Daily Archives: november 3, 2013

4 uker i Indianernes eget paradis.

Da har vi vært snart 4 uker i indianer paradiset, og vi har det bare fint. Vi har nå tatt oss tilbake vestover mot Provinir hvor vi sjekket inn. Vi ligger i Lemmon Cays, mellom øyene Tiadup og Naguarchirdup. På Naguarchirdup ligger en stråhytte med påskriften bar! Og ut av veggen der kommer 3 blå kabler, vi har nå puttet en av kablene inn i skipperens datamaskin og vips vi er på nett. Ikke noe supernett(bilder er bare å glemme)men vi kan skrive litt, sjekke e-post og betale en regning.

                Vi har flyttet på oss en titalls ganger, ligget på øde øyer og ved landsbyer. Vi besøkte blant annet Blåturøya (Waisaladup). Navnet Blåturøya fikk den av mannskapet på seilbåten S/Y Blåtur som besøkte Kuna Yala i 2006. Vi har boka som skipperen på S/Y Blåtur skrev og måtte selvfølgelig besøke den. Fineste plassen vi har vært er nok Coco Bandero Cays, der vi har vært innom 3 ganger, og spesielt de østligste øyene (4 stk) var fine. Her lå vi en stund 4 båter med barn, totalt 7 unger fra 3-8 år, og det var moro. De siste dagene har vi ligget sammen med den svenske båten Gaija, med Therese, Bjørn og Pim, en jente på 6 år.  gaijasailing.blogspot.com

Vi har besøkt 3 «større» indianerlandsbyer Rio Azucar, Nargana og Corazon de Jesus. Nargana er den største, har skoler, sykehus, noen butikker (hermetikk, grønnsaker, kylling og tørrvarer), bank uten nett og et par restauranter. Øyene Yandup (Nargana) og Akuanusatupu (Corazon de Jesus) er bunnet sammen med en 100m lang bro. Vi trivdes nok best i Rio Azukar og der ble vi kjent med en kar som snakket litt engelsk, og som var så ivrig på å lære engelsk at han fulgte oss rundt, mens han febrilsk bladde i en engelsk/spansk ordbok(her får vi skyte inn at barna nå har engelsk på skolen).

                Rio Azucar, betyr på norsk; «den søte elva»! Hvordan kan en landsby på ei øy ha et slikt navn? Jo dette og mere fant vi ut av under oppholdet. Vi hadde nemlig blitt invitert på 4 dagers fiesta, noen dager tidligere. Ute på øya Orduptarboat i Coco Banderas hadde vi truffet en indianer ved navn Nelson og han kunne fortelle at han skulle hjem til Rio Azucar for å feire 4 dagers fiesta, og at vi var hjertelig velkommen. Og vi dit. I tillegg til 4 dagers tradisjonell fiesta, var det 130 års jubileum for byen Rio Azucar på øya Uargandup! Og her fikk vi forklaringen på navnet. For 130 år siden flyttet nemlig landsbyen Rio Azucar fra fastlandet og elva med samme navn og til øya Uargandup. Dette skjedde etter en storflom som skylte vekk hele den gamle byen.(det er nok flommer og ikke spanjoler som er hovedårsaken til at de i dag bor ute på øyene) Vi besøkte også Congressoen, det store forsamlingshuset mitt i byen, hvor alle samles etter at det har blitt mørkt. (Rio Azucar ca. 300 inb.) Vi så hengekøyene midt i salen hvor høvdingene ligger og trebenkene rundt, hvor allmuen sitter. Her ble tradisjonelt alt viktig diskutert og avgjort. Slik er det ikke lengre i Rio Azucar. Vi fikk forklart at de nå har 2 Sailas (høvdinger) en som styrer Congressoen, og en som styrer «det store huset». Han som styrer i Congressoen er nærmest som en tradisjonsbærer, han ligger i køya si og delvis forteller delvis synger Kuna Indianernes historie. De har ingenting nedskrevet, og dette er deres måte å innvie nye generasjoner i gammel historie og tradisjon. I «det store huset» styrer en annen type Saila, vi fikk forklart at han styrer mest med papir og stempel. Og vi kan vel derved gjette oss til at han må være en høvding mere etter vestlig standard.

                Fiesta ble det på oss også! Og dette er spansk! Og vi kjenner igjen alt fra Filipinene som også har spanske tradisjoner. God mat, konkurranser, flagg i gatene, basketball for ungdommen, dans og øl. Mens vi sto og så på en basketball kamp med 2 jentelag, kom en gammel mann bort til oss, han var kledd i sandaler, en slitt bukse med press, lysegul langermet skjorte og hatt. Han spurte hvor vi kom fra og hva vi syntes om fiestaen. Våre begrensede spansk kunnskaper forhindret noen lang samtale, men noen ord ble nå utvekslet. Da han gikk sa mamma at dette måtte være Saila (høvdingen). Pappa bekreftet at det trodde han også! Det var to ting begge reagert på, det ene var verdigheten! Han utstrålte et mildt og intelligent lynne. Og det andre var fjæra! Oppe i den slitte hatten satt ei lita fjær, ikke stor kanskje fra en undulat eller en annen liten fargerik fugl. Men den var ikke tilfeldig dyttet inn i hattebåndet, den satt fint og den signaliserte noe! På kvelden var vi på byens Plaza og overvar et skuespill av barn. Det var en oppsetning som viste Kuna folkets dramatiske kamp for selvstendighet, vi så det sammen med indianeren som gikk med ordboka i handa. Og fikk dermed forklart handlingen på engelsk (dette foregikk på Kuna dialekt).  I første rekke satt alle byens barn, og inne blant disse satt 3 norske gutter med store øyne. Da dukket mannen med hatten og fjæra opp igjen, og vår venn med ordboka presenterte høytidelig byens Saila, han som synger om gud i Congressoen! Vi hadde altså gjettet riktig, og nå ble det håndhilsning og en kort samtale med tolk. Senere på kvelden ble det dansekonkurranse, vi så starten av denne før vi dro hjem til båten. Det var blitt leggetid for tre små.

                Vi har nesten ikke handlet på 4 uker nå! Noen bananer, poteter, gulerøtter, fersk fisk, egg og en kylling er det vi har kjøpt. Men vi klarer oss bra. Det dukker stadig opp indianere i kano ved båten. De fleste vil selge oss hummer, noen har fisk eller skilpadder. (her jakter de skilpadder) Av og til dukker det opp motorbåter med større utvalg, en hadde til og med en fryser med kylling om bord. Problemet er at de aldri har vekslepenger, og at våre små dollarsedler er borte for lengst. Så når vi bare har 20 og 50 dollarsedler igjen, og skal kjøpe en fisk til 3 dollar, da må vi være kreative! Dette løser vi ved at de større kanoene, de med motor og større utvalg også selger øl. Vi tar derfor ølbokser som vekslepenger! Dette medfører at vi ikke har kjøpt en eneste ølboks på over en måned, men at lagret av øl bare blir større og større.Skipperen sier at dette ikke er noe stort problem.

                Ellers går livet sin vante gang, mat, bading, skole og kortspill/bøker. Baard Robert mistet sin første tann for noen dager siden, og venter fortsatt på at tannfeen skal legge penger glasset! Vi må bare forklare at siden vi er på havet, tar det nok litt tid før tannfeen finner frem. Er ikke så enkelt dette! Her i Kuna Yala er jo småpenger det samme som øl, og det kan vi ikke gi til en 6 åring.

Frank kommer. Da har vi fått melding fra Tromsø om at Frank Hansen kommer om 4-5 uker. Han reiser fra Gardermoen 29. november. Vi gleder oss til endelig å få besøk, og håper han kan ta med noen småting til oss. Han blir i ca. 3 mnd. Som dere vet har vi ikke så god tilgang til internett, men plutselig er vi tilbake. I dag kunne vi skrevet 10 sider, men dette får holde.