Daily Archives: juli 1, 2013

Klein Curacau

Midt på øya ligger den fraflyttede fyrlykta. Nå sørger solceller og teknikk for at den blinker om natta.

Midt på øya ligger den fraflyttede fyrlykta. Nå sørger solceller og teknikk for at den blinker om natta.

På vei til Curacau, stoppet vi to dager på den lille øya Klein Curasau! Med sine 2,0*0,5 kilometer er ikke øya større en at man går rundt den på et par timer, og høyeste punkt er vel 3-4 meter over havet. Så hva skulle vi her? Vi viste på forhånd at det var en kjempefin strand her og etter 4 uker på Boniare, der vi lå på mooring inne i byen ville vi nå ha ankeret i sand og sand mellom tærne. Og det fikk vi! At vi i tillegg skulle møte en av karibiens triveligste menn nettopp her, ja det fikk vi på kjøpet. Etter at ankeret er droppet, bruker pappa å ta en tur med maske og snorkel for å sjekke at vi ligger trykt. (se at ankeret har gravd seg ned i sanda) Og det gjorde han her også, men den fine stranda fristet så mye at han svømte rett i land. Det lå noen stråhytter, ruiner , primitive hus og en fraflyttet fyrlykt på øya. Pappa gikk inn til noe som så ut til å være et nedlagt turist anlegg! Og der under strå takene kom karibiens hyggeligste mann stigende ut av en primitiv hengekøye. Han var vaktmester,servitør, rørlegger, maskinist,elektrikker , badevakt og ………………………………..konge på øya. Han passet dette anlegget fra onsdag til søndag, og var eneste mann på øya. Dagens gjester ca. 150 var nettopp dradd, og han hadde grillet 70 kg. med kjøtt i løpet av dagen (to måltider for 150 pers) nå hvilte han litt og så hadde han 2 dager på å rydde og gjøre klart for neste storinrykk. Pappa spurte forsiktig om han solgte no her? ( siden vi skulle være over, tenkte pappa at det hadde vært fint å kjøpe litt kald drikke på land) Men nei …………………noe salg var ikke aktuelt, men i kjøleboksen under treet der ligger kald øl om du er tørst sa mannen. Og en kald øl ble det, pappa ble sittende å snakke lenge med mannen og til slutt følte han det var på tide å ut i båten for å hente de andre. Men da dukket også Torkil på Kairos opp, og så ble det mere kald øl. Vi hadde planlagt å grille på stranda denne kvelden, men pappa våget seg til å spørre mannen om å få låne grillen deres? Og det fikk vi, han slo på lys hentet grillkull og fortalte om øya, og historien  til anlegget han jobbet på, fyrlykta , slavene og om de to båtene som lå grunnstøtte på øya. Fyrlykta var bygget i 1908, og var bebodd frem til 1975, da den var blitt automatisert. Øya ble brukt som holandsk karanteneplass for syke slaver, de som ble syke eller som var syke når de kom med båt fra Afrika ble plassert her. Ble de friske, fikk de dra herfra, ellers så døde de her og ble gravlagte her. Det ligger 2 båt vrak på øya, en lastebåt fra Venezuela som grunnstøtte for ca. 30 år siden, og en flott seilbåt. Seilbåten grunnstøtte/ble kastet på land for 7 år siden, kapteinen/eieren var full og burde nok ikke vært på havet. Vår venn hadde tatt i mot han og varslet kystvakta. Mens mannen ble tatt hånd om av kystvakta, tok lokale fiskere å ribbet båten for utstyr. Slik at når mannen kom tilbake etter 2 dager var det bare skallet igjen. Synd for han………………var vist alt han eide. Vi koste oss på øya i 2 dager, og det er ikke helt umulig at vi drar tilbake dit.

Bonaire – oppsummering.

Da har vi forlatt Bonaire. Det ble nesten 4 uker der. Vi ble godt kjent med øya, noen av folkene der og historien. Historien er lik de andre øyene vi har vært på, med unntak av saltet! Da spanierne kom dit, brukte de ikke lang tid på å definere øya som u-brukelig. Her kunne ingenting dyrkes fordi det var for tørt, og ikke var det gull der heller. Spanjerne tok indianerne som bodde her som slaver og sendte de til kobbergruber andre plasser i imperiet. (de som ikke ble slaver, ble drept)  Siden kom holenderne, de så nytte i de salte lagunene på de sørlige delene av øya, og startet saltutvinning. Selvfølgelig med slavedrift. Slavene bodde i Rincon, og gikk 2 ganger i uken til salt feltene i syd, der de bodde i små hytter. Det er ca. 25 kilometer fra Rincon og til lagunene hvor saltet ble tatt ut. Det var den holandske stat som eide hele øya/slavene. En gang i uka, fikk de utdelt maten sin, 6 liter frø for kvinner og 7 liter frø for menn. Dette er en type gressfrø, som ble knust til mel. Dette ble det laget grøt og pannekaker av. De kaller det polenta , og er nok den orginale polentaen. Hvis noen kjøper polentagryn i dag, så er nok denne laget av mais, men ligner nok. Vi må også huske at frøene var hele, slik at når skallet var renset, var det kanskje bare halve volumet igjen. Annen mat fikk de ikke, og de kunne ikke dyrke noe heller. Men de kunne nok hente litt mat fra sjøen.

Nå er Bonaire et multikulturelt samfunn, ingen ser forskjell på språk,farge, kultur eller opprinnelse. I tillegg til saltet lever de av turisme (dykking,snorkling,kiting og surfing) og av olje. De har et stort omlastingsanlegg for olje på øya, og dette er en av de viktigste arbeidsplassene. (de har ikke noe olje selv, men vi kommer tilbake med mere om dette fra neste øy…………….Curacau) Hele øya med sine 15 000 inbyggere fremstår for oss som et norsk bygdesamfunn. Alle kjenner alle og alle hjelper hverandre. Det har vært en fornøyelse å besøke øya, dyrene og folkene. Men nå er vi på Curacau.