Palmerston et paradis, eller helvete på jord?



Paradis eller helvete, vi vet vel egentlig ikke. Alle var svært kristne, øya kan uten tvil beskrives som et paradis med strender og palmer, men dette har nok også vært et helvete (og er det kanskje ennå).

                Men vi starter med at vi brukte drøye 2 døgn fra Rarotonga til Palmerston, det var seil både med og mot vinden, og noen timer med motor. Det ble også en Mahi Mahi på 10-12 kilo på turen. Vi kontaktet familien Masters på VHF, og fikk beskjed om at vi måtte legge oss for anker på sørsiden av atollen til neste dag pga. svell og vind. Vi skulle egentlig til nordsiden, hvor vi skulle vi skulle besøke Palmerston island (øya som er bebodd). Øya er en av 5-6 større og noen mindre øyer som til sammen utgjør atollen Palmerston. Etter en natt med ankeret liggende på en koralhylle, kunne vi neste morgen gi oss i veg rundt atollen og til Palmerston Island og familien Masters.

                Edvard Masters (vår vert), møtte oss på ankringsplassen og anviste nøyaktig hvor ankeret kunne slippes. Så kom han om bord og orienterte oss om regler og tradisjoner. Han skulle inn på øya og hente Immigrasjon og landbruksmyndigheter for å sjekke våre papirer, og etterpå skulle han komme ut for å hente oss på land. (for det første er strømmen for sterk til at vi kan gå inn med gummibåt, for det andre så ville det vært livsfarlig å gi seg i kast med denne passasjen uten lokalkunnskap. Og for det tredje så ønsket de nok også kontroll med hvem og når folk fikk komme på land) Landbruksmannen var Edvards bror, og emigrasjons mannen var selvfølgelig også nær slekt, men han var hvit i huden i motsetning til de to andre.

                Papirene var i orden, vi betalte 5 NZ dollar pr. hode i avgift og så var vi klare for å komme i land.

Palmerston (hele atollen) eies i dag av alle levende etterkommere av William Masters, engelskmannen som slo seg ned her i 1863. Historien er helt uvirkelig, og vi skal her prøve å fortelle den med noen få setninger (det blir nok ikke enkelt) Våre kilder er bøker, aviser, folk på Rarotonga, og familien selv.

                En engelsk snekker på 16 år, hadde for lenge lenge siden hatt et forhold til en ung engelsk jente, hjemme i England. Dette endte med kul på maven for jenta, og det ble klargjort for giftemål i den strengt kristne bygda. Men «brudgommen» han hadde andre planer, han stakk av og stakk til sjøs. I 1863 ankommer han så Palmerston med 2 unge polynesiske jenter, og bestemmer seg for at her skal de bo. Den gangen bodde det en annen familie på øya. En hvit mann med hans polynesiske kone og deres et år gamle barn. Da Masters ankom og det ble flere folk på øya, fant den andre mannen mulighet til å ta seg jobb utenfor øya (trolig mønstret han på ei seilskute for en tid), vel vitende om at kone og barn hadde hyggelige og hjelpsomme naboer. Men da mannen senere kom tilbake, var kone og barn flyttet inn hos Masters (og kona var gravid), og alle spor etter hans hus og virksomhet var slettet. William Masters bygde en robåt til mannen og gav han reisepass. Og derved var Masters konge i eget rike med 3 koner og etter hvert 21 barn. (en plass står 26 barn)

                Det skal ha vært stridigheter mellom hans 3 koner og deres barn helt fra begynnelsen, og Masters delte derfor alle øyene på atollen i 3 sektorer, og hver gren har sin del. Så i dag lever det 3 familier Masters på hver sin sektor, ute på den lille øya. Da alt var delt, skrev Masters brev til dronning Victoria av England (New Zealand, Cook og Australia tilhørte England den gangen) og fortalte sin historie, han redegjorde for delingen, regler og reguleringer og ba om at hans familie måtte få eierskapet til både øya de bodde på og hele atollen. Slik har det seg at familien Masters i dag sitter på et svarbrev fra dronning Victoria, som sier at atollen og alle øyene er familien Masters sin felles eiendom til evig tid. Ingen stat eller jurist vil i følge familien Masters kunne overprøve dette.

                At andre generasjon Masters på øya stort sett bestod av søsken som dannet par, det er det ingen tvil om, det bekreftet vår vert uten å blunke. Men siden de var 3 grener som nærmest ikke var på talefot, lurer vi jo litt på om at det kanskje i det vesentligste også var «hel» søsken som dannet par. Men her nærmer vi oss også «helvete» , disse folkene fremstår som svært kristne. (vi var i kirka på søndagen, etter kirka samlet Edvart oss og familien hjemme hos sin mor for bønn, før det ble lunch med bordbønn først) De leser bibelen svært strengt, og tolker den på sin egen måte, og vi kan vel si at her styrer mennene med bibelen i hånd. Jenter har få rettigheter i henhold til deres egne «lover». Hvis en jente gifter seg over sektorgrensen, mister hun alle medfødte rettigheter til sin sektor, og kan derfor over natten havne i konflikt med sin egen gren. Og her er vi kommet  til «heletes linken» det virker som at unge jenter (særdeles unge)nærmest har vært fritt vilt på øya, og som en kar vi snakket med i Rarotonga sa det: Der oppe har de hatt det svært tøft, og det er fortsatt svært tøft der oppe.

                Da vi var der bodde det 61 mennesker på øya (det skal finnes vel 2000 Masters i verden, de fleste på Rarotonga og i New Zealand). Utenom familien var det en lærerinne fra England, en misjonær fra Rarotonga med sine 2 barn(presten på øya) samt en kvinnelig sykepleier fra Fiji.

                De fremstod som verdens mest åpne og inkluderende mennesker ovenfor oss, de delte maten sin, tok oss med i kirka (i bønnen ble den norske familien som var på besøk, både ønsket velkommen og det ble bedt for en trygg seilas videre). Vi ble med på slakting og steking av en hel gris, og barna fant mange lekekamerater. (de snakker kun engelsk, og har gamle Masters dialekt) Men bak idyllen ulmet det, vi fikk kun møte folk fra de to ytterste sektorene. Familien i midten så vi ikke (bortsett fra at vi møtte en hvit Masters som var immigrasjons myndighet, og at vi registrerte tre hvite damer i kirka).  Pappa spurte vår vert Edvard hvem de 3 hvite damene i kirka var, men her ble han svært unnvikende, og han brukte lang tid på å fortelle om den yngste av de som var den engelske lærerinnen. De andre to ville han ikke snakke om. Det er tydelig at den familien som bor i midten, har lyktes med å få inn nytt blod, og at dette sammen med gamle Masters har gitt en gren med lys hud i forhold til de to andre grenene som ser helt polynesisk ut. Det bodde heller ingen hvite barn på øya.

                Det virker (og vi har dette fra bøker) som om den «hvite» familien har tatt «makten på øya». Øyas øverste leder kommer fra denne familien i kraft av sin alder og Masters tilknytning, og hans kone er rektor på skolen.  Vi kunne nok skrevet fem sider til men vi kan avrunde med at alle voksene personer har en deltidsstilling i ett eller annet offentlig organ. (New Zealand) Edvard vår vert mottok ca. 8 000 NZD i året som øyas politi, ellers var de: Immigrasjon, landbruksmyndighet, kraftselskap, Telecom ansvarlig, øyas borgermester, en representant for marinen, osv. Og alle eldre mottar pensjon fra staten.I tillegg fisket de pappegøyefisk som de sendte til Rarotonga ca. 3 ganger i året. De hadde båt ca. 3 ganger i året, og ut over det fikk de ingen forsyninger. (vi ga pastorens datter et par sjokolader, og hun spiste som en småjente selv om hun var 16-17 år, hun hadde ikke smakt sjokolade på de to årene hun hadde vært der sa hun unnskyldende)

Vi tror: Familien Masters sitter i dag på en eiendom verd milliarder av US dollar, og hvis de blir enige kan alle over 2000 medlemmer innkassere en lottogevinst hver hvis de enes om å selge atollen. Trolig ville ikke Kina blunke for å kjøpe den med tilhørende fiskerettigheter rundt. Eller en rik russer som ønsker sin egen atoll. Dette skjønner nok alle, og ikke minst myndighetene på New Zealand. Det er nok derfor myndighetene passer på at de som bor der har inntekter nok til og fortsatt kunne bo der. Så lenge det bor Masters på øya, og de er sånn passe uenige der oppe så blir aldri øya solgt.

Et paradis og et helvete, men vi er utrolig glade for å ha vært der, og at gjestfriheten var oppriktig er vi ikke i tvil om. Som de selv sa det, det er utrolig deilig å se noen nye ansikter av og til, og kunne sitte til bords å snakke med andre. Vi takker derfor familien (e) Masters for at vi fikk komme på besøk på deres øy.

 

Thor Alexander 9 år.

Noen dager forsinket, Thor 9 år.

Noen dager forsinket, Thor 9 år.

Så ble det endelig selskap. Thor var litt redd for at dagen skulle forsvinne over datolinjen. Men det var 23 august vi aldri fikk oppleve. Dagen ble feiret med mammas bløtkake, appelsinkake og gele (Freia av gammel dato). Gjester var Trygve, Sylvia, Imbi og Carsten, alle fra Winnili. Vi kommer snart tilbake med rapport fra Palmerston og Tonga. Og her virker også minibank kortene våre…………………

Kongeriket Tonga.


Vi er ankommet Tonga , alt vel ( noen er litt forkjølet). Vi venter svenske Winnili inn hit i løpet av natta, og de er nå fire ombord. På Bora Bora mønstret de uheldige båtkjøperene Sylvia og Trygve på. De gav opp sin nyinnkjøpte skute og seiler nå med Imbi og Carsten. Når de har fått hvilt litt ( de krysser i 20 knops motvind) satser vi på gebursdagsfeiring. Thor ble 9 den 18. August og pappa blir vel 40 år den 27 august. Vi har rimelig bra nett og kommer snart tilbake.

SMS from 881651447570@msg.iridium.com

Pasert dato linjen.42 nm

SMS from 881651447570@msg.iridium.com

120nm vest om Palmerston.Cola og kake,Thor 9

Kia Orana

Kia Orana sier alle her, og det står også skrevet over alt. Dette er Maori språk og betyr » ha et fortreffelig liv» (fritt oversatt av vår redaktør, via engelsk oversettelse). Dette lærer man med en gang, og det sier man til alle man møter, uansett anledning. Og da befinner vi oss selvfølgelig i hovedstaden på Cook Islands, som er øya Rarotonga og byen Avatiu.      

           Vi har de siste dagene opplevd så mye, at vi dessverre ikke får med alt, men vi skal i hvert fall gi dere en kortversjon. Vi startet fra Bora Bora lørdag den 2/8 klokka 1800, og beregnet 3,5 døgn ned hit til Rarotonga. Vi viste ved avgang at været ville bli tøft, med 30-40 knops vind og 3 meter bølger. (ca.24 timer før oss startet svenske Blue Horizon, mot enkeltes anbefaling)

            Etter første natta var det bare skipperen som ikke var blitt sjøsyk, han hadde til gjengjeld ikke sovet et sekund i løpet av natta og han besluttet derfor klokken 0500 på morgenen å legge om kursen. Vi gikk nord vest i stedet for sør vest. Da fikk vi vind og bølger bakfra og kom oss etter 6-7 timer inn i den nærmest ubebodde atollen Maupihaa. Her lå danske Orbit for anker og vi la oss ved dem.  Vi ble liggende 48 timer, før vi raste ut passet fra lagunen i 4 knops med strøm, og 10 meter klaring til revet på hver side. Så var det ny kurs for Rarotonga og fortsatt god vind, de første 30 timene hadde vi snitt på 8 knop, og bølgehøyden var fortsatt 3 meter. Først seilte vi en time, så forsvant vinden (stille før stormen)vi startet motoren og motor seilte til det sang i fiskesnella. Da ble det som vanlig fult kaos om bord, samtidig som fisken hugg fikk vi 35 knops vind og styrtregn. Mamma manøvrerte så godt det lot seg gjøre og pappa sleit med sine ni fingre på den etter hvert sleipe fiskestanga. I en bølge ramlet pappa bakover, gjennomvåt og iført truse og t-skjorte. Han rev ut en halv meter glidelås fra biminien (presenning taket over cockpit)men han vant kampen til slutt, og vi kunne innkassere gevinsten………… en 12 kilos Bonito (type tunfisk).                

Vi ankom Avatiu Harbor klokken 0930, de siste par timene hadde vi nordavind og den står rett inn i havna. Vi la ut 55 meter kjetting inne i havnebassenget, og bakket så hekken inn mot en betong kai og gjorde fast. Så ble det hygienekontroll,smittekontroll,havnekaptein,toll og politi, alt gikk fort med masse Kia Orana og brede smil. Fredag gikk vi litt rundt (først fant vi lekeplassen som vi hadde lest om i boken»Marialene,to store og to små på jordomseiling») vi sjekket butikker og litt kafeer og snakket med de 3 andre båtene som lå her. (da vi kom var vi en av de første som kom inn etter styggværet som var mellom French Polynesia og Cook).        

         Lørdag morgen var det marked, nærmer bestemt Punanga Nui Markets. Vi startet med frokost mellom bodene, først herlige Berlinerboller og så grillspyd. Dette var en stor opplevelse, maken til marked har vi ikke sett noen gang. Det så ut til at hver eneste familie på Rarotanga hadde sin egen bod. Det var salg av alle mulig slags varme og kalde mat retter, husflid, frukt og grønt, leker og klær, suvenirer og alt annet vi ikke behøver. Ved en bod som solgte gamle bøker og DVD filmer, postkort og frimerker satt en fillipinsk dame, hun kunne fortelle at det bor og jobber 300-400 filippinere på øya, hun var gift med en amerikaner og de hadde bosatt seg her med sine to barn. Lørdagen ble avsluttet i båten med god mat og nye Harty Potter filmer. Siden vi har lest om den vakre sangen som skal være i kirkene her, så vi det som et «must» å gå i kirken på søndag. Siden mamma er katolikk, valgte vi den katolske kirken. Det var nok en bommert med tanke på sangen, vi burde valgt den gamle kirka. Men det var da ikke så galt! Det er jo i denne kirken filippinerne går. Så her traff vi fem av dem, og de inviterte oss med på bading ved»Black Rock» senere på ettermiddagen. (det ble det ikke noe av pga.regn) Vi har tenkt oss til den lille atollen Palmerston, når vi går fra Rarotonga. Der bor det i dag ca. 60 personer og alle heter Masters. De er alle etterkommere etter den engelske snekkeren William Masters som bosatte seg her i 1863 med sine 3-4 koner og fikk 21 barn. Vi vet at det i dag er mange Masters boende på Rarotonga, og pappa har prøvd å spørre etter de for om hvis ønskelig at vi kunne ta med post og annet opp til dem, uten å få noen annen klarhet en at det skal bo mange Masters mot flyplassen. På søndag ettermiddag ropte plutselig en ung mann over til oss fra kaia, «er det langveis farende». Han snakket da norsk? Vi inviterte da selvfølgelig mannen og hans et år gamle sønn om bord(det var samtidig som vi trodde vi skulle ut å bade på Black Rock). Vi fant fort ut at vi her hadde faktisk fått en Masters om bord. Den lille gutten var halvt norsk, kvart belgisk og kvart Masters. Og ikke nok med det, nordmannen (som vi i skrivende stund ikke husker navnet på) hadde for 10-12 år siden jobbet med «Masters Dream» . Et prosjekt som gikk ut på at nordmenn hadde samlet inn penger til og kjøpt en båt som skulle virkelig gjøre familien Masters sin drøm om en egen båt som kunne brukes til fiske og til å gå mellom Palmerston og Rarotonga. Prosjektet havarerte pga. interne stridigheter i familien om hvem som skulle bestemme hva.( de kommer alle fra samme mann, men med flere koner ble det også flere grener)                

Vi vet i skrivende stund ikke om vi hører noe fra Masters familien før vi drar, ei heller om den filipinske dama som er nestsjef på postkontoret kommer med noe post til oss.             

    Lørdag kom en gammel fraktebåt inn til Rarotonga. (at båten er en gammel norsk fiskebåt, bygget i 1960, og at den ble kjøpt hit for 10 år siden, at pappa har vært om bord, og at styremaskinen er fra Servi i Trondheim har vi ikke tid til å skrive om) Den gamle skuta hadde en seilbåt på slep, og vi kjente den! Det var båten til det eldre svenske ekteparet som vi sist snakket med på Raitea for et par uker siden. Det var et sørgelig syn! Masta var brukket og bommen borte, restene av storseilet lå i vaser på dekk, men ellers var den nærmest uskadd. Her kom altså Blue Horizon inn, de som startet 24 timer før oss fra Bora Bora, og som valgte å seile selv om vår venn Carsten på Winnili hadde sagt de burde vente til lørdag…………. Hva som er skjedd vet vi ikke i detalj, men de hadde fått mastehavari, og varslet svensk redningstjeneste om dette via satellitt telefon. Dette satte så i gang et stort apparat som inkluderte Svenske,Franske (fransk polynesia), New Zelandske myndigheter samt selvfølgelig Cook Island. Båten var blitt funnet av et tankskip, og den svenske skipperen valgte da å forlate båten og å gå om bord i tankbåten. Vi tror (fordi båten har skader på sidene,og restene av en tykk trosse om bord) at tankskipet har tatt seilbåten under slep, og at dette så har røket eller blitt kuttet. Det vi vet, er at mannskapet på Blue Horizon kom seg velberget til Tahiti, og nå er hjemme i Sverige. To av mannskapet på fartøyet som fant båten, rigger nå opp restene av masta for seiling. De vil så fort de er klare seile båten til Fiji for reparasjon. Vi og mange med oss undrer oss hvordan dette henger sammen? Hvorfor røk masta på en solid og velholdt båt i 30-40 knops vind? Hvorfor ringte de om hjelp med fulle dieseltanker, de hadde mange øyer/havner innen rekkevidde? Og hvorfor forlot de båten? Vi får bare ta med oss at man må være forberedt på det meste i denne sporten, og at man i hvert fall skal søke å seile under best mulige forhold. Vi tenker i hverfall på Stig (skipperen på Blue Horizon)og hans kone. Vi håper det står bra til med de tross det de har vært i gjennom.                 (så hopper vi raskt over at fraktebåten ved siden av oss er et gammelt norsk marinefartøy som en gang hette Ramnes, at eieren er en hyggelig kar og norgesvenn)                

I går var vi på feast (fest). Og hvilken fest. Vi jaktet gjennom hele French Polynesia for å få en skikkelig danseopplevelse, og her fant vi den : Higland Paradice, 5 generasjoner er gått siden kongen på plassen vi var på la ned våpen, skilte lag med 3 av sine 4 koner og tok bibelen med seg og flyttet ned fra festningen i fjellene. Med bibelen og freden kunne de flytte ned på de fruktbare slettene ved havet og leve der uten frykt for at nabostammene skulle komme å drepe dem og spise dem. Vi fikk besøke ting stedet, utkikks stenen hvor de speidet etter fiender døgnet rundt, vi fikk lokal mat fra en bugnende buffet og dans. De danset seg gjennom historien, startet i primitive bastskjørt, og viste med dans hvordan de drepte og spiste sine fiender. Så kom misjonærene da ble det slutt på kvinnenes bare overkropper og jentene måtte ha shorts under skjørtet. Mennene fikk lange sorte bukser under sitt skjørt og våpnene forsvant fra dansen. I tillegg var de hvite prestene nøye med at ikke hoftene svingte for mye. Så skjedde en ny revolusjon, i 1974 åpnet dronning Elisabeth av England (og Cook Islands) den nye internasjonale flyplassen. Og da eksploderte turismen, men turistene som alle hadde hørt om Polynesisk Hula Hula hadde så mange vanskelige spørsmål om dansen! Hvorfor shorts og langbukse, bluser og klær og skulle ikke damene vise magen å vrikke på rompa? Dette utløste et stormøte i Cook Islands , alle øyer (Cook Islands består av 15 øyer)møttes for å diskutere dans. Ut av døra gikk bukser, shortser og topper og kjoler. Det ble bastskjørt i moderne materialer og sterke farge og hoftene svinger igjen.  Vi lærte også mye om maritim historie og annet men kan dessverre ikke ta med alt men i kort: Sjømenn lå i flere år hver natt oppe på en stein over byen og pugget stjernebilder før de fikk ta kommandoen over en vaka. (vaka er katamaran sammensatt av to kanoer) Vakaene gikk i arv og det sies at en vaka som nådde New Zeland ble ført av 13. generasjon etter konstruktøren. Vakaene kunne være  over 100 fot og gjorde lett 20 knop. Som dere skjønner dette ble mye på en gang, og mye har vi utelatt. Men vi kommer tilbake. Hilsen en frisk gjeng på Pliosaurus.    

Blue Horizon

imageDen svenske seilbåten Blue Horizon, ved den gamle norske frakteskuta.Trist syn med brukket mast.

Værfaste på øde atoll-

Vi har lagt oss på Maupihaa, for å vente på bedre vær. Vi klarer ikke å nå Custom på Rarotonga for å gi beskjed pr. tlf. Alt vel om bord.

 

Bora Bora



Bora Bora, verdens vakreste øy, og her ligger vi på overtid, på over overtid! Ja det er definitivt vakkert her, i midten et grønt fjell med en lyseblå lagune rundt. Utenfor lagunen ligger rev og øyer med brytende bølger akkurat som på bildene vi har sett før vi kom.

Men vi skal kanskje ta det i rekkefølge, vi dro fra Raiatea sammen med den «nye norske båten» Keep Cool, med Sylvia og Trygve om bord. Vi mere en håpet på å få følge med de noen uker eller måneder, er jo ikke akkurat mest nordmenn her, og det hadde jo vært hyggelig selskap for alle. Men allerede dagen etter at vi ankom Bora Bora, dukket det opp nye utfordringer for de unge rederne. De fikk en tysk skipper om bord som fant brudd i et undervant (wire som holder masta på plass), og de ble derfor svært usikre på hva de skulle gjøre. Mens de ble liggende i marinaen, seilte vi videre. Vi tok små etapper, og ankret opp på forskjellige plasser rundt omkring på øya. Vi fikk dermed sett hele Bora Bara i løpet av en ukes tid. Vi var innom flyplassen, noen hoteller og restauranter, badestrender og rev for snorkling. Vi kan vel oppsummere med at det er vakkert, men det er et men, sett med våre øyne i alle fall. Alle de fineste strendene er enten «tatt» av et hotell, eller de har plakater om privat eiendom, eller så har den som eier stranda startet «gatekjøkken» for alle vannscooterne som fyker forbi. Og i tillegg til dette ble vi advart mot halv-ville hunder på disse små vakre øyene langs revet. Så Bora Bora er vakker, men vakrest på flyfotos.

Etter en uke rundt Bora Bora dro vi tilbake til marinaen, der var ikke Sylvia og Trygve lengre, de var dratt tilbake til Raiatea for å bytte wire til masta. Og ettersom m vi ikke fikk fylt gass på Bora Bora, og vi var spente på hvordan det gikk Sylvia og Trygve dro vi tilbake til Raiatea vi også (5 timer med motor). Der fikk vi vite at ny vire var bestilt fra Tahiti, og at de hadde bestemt seg for å ta båten på land for bunnsmøring mens de ventet på nye wire. Mens dem malte båten fylte vi gass og diesel (vi har nå brukt ca. 800l siden Panama i januar). Og så dukket også svenske Winnili opp etter hvert. Vi håpet da at så snart Keep Cool (båten til Sylvia og Trygve) var sjøsatt og wire var montert at vi sammen kunne fortsette vestover…….. men den gang ei. Da Keep Cool kom opp av vannet fant de store områder med «vasspest», enkelte områder store som toalett lokk! De på marinaen beroliget eierne med at dette var «vanlig» på gamle båter og ikke noe å bry seg med. Verre var det at da båten ble sjøsatt så tok den inn vann. Det viste seg at mens den sto på land sprakk bunnen av båten, både foran og bak kjølen. Dette er i skrivende stund utbedret med epoxy og glasfiber fra innsiden, og nå er båten således tett.

Mygg er vi advart mot, dengufeber ble diskutert allerede på Galapagos, og vi har alltid vært på vakt for dette. Når man setter båten på land er innsektplagene mye større enn ute på sjøen, og dette har nå besetningen på Keep Cool fått erfare………. I skrivende stund ligger de på hotell på Raiatea, og Sylvia har fått påvist dengufeber men er på bedringens vei. Nå håper vi inderlig at lykken snur for det unge rederparet, og at de på en eller annen måte får startet på sitt eventyr.

Vi kunne ikke ligge og vente på Keep Cool, så vi seilte tilbake til Bora Bora med svenskene, men før det rakk vi å bli kjent med 2-3 andre båter med barn. Svenske Ceminante dukket opp med to jenter om bord, en katamaran «Dafeny USA» hadde også to jenter om bord og en engelsk båt dukket opp med tre gutter. Det ble dermed bading med 6 gutter og 4 jenter sammen den siste kvelden på Raiatea. Og vi håper å treffe noen av dem igjen etter hvert.

Nå har vi ligget på Bora Bora en ukes tid og ventet på bedre vær til neste etappe, venting er kjedelig men noe godt kommer det ut av det også. For et par dager siden ble vi kjent med mannskapet på den Hongkong registrerte båten Beluga Free. Det viste seg å være en 72 år gammel engelsk advokat som var ute på sin jordomseiling, og siden kona ikke var like ivrig på seiling hadde han ansatt to mann til å hjelpe seg rundt jorda. Og dette var selvfølgelig to gutter i tjueårene fra Filipinene. Og disse tre har som mål å seile båten tilbake til Hongkong før jul, og det via Filipinene. Siden de ikke er særlig bekymret for været , fikk også vi fornyet tro på at vi kan nå Filipinene før Jul. Vi vil nok prøve å seile sammen med Beluga Free, så får vi se etter hvert.

Ellers har vi måttet ta frem skolebøkene for neste år, vi er nemlig i ferd med å gå tom for lesestoff for guttene.  Så da er vi startet på skoleåret 3 uker før de i Norge, og kan ta litt «småferier» innimellom hvis det blir behov. Alt er vel om bord og pappas venstre langfinger kommer seg også, men litt vond og stiv er den fortsatt.

                Hvis ikke dagens ned lasting av værmelding byr på overraskelser, setter vi seil videre vestover i kveld lokal tid (søndag morgen i Norge). Vi sier i så fall forvell til Fransk Polynesia og franske bagetter, og styrer mot Cook Islands. (det skal bli godt å bli ferdig med fransk og fransk polynesiske minibanker). Men hvis vi drar (tar 3-4 døgn) er vi forberedt på at 2. døgnet vil bli litt tøft for oss, det meldes om 3 meter bølger og 25-35 knops vind. Og har vi u-flaks så kommer vi ikke inn i havna der vi har tenkt oss pga. bølger, da blir det i så fall 4-5 dager til før vi kan ankre opp/ser land. (men u-flaks skal vi ikke ha) Guttene håper vi kan finne Donald Duck på engelsk i neste havn, det håper mamma og pappa også.

Vi er plutselig tilbake, hilsen oss på Pliosaurus.

 

 

Uturoa, Raiatea

 

Båten vår ligger midt i bildet.

Båten vår ligger midt i bildet.

Uturoa, er hovedstaden på Raiatea og vi ligger akkurat nå til kai midt i byen. Vi har to minutter å gå til nærmeste supermarked, som selger ferske bagetter fra klokka 0600 på morgenen, som Ola synger i sangen……..Bæste tomta i by`n, du e heldi du.                 Vi dro fra Tahiti lørdag 21/6 på morgenen, med kurs for Moorea og ankom Cook`s bay ved halv tolvtiden, vi ankret og spiste litt mat før vi dro videre til Opunohu bay. Her fant vi en fin ankringsplass med nydelig badestrand med tilhørende friområde. En flott plass for ungene, og ikke så vi noe hai heller. Vi ble liggende her i 4 dager før vi satte seil videre vestover til Huahine 25/6. Det ble egentlig vår første ordentlige seilas mot vinden. 12-16 knop vind i mot, og vi gikk så høyt mot vinden som det lot seg gjøre, men vinden varierte med 20-30 grader hele tiden så vi fikk ikke noen optimal kurs. Vi endte opp på lesiden av Huahine, og kjørte motor de siste 3 timene inn til byen Fare. På veien fikk vi opp en Mahi  Mahi på 10-12 kilo, den gav oss stekt filet til middag og 40 fiskekaker i fryseren.                  Fare ankom vi klokka 1400 den 26/6 og det viste seg å være en svært så hyggelig liten småby, fin badestrand var det også. Her var butikker og alt vi trengte og i tillegg var det stor feiring i byen med blomsteropptog, dans og underholdning. Vi stortrivdes her, og kostet på oss en rundtur på øya med guide slik at vi fikk sett det meste. Mest interessant var noen installasjoner mellom havet og en lagune. Det var mange hundrede meter med murer og steng i det grunne passet (mange hundre år gammelt)som den dag i dag gir lokalbefolkningen fersk fisk .                  Fra Huahine var det silkeseilas over til Raiatea 21 nautiske mil med fin vind og flatt hav(ankom 1/7). Vi gikk for fulle seil inn Teavapiti pass (trang passasje gjennom korallrevet og inn i lagunen)og helt inn til byen. De to første nettene lå vi inne i en lagune som var svært grunn, både i innseilingen til lagunen og på ankerplassen viste loddet 1,3 meter, og da lå vi sammen med et par dagsturkatamaraner. De første som ønsket oss velkommen her var 3 store haier, så det ble ikke noe bading der. Så da ble det bytur med gummibåt i stedet, 10 minutter tok det inn til byen med vår 8 hk Yamaha. Torsdag 3/7 gikk vi rundt naboøya Tahaa, uten å finne noen fristende ankringsplass, så vi kom tilbake til Raiatea og la oss ved en liten øy i Rautoanui pass. Vi døpte den lille øya for Pliosaurusøya, her var fint å bade og vi fyrte bål og grillet pølser og marsmallows. Så bar det inn til byen på lørdag, og vi ligger akkurat som Ola synger.                 På lørdag ettermiddag dukket det plutselig opp to norske ungdommer ved båten, det var Sylvia fra Bergen og Trygve fra Nøtterøy. De hadde dradd ned hit for å kjøpe seg seilbåt og starte det store eventyret. Da de kom til oss var vel ikke humøret helt på topp, det hadde dukket opp en del ting på båten som ikke var helt som forventet. Blant annet tok båten inn vann pga. lekkasje på en slange. Pappa ble med for å se på saken, og uten at vi skal gå i detalj så gikk ikke det så bra……… for pappa altså. Han skulle skjære til noe plast for å tette båten fra utsiden og det endte med at han satte den sylskarpe kniven rett i hånda. Kuttet var ikke stort, men trolig har kniven kuttet delvis i en av senene til langfingeren på venstre hånd, slik at den nå er ubrukelig. Vi får bare håpe at han er forsiktig og at det gror sammen igjen. Søndag var det helligdag og fjelltur, vi gikk opp på Mount Tapioi. Fjellet som ligger rett ved byen er 285 meter høyt og gir et fantastisk overblikk over byen og lagunen mellom Raiatea og Tahaa. Været var flott og i sekken lå kald Cola og smørbukk karameller.                 Og i dag mandag har pappa og Thor vært over til Sylvia og Trygve og fikset lekkasje. I skrivende stund tror vi at lekkasjen er i orden og i så fall er det mulig de seiler videre sammen med oss i morgen. 3-4 timer lengre vest ligger Bora Bora øya som av mange beskrives som verdens vakreste øy.Flyfotos av øya er jo fantastiske så vi får se etter hvert. Og hvis «nettet» vil, kommer en fyldig rapport.