som at mange sjøløve mødre hadde lagt igjen ungene her mens de var ute og jaktet fisk. Våre unger og sjøløve ungene lekte side om side i vannkanten. Lørdags kvelden ble avsluttet hos oss, med Imbi og Carsten på besøk, det ble film og lørdagsgodt på de små, og rødvin på de store….

                Til tross for at vi murer igjen med gummibåt og fendere bak på båten, har vi de siste to dagene hatt uvedkommende på besøk i båten. På fredag hoppet nærmest Thor ut av sitt eget skinn, da han som førstemann om bord i båten fant en sjøløve liggende oppe på luka ned til salongen. I går var vi nok ikke like overasket da vi fant to sjøløver oppe i båten. De var av det renslige slaget og forlot oss frivillig da vi begynte å rope til dem! Verre var det for våre svenske venner, deres båt var benyttet som toalett av en stor sjøløve i går. Carsten sier at hvis det skjer igjen, så blir det selbiff til middag.

                Vi er jo nå nærmest midt på ekvator, og sola er sterkere her en det vi har opplevd før. Det som gjør sola ekstra skummel, og livet her samtidig mere behagelig her er den kalde Humboldtstrømmen som kommer nordover fra antarktisk. Vanntemperaturen er mye lavere enn i Karabinen 23-25 gr.celcius, dette gjør også lufta mye kaldere og sola føles dermed ikke så sterk i den svale brisen, men den brenner godt. Vanntemperaturen påvirker også temperaturen inne i båten, det er mye mere behagelig å sove om natta og livet er dermed lettere.

                Det sies at de fleste drømmer om det! Noen snakker om det og noen få starter på det, en jordomseiling. Etter snart et og et halvt år på tur, føler vi nå at vi har startet for andre gang, i og med at vi nå er ute i Stillehavet. Av de som starter, er det mange som av ulike grunner gir opp eller blir forhindret fra å legge ut på dette havet. Og de fleste som har seilt jorden rundt, sier da også at turen og opplevelsene først begynner for ordentlig i Stillehavet. Vi føler nå at vi har hoppet opp i 1.divisjon, og at vi nå er en del av den lille eksklusive gruppen som faktisk gjennomfører en stilehavs seilas. Vi går nå etter hvert mot Filipinene (ca. 20 000km), og håper å være der i god tid før Jul. Vi sier ikke at vi skal seile rundt kula…….vi får se hva de neste måneders erfaringer gir oss, og så en ny avgjørelse når vi forhåpentlig vis ligger på Filipinene ved års skiftet.

Vi har det kjempefint, dette er en plass på jorden det burde vært obligatorisk for alle mennesker å besøke en gang i løpet av livet, dette er en svært spesiell plass. Pappa lo av Thor da han for et par dager siden kom med skolesekken og sa han skulle ha naturfag. Thor du har jo mere naturfag på en dag, enn de på skolen får i løpet av et helt år, nei naturfag det gidder vi ikke i dag sa pappa med et smil.

Norge har en spesiell rolle i Galapagos sin historie.

Vi kunne ha skrevet mye om Galapagos, om Charles Darwin om dyreliv og hendelser, men vi vil skrive litt om den rolle Norge har hatt i utviklingen av Galapagos.

På slutten av 1800 tallet og begynnelsen av 1900 tallet, ble øyene brukt av hvalfangere til å proviantere fisk og skilpaddekjøtt(levende skilpadder som ble slaktet etter behov om bord). At Norge var en av den store hvalfangst nasjonene, gjorde at Galapagos etter hvert ble mye omtalt i norske medier. Øygruppen ble fremstilt som frodige og med store fiskeressurser i havet rundt. Under depresjonen på 20-30 tallet emigrerte derfor mange nordmenn til Galapagos. De startet gårdsdrift, fiskerier og hermetikkfabrikk. De skulle selge hermetisk skilpaddekjøtt til hvalfangst skutene. Det meste feilet og de fleste dro hjem til Norge fattigere enn da de kom hit. Men noen lyktes, og i dag er det en familie igjen som er i direkte avstamming fra de Norske emigrantene. På Øya Santa Cruz (som vi skal besøke senere) bor søskenparet Torvaldo og Marie Kastdalen med sine familier. De er barnebarna til Torvald og Marie Kastdalen som forlot Norge i 1935, og som aldri så Norge igjen! Torvald gjorde det svært bra på Santa Cruz, han ble kjent som «El Rey de Patatas» eller på norsk : Potet kongen. I tillegg var Torvald øyas største melkeprodusent, og enda den dag i dag er Leche de Noruega (Norsk melk) et kvalitets stempel for god melk på øya. Torvaldo driver i dag angivelig et hotell, og til tross for at han aldri har vært i Norge, skal han snakke flytende Norsk. Det sies ( Jorden rundt med S/Y Blåtur av Morten Lie Wold) at Torvaldo gjerne tar i mot besøk av norske langturseilere, og vi skal selvfølgelig se etter han når vi kommer til Santa Cruz.

                Er det bare for de at vi er norske at vi henger oss opp i dette? Ja kanskje, men på informasjons senter her på Isla San Cristóbal, har de viet en hel vegg til historien om de norske emigrantene, med bilder og gjenstander. Blant annet en stor stansemaskin som ble brukt til å stanse ut hermetikkbokser. Vi velger derfor å tro at denne epoken sees på som ganske viktig i Galapagos historie.

En plass på øyene her ligger også en norsk gull skatt gravet ned, men det er en annen historie. Kanskje kommer vi tilbake med den senere.