Mytteriet slått ned.

Siden ingen av våre lesere har meldt interesse for å være med som mannskap(og det er skipperen egentlig glad for, og han har vel ikke gjort all verden for å skaffe noen heller)så har nå det faste mannskapet igjen meldt seg til tjeneste. Og vi kan dermed si at mytteriet på Pliosaurus er over.

Det skjer ikke så mye spennende her, men vi har nå sagt adjø til S/Y Liv igjen, men de blir i disse farvann en måned til så det er ikke utenkelig at vi treffer de igjen på Palawan hvor vi planlegger å sjekke ut fra Filipinene.

Pappa har fikset litt på båten, for det første så er nye batterier på plass. Så er det skiftet olje på begge motorer inkl. oljefilter, ny generator, nytt filter på watermaker, ny mikrofon på VHF, og diverse lakk og trearbeider. Vi har en nabo her som driver som møbelsnekker, og han har laget noen nye lister til oss i verste regnskogstømmer (sånt som ikke er lovlig i Europa lengre). Og det var utrolig billig! Noe annet som er billig her er å klippe seg! Thor Alexander, John Kennet, Ramil jr. (7 år) og pappa var alle å klippet håret i går, alle fire ferdig klippet for 36kr.

I går ettermiddag ankom tante Anita, onkel Jon og Sofie (et år og dermed første gang vi har møtt henne)fra Svalbard og Norge. I koffertene lå det norsk marsipan, Mills kaviar, brunost fra Tine og svensk snus……. Ikke verst hva J . De flyttet rett inn i sitt nesten ferdige hus, men siden de hadde 48 timers reising i kroppen utsatte vi den helt store feiringen, men det blir feiring det kan vi garantere. Vi må også få med at tante Rovelyns mann onkel Reynald kom hjem fra flere måneder på sjøen på lørdag, så det gir enda en grunn til å feire!

Vi har vært svært reserverte med å komme med planer her (bortsett fra masterplanen om Jul på Filipinene). Men vi har nå tenkt å avsløre hva vi tenker for de neste månedene, det er stort sett tanker og alt kan endres selvfølgelig. Selv om vinden ikke vil få påvirke hele den videre seilas.

Å seile rundt Afrika for å komme oss til Europa, synes vi blir for mye hav og for lite opplevelse(og vil ta lang tid). Og å seile et indisk hav med pirater, for så å entre Rødehavet med Jemen som første land osv. er heller ikke noe alternativ.

Så da tenker vi å seile til Singapore, alternativt Thailand. Derfra vurderer vi å sende Pliosauren med fraktebåt opp i Middelhavet til Tyrkia. Da er vi så godt som hjemme igjen føler vi, og har mange alternativer. Hvis vi får båten opp til Tyrkia i begynnelsen av Mai, kan vi fint rekke å seile hjem til skolestart. Eller kanskje bare legge båten igjen i Middelhavet f.eks Hellas. Er kanskje ikke så dumt å ha ei hytte på Middelhavet i noen år heller? Vi får se, for i Middelhavet er det igjen vinden som bestemmer.

Oppturer og nedturer på Filipinene.

Det har blitt skrevet lite i det siste, og det har kanskje sine årsaker. Det ble en del nedturer i starten som nærmest tok skrivegleden fra vår skribent, vi får nå bare håpe at vi har vært på bunnen og at skrivegleden kommer tilbake.

Da vi var i Cebu kjøpte vi 20 meter med 15 mm kjetting og 3 stk 20 tonns sjakler for å lage oss en solid mooring(fast fortøyning). Vi hadde bestilt en betongblokk på nærmere 1500kg av en slektning i Argao, og vi hadde fått bekreftet at denne var ferdig støpt.

Det første pappa gjorde etter at vi kom i land var å bestille transport (hjullaster) for å få blokka så langt ut som mulig på lavvann. Siden blokka var nøyaktig beskrevet ved bestilling så han ingen grunn til å inspisere den der den lå på produksjonsstedet! Men da hjullasteren kom ned på stranda med blokka var pappa der. Og hadde han hatt hår på hodet, ja så hadde han revet det av seg der og da! Blokka var bestilt med et 4 tommers rør igjennom, slik at kjettingen kunne tres igjennom og det burde ikke kunne misforståes. Men konstruktøren hadde tydeligvis tenkt selv. Og dermed var det støpt fast to gamle utslitte motorsykkeldekk i blokka, slik at halve dekket var inne i blokka og andre halvdelen var på utsiden. Konstruktøren mente at det var bedre å feste kjettingen i dekkene! Det ville dempe rykkingene fra båten!  Det hadde han nok helt rett i, det hadde nok bare blitt ett rykk. Så var det bare å bestille ny blokk, og be om at den ble bygget i henhold til bestillingen. Det er vel ingen overraskelse om vi sier at arbeidene ble inspisert under veis. Siden det for vår kontraktør (en slektning) her dreier seg om store beløp, kunne vi ikke gjøre annet enn å betale for den ubrukelige blokka og hjullasteren (ca. 2000 kr.).

Noen dager senere var alt klart og ny plan. Denne gangen var blokka støpt på stranda, og vår kontraktør hadde leid inn en liten fraktebåt for å hale den ut på dypt vann. Siden båten og mannskapet (10 mann)kom «etter arbeidstid» var det kort tid til det ble mørkt og gutta hadde det travelt. Og ettersom blokka måtte slepes/dyttes 100 meter utover stranda før den hang under båten så tok det sin tid. Men ved mørkets frembrudd hang blokka under fraktebåten på vei mot endelig plassering. Pappa var med ut med sjakler og bøyer, og hadde alt klart da plutselig mannskapet droppet hele dritten på sjøen. Vet ikke om vi skal gjenta det om håret til pappa, men da to filippinere prøvde å holde igjen 20 meter med 15mm kjetting (kjøpt på skraphandel til 110 pesos pr.kilo totalt nøyaktig 65 kg.) i en meter høye bølger, da smilte han faktisk. De rakk å surre på en taustump med bøya i enden av kjettingen og så over bord. Neste dag var vinden så sterk at vi ikke kunne gjøre noe som helst, og utpå ettermiddagen løsnet taustumpen og bøya kom inn mot land. Siden har det vært vind/bølger og dårlig sikt i vannet men har ikke fiskene tatt det så ligger det der i dypet den dag i dag.

Så kom tante og onkel, Rey, Carina og Joacim fra Svalbard og båten lå fint i noen dager. Det var stor gjensynsglede, ungene storkoste seg og det ble skoleferie. I følge pappa så var det flotteste som skjedde at de hadde med blodfersk generalsnus fra Svalbard. Og han takker igjen for dette.

Så var det tid for flere gjester, og siden tanta Anita, onkel Geir, Frida og Fredrik ikke hadde vært på Filipinene før, bestemte vi at pappa skulle ta imot de i Manila slik at de fikk en dag der. Men akkurat slik gikk det ikke. Da flybillettene ble bestilt ante vi allerede uråd, værmeldinga så ikke bra ut. Og det endte selvfølgelig med full rokade. Om boking av billetter og mamma til Manila. Pappa fikk seg i stedet 36 timer i en båt som lå for anker på Caticlan og rullet. Men det var nok egentlig bare pappa som var misfornøyd med dette. Mamma sier jo ikke nei til en tur til Manila. Og gjestene fra Norge kunne i vertfall ikke fått en bedre guide enn mamma. Og selv om pappa satt i båten og rullet og mamma raste rundt i Manila med gjestene så skjedde det mye hjemme også! Vi hadde valgt å flytte Baard Roberts gebursdag fra 19. til 20. desember. Dette for at de «norske» gjestene skulle få med seg selskapet og for å få feiringen på lørdag. Og Lørdags morgen mens pappa var i båten og mamma var i Manila ble en gris slaktet og montert på grillen, mat og drikke klargjort og da alle var samlet (vinden løyet litt) ble det 7 års dag med masse gjester, klovner og godterier på store og små.

Så kom julekvelden, og den ble feiret hos tante og onkel i Cubay, med mat og drikke, underholdning, konkurranser og karaoke. Vi var vel en 30-40 personer med stort og smått. Dette ble nok en veldig annerledes Jule og nyttårsfeiring for våre «norske» gjester, men etter hvert så var det vel nettopp dette annerledes som ble opplevelsen. Om man reiser ut i verden så kan man på en måte ikke toppe så mye annet enn klimaet i forhold til Norge i Julefeiringen. I Norge er man vant til god mat, stor feiring og masse pakker. Dette er ikke tilfellet for det store flertall av verdens befolkning. Og da blir det nettopp det å oppleve noe annerledes som blir opplevelsen og som gir perspektiver til livet.

Mellom Jul og nyttår ble det et par døgn på Boracay, slik at de blåfrosne Trønderne fikk oppleve den luksus øya kan tilby. Varmt vann, hvit sand og uendelig med butikker og spiseplasser, og heldigvis litt skygge. Vi startet besøket med å gå rundt øya med Pliosaurusen. Og det var enkelte både av det faste mannskapet og gjestene som benyttet anledningen til å mate krabbene under veis. Det var vel ikke mere enn en meters bølger, men det er mer en nok når man går rett mot dem!

Av en eller annen merkelig grunn hadde vi startproblemer da vi skulle gå rundt øya, det harket litt til før Yanmar fikk tak, og onkel Geir som er mekanikker mente det var lite strøm! Og det skulle dessverre vise seg å være helt riktig. Etter en kort sjekk/inspeksjon viste det seg at servicebatteriene og startbatteriet var ødelagte. Og vi fant også grunnen, laderegulatoren på dynamoen (generatoren) regulerte som den selv ville. Det varierte fra 0 til 15 volt alt etter turtall og humør. Generator hadde vi liggende i reserve, det var en liten times arbeide å bytte og dermed var årsaken fikset (reserve generatoren koster nærmere 10 000,00 kr på St.Martin). Så var det batterier da? For de av dere som kjører bil, så kan vi opplyse at her snakker vi ikke om bilbatterier. Her snakker vi om avanserte dyputladningsbatterier, og de er hverken hyllevare eller spesielt billige. Men etter mange telefoner og mailer står det nå 7 nye batterier her på stuegulvet (må vente på vindstille før vi får de om bord). Vi fikk ikke tak i akkurat det vi ønsket oss, men disse får duge. Og det bør de til den nette sum av 30 000,00kr.

Nyttårsaften ble feiret hjemme hos oss med pinnekjøtt, kålrabbistappe og Aquavit alt fra farmor og farfar i Norge (takk skal dere ha det var fantastisk). Store deler av «slekta» var samlet og det var stort sett bord settinger over alt(pinnekjøtt bare for de norskeste). Så var det 1. nyttårsdag og tur til flyplassen for å ta avskjed med tante og onkel, Frida og Fredrik som skulle hjem for å snu døgnet.Vi kan vel ikke påstå at gjestene våre var heldige med været, men det kunne ha vært mye verre. Og da får vi vel si at det var greit!

 

Fortsettelse følger.

S/Y Liv er ankommet, og John Kenneth 6 år.

6 års jubilanten, sammen med innleide klovner.

6 års jubilanten, sammen med innleide klovner.

Våre svenske venner Christina og Jan i S/Y Liv ankomm på onsdag 11/2, og ligger nå ankeret ved Pliosauren på Caticlan. De har vært innom hos oss et par tre ganger, og pappa og Jan har vært en tur på Boracay. I går var de med på feiringen av John Kenneths  fødselsdag. Vi flyttet feiringen fra den 12. og til lørdag. Det ble spidermann kake fra tante Evelyn og helstekt gris fra tante Anita på Svalbard. 50-60 gjester og klovner til å underholde. Og de voksene sang karaoke i bakgården, der Jan vartet opp med flere Beatles sanger til stor jubel.Flere bilder fra selskapet ligger under”bilder”.

Lyst til å være med som mannskap?

Skipperen vurdere å sette igjen resten av mannskapet på Filipinene noen uker for å seile båten til Singapore eller Puket Thailand. Da hadde det vært fint med litt hjelp, så hvis det er noen av våre lesere som har 3-4 uker til rådighet i mars, og som har lyst så er det bare å ta kontakt.

Hvis noen tror det er kjedelig på lange kryssinger…….

De som tror at lange havkryssninger går ut over humøret må nok tro om igjen. Dette opptaket ble tatt etter to uker uten å se land, på vei til Fatu Hiva i Marquesas. og dette kan beskrives som en vanlig ettermiddag ombord på lange etapper. ( klikk på linken)   trim.9D0FF6A5-AA84-49A2-98D1-BA6754CC69C2

Cebu City til Argao/Boracay.



Cebu City til Argao/Boracay gikk vel egentlig greit, men vi fikk virkelig erfare filippinske fiskere og deres redskaper på turen. Vi startet fra Cebu på ettermiddagen den 8/12 , og fikk en rolig natt med motor og storseil nordover mot Malapascua Island hvor vi passerte ved soloppgang neste morgen. Men derfra og det meste av dagen på vei nord vestover mot Panay fikk vi litt å stri med. Det var fiskebåter og fiskeutstyr i havet rundt oss på alle kanter, og vi var derfor nødt til å være på vakt hele tiden.

                Utpå formiddagen la vi merke til at en liten motorbåt startet opp og kom mot oss. De kom opp på siden av oss men i motsatt retning av vår og de gjorde tegn til at de var sultene. Mamma var på dette tidspunktet nede i båten, og pappa gjorde ingen tegn til at han ville gi de noe, han syntes de var litt frekke! Men disse to fiskerne gav seg ikke så lett, de gjorde en U sving bak båten vår, for å komme tilbake en gang til. Med denne manøveren kappet de begge våre fiskesnører (det var et uhell, men de burde sett snørene uansett) og vi kan ikke si at gavmildheten økte om bord hos oss akkurat. Thor sto hoppende sint og hyttet med nevene mens han ropte på håndgranater, og pappa tok i bruk det internasjonale tegnet for «Fuck You» med en strak langfinger. Og disse «sultene» filippinerne brukte ikke så mange sekundene på å skjønne at det smarteste de kunne gjøre var å begynne å fiske igjen.

                En time senere kom neste fiskebåt mot oss, og vi kan love at alarmen gikk om bord og at våre fiskesnører ble halt inn i en hvis fart. Da båten med en mann kom opp på siden av oss, holdt han opp et par blekkspruter han ville selge oss. Dette passet jo oss perfekt, det var tid for lunch så vi stoppet og handlet med mannen. Han fikk det han forlangte + en iskald cola, noe han satte pris på i varmen. Han var trolig fornøyd med fangsten og handelen for han avsluttet tydeligvis fisket og fulgte oss en liten time før han svingte av mot øya North Gigante hvor han trolig bodde.

Vi hadde lite vind på turen, og motoren måtte gjøre det meste av jobben så det gikk derfor ikke så fort som vi hadde håpet på. Vi hadde egentlig gjort en avtale med tante Rovelyn og Reign Isabel(3) om at vi skulle plukke opp de i Kalibo, slik at de kunne få være med det siste stykket. Dette måtte vi dessverre avlyse etter hvert som vi så at vi ikke ville rekke frem dit før det ble mørkt.

 I Cebu hadde pappa truffet en kar fra Liechtenstain (Marcello), og han hadde drevet å seilt med turister rundt Boracay. Av han fikk pappa masse nyttig informasjon om fiskere og fiskeredskaper i sjøen som kom til nytte siste natta. (Vi har senere fått høre at Marcello drev seilingen ved Boracay i kompaniskap med en nordmann, og at de etter hvert ble banket opp og jaget fra Boracay. Marcello hadde endt opp med måneder på sykehus og brudd på hodeskallen etter bataljen. Men nå driver han samme opplegg ved Cebu City) Et par/tre timer før ankomst Boracay passerte vi på utsiden av tettstedet/landsbyen Nabas, som er en fiskerlandsby. Og her passerte vi straks etter midnatt og det opplevdes minst like ille som Marcello hadde beskrevet det. Det var båter og redskaper med og uten lys over alt. Det ble slalåmkjøring bokstavelig talt. Da det et øyeblikk så ut til å være klart foran stakk pappa som hadde vakt ned på toalettet. Ærendet tok neppe mere enn 90 sekunder, men da han var tilbake på dekk måtte han øyeblikkelig foreta en rask unna manøver. Dette fordi det lå en båt med rødt lys (trolig en lommelykt) rett foran båten. De om bord satt nok i mørket til de var sikre på at kollisjon var u-unngåelig før de tente lykta.

Senere ble det så mange bøyer og tau i vannet at pappa måtte sette seg helt fremme på båten mens mamma tok rattet. Og dette var faktisk helt nødvendig, det ble mange raske kursendringer før vi var gjennom området. Og ved et par anledninger strøk bøyene langs skutesida.

Så var vi gjennom fiskeredskapene, gled med sakte fart i sundet mellom Panay og Boracay akkurat i det solen stod opp og vi kunne se vårt eget hus ligge blant palmene i Argao. Vi hadde ikke mere enn fått feste for ankeret, før det begynte å bli folksomt på stranda. Mormor, tanter og onkler , fettere og kusiner, og ellers annen slekt og naboer var kommet på stranda for å ta i mot oss. Og så ble det ferie.

 

24 timer på Palau.


Palau er en liten øy (faktisk mange) og et lite land. Som Vanuatu og Solomon så har også disse øyene en brutal krigshistorie. Som handler om japansk besittelse og USA som befrir med store tap av liv. USA mente at øyene var viktige på sin vei for å befri Filipinene, og ofret nærmere 30 000 mann for å befri disse koralløyene. I dag er Palau først og fremst et dykkerparadis med sterk tilknytning til USA og Filipinene. Femti prosent av alle innbyggere er filipinske, og øygruppen ligger inn under US-postal. (det amerikanske postverket) Vi lå på Sams Diving and Yatch Club, og vi snakket flere ganger med den hyggelig eieren Sam. Han lo av postsystemet, det koster nesten ingen ting å få post hit sa han med et smil. Vi kjøper dykkerflasker og blybelter i USA, og de koster bare noe dollars å få det hit med post. Ja de bruker selvfølgelig US-dollar der. Og Sam var selv typisk for øya, Født i USA , kommet til Palau med sine foreldre da han var 10 år. Faren var yrkesmilitær i det amerikanske forsvaret og kom dit på jobb. Foreldrene ble så skilt og han har i dag en lokal stefar som er en av toppolitikerne i dette lille demokratiet. Og Sam la ikke skjul på at hans politiske kontakter hadde hjulpet på for å bygge det som i følge han selv i dag er Palaus største turoperatør. Og det var et imponerende anlegg han hadde! Det var nærmere 70 ansatte som hver morgen sendte ut 10-12 store dykkerbåter fulle av turister. Det gikk 6 mann på 3-skifts ordning bare på fylling av luftflasker. Absolutt en plass og en mann og anbefale for alle som elsker dykking. Vi fikk handlet litt, leide taxi for en rundtur på de største øyene, feiret mammas 40 års dag og smakt på det lokale brygget. Men på grunn av været som senere skulle få navnet Ruby ble det ikke tid til så mye mere. Fryktelig trivelig folk der, uformelle, høflige og kontaktsøkende. Vi kan gi et eksempel på det uformelle, emigrasjonsoffiseren (politi) ble jo purret ut på fritiden for å sjekke oss ut/inn. Vi skal ikke beskrive han i detalj, men pappa sa at hvis han hadde møtt han i ei mørk sidegate så hadde han løpt som en gal. 150 kg, overarmer som et lår,pannebånd, hanekam, gull i ører og nese, mørke solbriller og resten var stort sett tatovert. Men verdens hyggeligste kar var han, ønsket oss god tur og var litt bekymret mht. været som var på vei inn. Av alle plasser vi har vært……….. hit har pappa lyst til å dra tilbake for å dykke.

Solomon til Palau.

Vi beklager først det lange avbrekket fra skrivingen her, vi kan ikke skylde på nettmangel denne gangen. Det har nok heller skortet på skrivekløe og inspirasjon, det er ikke like spennende å komme til en plass man har vært før. Men vi vet jo at få av våre lesere har vært her så nå vil vi prøve å få fart på tastaturet igjen. Og vi har allerede flere innlegg klare, men vi starter der vi på en måte sluttet, vi går tilbake til 14/11-14. Og kommer med en rapport om turen til Palau, slik vi lovet i Cebu.

                               Siste skrevene fra Solomon, var at vi var utsjekket den 14/11, og at vi skulle gå nordover ganske snart. Og slik ble det, men først var det avskjed på Gizo Hotell. Det ble langbord og middag med ; Beluga Free, S/Y Liv, Coquelicot og oss i Pliosauren. Det var god mat og flott dans til underholdning, men forholdsvis tidlig kveld da avreise var satt neste dag. Lørdag formiddag den 15/11 ble benyttet til å handle inn ferskvarer og å gjøre skuta sjøklar, og rundt klokken 12 var vi egentlig klare. Men så kom Franzi, Jane og Helge fra Coquelicot på besøk, og det ble kaffe/brus og kjeks. Ikke lenge etter dukket Christina og Jan også opp og kom om bord for en kopp kaffe og en prat. Og en time senere dukket de tre fra Beluga Free opp også,» det ser ikke ut som det er noe oppbrudd her» sa kaptein Mike på Beluga Free «så da kan vi jo like godt komme over vi også» sa han.  Det er litt rart dette, noen kjenner vi «litt» andre kjenner vi «bedre», men allikevel føles det som vi er en stor familie som skiller lag, og praten gikk og ingen så ut til å ville bryte opp. Men til sist ble det masse klemmer og «hand shakes», god reise, tryggseilas og alt det beste, og så var vi plutselig alene.

                Vi kom oss av sted ca. 1430, og måtte snirkle oss ut mellom grunnene østover fra Gizo, og Beluga Free lå 500m foran oss. Det var litt vind, men det ble mest motor gjennom natten. Neste morgen var det en svak bris fra sørøst og sol fra skyfri himmel og ingen bekymringer, helt til det spraket i VHFen. Vi var kommet opp mot nordenden av øya Bougainville som lå øst for oss, da Beluga Free kom på radioen. «Vi har noen stygge ulyder i roret og vurderer å måtte snu» var meldingen vi fikk. De ønsket å gå korteste vei til ankerplass for å sjekke roret, og slik ble det…………nesten. Vi snudde og gikk mot land, noe som ville ta oss 3-4 timer. Men etter litt diskusjon mellom mamma og pappa kalte vi opp de, og foreslo at vi skulle gå til Pororan Island på øya Buka Island, det ble litt lengre men til gjengjeld i riktig retning og slik ble det. Der ankret vi opp og så at alle mann på Beluga Free hoppet i vannet. Vi avventet beskjed, og da de etterspurte en tung hammer svømte pappa over til de med det. For å korte historien litt så viste det seg etter hvert at stort sett hele styresystemet var TOTALT utslitt. Foringer, kuleledd, lagre og akslinger var på randen av å falle fra hverandre. Og siden båten har sentercokpit og dermed rattet på midten er det mange og lange føringer. Kaptein Mike ble sittende alene på skuta for å vurdere situasjonen, mens resten av mannskapet kom over til oss. Men etter en samtale med pappa og enda mere tenking bestemte han seg for å fortsette. (hvis han hadde valgt å snu ville det trolig tatt måneder å få alt i orden, og det store spørsmålet var også hvor?)

                Resten av  turen til Palau gikk helt fint, ingen fisk og lite vind. Fra 1,5 grader sør og til 2 grader nord var det helt vindstille og forferdelig varmt. Vi hadde 38-40 grader nede i båten, vi orket ingenting, hverken skole eller fisking. Men på ettermiddagene var det bøttedusj og badebalje med sjøvann for alle svette sjeler (og de var i flertall). Vi hadde Beluga Free stort sett innen synsfeltet hele tiden, vi så de ikke på 2-3 døgn, etter at de valgte å gå innom Kavieng på New Irland i Papa New Guinea for å fylle diesel.(de sjekket ikke inn, og gjorde dermed noe ulovlig. Men det betalte seg med diesel og ferske grønnsaker)

Ellers var alt på det vante, lite vind men vi seilte det vi kunne og Yanmar gjorde resten av jobben. Innseilingen på Palau var problemfri, og resten har dere allerede lest.

 

SMS from 881651447570@msg.iridium.com

0540,ankret Argao.

SMS from 881651447570@msg.iridium.com

Panay,80NM til Boracay.