Daily Archives: juli 24, 2013

Santa Marta , Colombia

Endelig……. nå har vi ikke hatt bena på ordentlig fastland, siden Portugal i November. Men her ligger vi! I Colombia på det Sør- Amerikanske kontinentet. Det tok oss 46,5 timer å komme hit, skipperen hadde på forhånd antydet 36 timer. Men det var to perioder med lite vind, vi krysset oss frem ( pga. u-gunstig vind retning) og vi gikk nok litt for  langt fra land også! Men for all del vi hadde vind….. kuling to ganger men ikke mange timene i slengen.

Oppdatering Fredag26/7-13.  0800-1000 lokal tid.

Må først komme med en presisering av teksten over! Jeg skrev at vi krysset oss frem, det har blitt oppfattet av seilere som om vi hadde motvind, og jeg forstår det. Å gå på kryss, er å gå mot vinden, det jeg mente var at vi endret retning noen ganger. Slik at vi unngikk å få vinden rett bakfra. Dette fordi bølgene var for høye, i forhold til vindstyrken. Og da er det vanskelig å få storseilet til å stå ordentlig.

Turen nedover hit var med det tøffeste vi har hatt, brytende bølger som kommer bak båten og bryter. Det er som å sitte å ha et fossefall på 2-3 meter som raser ned 2 meter bak der du sitter/står. Guttene sto og jublet, men mamma var ikke like happy. Hun mumlet noe om at Stillehavet kanskje ikke er noe for oss da det var på det verste! Men den neste morgenen var det litt roligere (så rolig at vi startet motoren) og mamma, hun skinte som en sol. Hun startet dagen med å gå rundt på dekk for å plukke flyvefisk. I løpet av natten hadde 10-12 flyvefisk landet på dekk. Og da disse var kokt på fillipinsk vis, og servert sammen med ris. Ja da var mamma i den 7.himmel, livet kan ikke bli bedre. Alle bølger glemt.

Innsjekkingen i Colombia, var en ny erfaring! Colombia har pga. borgerkrig, narkotikakrig og gisseltaking av turister, ikke vært særlig populær som ferieland. Dette er nå i ferd med å endres, og turistene begynner nå å komme. Men enn så lenge har de ikke helt fått systemene som trenges for besøkende seilbåter.( og det er jo på en måte dette vi er ute etter, plasser der det ikke er så mye turister, der vi kan oppleve dagliglivet på en naturlig måte) Så når du kommer med seilbåt, så har ikke myndighetene noe annet system enn det de benytter for handelsfartøyer. For oss forløp dette i praksis på følgende måte: Vi måtte før avreise fra Aruba, skaffe oss en skipsagent i Santa Marta, og oversende på e-post dokumentasjon på båt og mannskap. Da vi kom hit kom agenten om bord og ønsket oss velkommen, fikk registreringspapirene på båten og passene våre. Så kom det 4 personer fra helsemyndighetene (de snakket kun spansk). De skulle kontrollere båten, men det holdt med skipperens underskrift på et skjema, og resten skulle de ordne med agenten vår. Neste dag kom agenten med passene våre ferdig stemplet, og han sa at han skulle komme tilbake på ettermiddagen, da med en inspektør fra tollvesenet. Agenten rakk ikke mere en å gå, før det sto 2 mann der fra tollvesenet. De ville vite når vi var kommet, hva båt og skipper hette. De fikk disse opplysningene, samt at vi forklarte at vi hadde en avtale med vår agent om at tollvesenet skulle komme om bord på ettermiddagen! Dette var greit for de, de smilte og gikk. Og så på ettermiddagen kom agent og tollinspektør………………………..ingen kontroll, bare 7-8 dokumenter som skulle undertegnes.  Nå er det meste på plass, vi mangler bare permanent importtillatelse på båten. Vi har kun midlertidig. Så da kan skuta være her i et år, og vi har 90 dager som enkelt kan utvides med 90 til hvis ønskelig.

Vår agent sa at Santa Marta er en trygg by, og at vi kan gå rundt i byen til alle døgnets tider (med barna) uten at det var noe fare. Med den voldelige historien Colombia har, høres det kanskje rart ut! Men etter å ha gått litt rundt skjønner vi hvorfor. Det kryr av politi her (i grønne uniformer og med våpen) . Vi overdriver ikke hvis vi sier at uansett hvor du er (inklusive stranda), hvis du skriker om hjelp så vil minst 10 poliser høre deg. De fleste er til fots, men sist kveld møtte vi 8 motorsykler (med to poliser på hver) på stranda, i løpet av en 500 m lang spasertur. Når jeg nå sitter å skriver ved marina kontoret, så sitter det en polis 3 bord bortenfor meg. Så ja Santa Marta er trygg, og myndighetene satser nok svært mye på at vi skal føle oss trygge.

Her er bare et 10-talls seilbåter, og i går kveld hadde vi besøk om bord. En tysk og en fransk familie. Det ble kald øl, og vin (tyskere drikker øl og franskmenn vin). Det ble en hyggelig kveld for store og små , nede i salongen satt 3 norske gutter, 2 tyske gutter og 2 franske jenter å så film! Og de voksene satt oppe og utvekslet erfaringer. Og for å skryte litt; uansett hvem vi møter så får vi samme tilbakemelding på båten vår, vi har den tryggeste og mest egnede langturbåt som finnes. Vi har det de andre kaller for » sin drømmebåt». Dette er selvsagt både moro og betryggende å høre. Ellers har vi ikke gjort så mye(det er svært varmt her……. i går hadde vi 35 grader i båten midt på dagen), vært på supermarked, på is bar, på stranda og ruslet litt rundt i byen. Mamma trives veldig, hun kjenner seg igjen sammenlignet med byer på Fillipinene, alt kan kjøpes på gata, folksomt og maten ligner også på fillipinsk mat. Mamma/guttene kjøpte grillet mais på stranda forrige kvelden og det falt i smak.

Vi nærmer oss nå Panama, og San Blas. San Blas er en samling av ca. 350 øyer og rev, og regnes som noe av det fineste du kan besøke i hele verden. Vi fant en film som er laget av en annen norsk seilbåt om nettopp San Blas, har dere lyst kan dere se denne her:  http://sailingnamaste.wordpress.com/filmer/   Dette er laget av en norsk seilbåt, som nå har avsluttet turen i Australia, men de gir en smakebit på San Blas, og de dro dit fra nettopp Santa Marta. Hasta Manana………..