Daily Archives: november 14, 2013

Portobello, Panama.



Så ligger vi altså her, Portobello Panama. Vi kan gjenta historien en gang til……… indianere, gull, spanjoler, fort og engelskmenn. Men vi venter litt med historien om Portobello. Den tar vi neste gang. Vi vil heller oppsummere de fem ukene i Kuna Yala (San Blas). Det er en selvfølge for oss å bruke indianernes navn på området Kuna Yala. Våre inntrykk er mange og blandet.

                Det er et paradis, øyene og revene er fantastiske, folkene er smilende og gjestfrie og klimaet må sies å være fantastisk. Folkene ute på øyene lengst fra land, lever mest tradisjonelt. Stråhytter, hengekøyer, matlaging over et bål, ingen strøm og damene (de som er gifte/over 40) i tradisjonelle klesdrakter. Mennene og barna går i t-skjorte og shorts. Inne på de tettest befolkede øyene, er de mere moderne. De har strøm og parabolantenne på taket, ungdommene sitter med en mobiltelefon til øret og en del hus er av betongstein. I tillegg har de tatt i bruk bølgeblikk, som resten av den fattige del av verden har lagt sin elsk på! Rustent bølgeblikk ødelegger mye av inntrykket og minner om det vi ser i en del storbyers verste slum rundt omkring i den fattige verden.

                Her var ingen minibanker, eller banker med datalinje så det var umulig for oss å ta ut penger, heldigvis for oss så hadde vi noen dollar om bord og klarte oss derfor fint. Verre gikk det med han som ikke hadde kontanter nok til innsjekkingen, han fikk beskjed om å forlate båt og familie i Kuna Yala, og ta båt og buss til Panama City for å ta ut penger. Men da bussen skulle krysse grensa mellom Kuna Yala og Panama (er jo samme landet egentlig, men Kuna folket har selvstyre), ble de stoppet av en militær kontrollpost. Siden mannen ikke hadde fått stempel i passet (det var jo det han ikke hadde penger til) ble han kastet av bussen midt i jungelen. Der sto han 40 minutter før han fikk haik tilbake. Det endte med at de måtte ta båten de 50 nm, hit til Portobello for å ta ut penger og så buss til Colon (60 km) for å få sjekket inn. Og så samme vei tilbake til Kuna Yala.

                Vi hadde fylt opp båten med mat og drikke i Santa Marta, og vi fikk kjøpt litt fisk, noen egg, litt frukt og grønnsaker av indianerne. Så vi hadde rikelig med sunn mat. (farmor var litt bekymret for maten om bord). Maten var altså ikke noe problem, søppelet var det verre med. Indianerne har ingen organisert renovasjon i sitt paradis. Vi hadde i praksis 2 muligheter. Det kom stadig indianere i kano, som tilbød seg å ta søppel for 2 dollar pr. pose. Dette var nok både enkelt og billig for oss, og det ble noe gryn i lomma på indianeren, MEN dette var vi advart mot. Indianerne padler bort i mangroveskogen og slenger søpla inn der og har noen lett tjente dollar i lomma. Dette ville vi ikke bidra til………..så vi gjorde som de fleste andre, vi brente søppelet på land, og senket metallbokser der det var mere enn 30 meter dypt. Indianerne har det svært rent og ryddig der de bor, men bak hus og busker flyter søppelet. Det ser enkelte plasser ut som at de utvider øya de bor på, ved å fylle opp med søppel i bakgården(sjøkanten). Og da kan jo alle tenke seg hva som skjer når sjøen står på!

                På øya Ordupatarboat i Coco Bandero Cays, lå vi noen dager, og det fløt med søppel på denne drømmen av en vakker koralløy. Her lå noen fiskere under et stråtak i ukedagene, ellers var øya ubebodd. En dag begynte en gammel indianer å rydde! Han lagde flere bål og brente tørre palmeblader? Annet søppel så han tydelig vis ikke. Siden det alt brant, fant vi ut at vi kunne kaste på søppel, og vi begynte en ordentlig stor aksjon. (mamma tok en tur ut i båten og hentet kald drikke og kjeks, hun gikk bort til den gamle mannen og ga han en kald øl og en pakke kjeks. Dette for å vise at vi satte pris på hans tiltak. Han ble kjempeglad.) Som sakt vi ryddet og brente søppel. (dere kan jo tenke dere at det blåser fra øst til vest 8-9 mnd.i året. Og at hvis du kaster en plastflaske på havet på Kanari øyene, i Afrika eller i det østlige Kariben (hele det sørlige Atlanterhavet), ja så ender det i Kuna Yala til slutt. Vi ryddet halve øya, dvs. kanskje 150 meter med strand, og jobbet hardt i 3-4 timer alle mann.(pappa mest) Hvis vi skal gi et estimat på hva vi ryddet så blir det slik: 1500 plastflasker, 100 sko (sandaler og badesko) ,50 leker og deler av leker. 1m3 med ymse isopor. 50 engangslightere, litt tau og annet plastmateriale. Og så hentet vi og brente søppelet vi hadde i båten. I tillegg samlet vi ca. 50 glassflasker i en dunge bak en palme, og håper de lokale en dag tar seg av det. Glassflaskene var alt fra brus og brennevin, til hostesaft og parfyme.

                På andre øyer kom vi over eksempler på at søppel i store mengder bare var slengt inn i skogen. Dette var etter all sannsynlighet fra båter, med eller uten seil. Og vi velger å tro at det her er en indianer som har gjort seg noen raske dollars. Dette tror vi fordi det var så grunt der at en gummibåt med motor ikke kunne tatt seg dit, mens indianernes kanoer padler der lett som bare det.

I Nargana (en liten landsby) var vi på handel en dag, og landhandleren selv snakket faktisk bra engelsk, vi måtte fortelle at vi kom fra Norge med seilbåt. Men mannen stusset litt! Men du kan jo ikke være europeer? Spurte han høflig mamma. Da hun bekreftet at hun egentlig er fillipinsk, hoppet mannen nesten over disken. Da er vi samme folk sa han stolt, vi Kunaer kom i våre båter fra Filipinene for 1500 år siden, og bosatte oss her 1000 år før spanjolene kom. Se deg rundt sa han, se på meg! Er vi ikke like? Vi kan vel se både likheter og ulikheter, men vi kan jo ikke bestride hans påstand, han har nok hørt Saila synge historiene i Congressoen om kveldene.

ONE DOLLA.

I de større bosetningene går eldre damer rundt i fine tradisjonelle drakter og med gullring i nesa. Men skal du ta bilde av dem, snur de seg vekk og sier One dolla (One dollar). De forlanger altså en dollar for at du skal få ta bilde av dem. Det er vel greit det, men det ble litt kunstig for oss og bortsett fra litt snikfotografering tok vi ikke bilder av dem. Men bakgrunnen for at de forlanger betaling er litt morsom, og kanskje litt typisk. For mange år siden ,var noen Kuna indianere på reise til storbyen Panama City, noe som for dem sikker er det samme som det man kalte en amerikareise i gamledager hjemme i Norge. Og der kom disse Kuna indianerne over noen postkort i en kiosk, avbildet var en Kuna kvinne i tradisjonelle klær. Og prisen på kortet? Ja den var One dollar. Altså et bilde av en Kuna kvinne i tradisjonelle klær koster «One dolla» og det har det gjort siden.

Vi har fått en del e-post og telefoner de siste dagene, angående tingenes tilstand på Filipinene! Vi kan bare melde at det står bra til med alle i mammas familie. Verst gikk det vel ut over taket på ny huset til onkel. Det var under konstruksjon, og tok seg en flyge tur og siden har vel ingen sett det. For vår egen del gikk det som vanlig noen glassdører (vi har jo hele vegger i glassdører i tredje og fjerde etasje), vi har allerede fått pris på reparasjoner, i underkant av 25 000,00 pesos ( ca. 3000 kr.) Ellers er vi glade for at familien kan samles i vår «betong bunkers» hver gang været setter folk og konstruksjoner på prøve der borte.

Ellers har vi vært lykkelig uvitende om det meste. Hvem ble finansminister? Har Northug fortsatt virus? Hvem ble seriemester og cup mester i fotball? Hva gjør Obama osv. Ikke vet vi og ikke bryr det oss! Ikke vet vi hvilken ukedag det er og heller ikke hvilken dato det er. HERLIG Og vekkerklokke? Glem det.

Med hilsen en lykkelig og uvitende gjeng en plass på havet.