Tilbake til kalde og vindfulle Norge, det ble Ålesund.

Ålesund,Norge…….. pappa var først oppe og sprang på Bunnpris mens John Kenneth dekket til frokost i dag. Knekkebrød, grovbrød, kaviar, rekesalat og brunost, det ble en lang og deilig frokost.
Norge verdens beste land å bo i! Ja det sier FN så da er det vel sant da? Vel vi er vel ikke direkte uenig, men disse statistikkene teller ikke regnskurer og kuling. Vi ble mottatt på verst tenkelig vis da vi så land ved Stadt. (Stadt er jo regnet som en av verdens verste havområder, og det er ikke uten grunn at det skal brukes kr. 1 000 000 000,00 på å lage en tunell forbi for skipstrafikken)
Stiv kuling, med sterk kuling i kastene møtte oss klokka 1200 tirsdag 11/8 da vi var vel 40 NM sør-øst av Stadt. Værmeldingen sa det skulle spakne fra klokka 1600, så vi revet seil til vi bare hadde klossrevet storseil igjen(minst mulig seilføring). Vi ville ta ned farten for å få mindre vind ved landkjenning. Men klokken 1600 økte bare vinden på og vi nærmet oss land i 4-5 meters bølger som brøt på toppen. Det gikk selvfølgelig bra, selv om dette været er det verste vi har hatt på våre 3 år på sjøen. Vi karret oss innaskjærs og motor seilte opp til Ålesund i tykk skodde og regn, og la til kai klokken 2300. Mamma sier at det er første gang at hun har vært litt redd(pappa og båten har nok prøvd slikt vær før,men synes heller ikke det er moro), men skrekk varer ikke evig, det gjør anger. Og vi angrer ingenting……….. Og guttene? Hvordan tok de styggværet? De lå under ei dyne med nesene trykket opp i DVD spilleren å så på film. At mamma og pappa begge var på vakt, at de iførte seg redningsvester og sikkringseler tok de ikke så tungt. De kom opp da det roet seg og spurte om det hadde vært ille? Alle tre stoler 100% på båten og mamma/pappa og bare det betaler turen.
Turen fra Lerwick gikk i feiende fart, god vind(frisk bris) og snill sjø. Vi la turen gjennom Statfjordfeltet, for å studere farfars arbeidsplass. Farfar har ca. 20 år på Statfjord A, og selv om klokka var 0230 og bare pappa var våken, ble det fort folksomt på dekk. Mamma og Thor kom opp og så på plattformen som lyste opp som en middels by da vi passerte på nært hold. Vi gikk mellom Statfjord A og Statfjord C, før vi stilte siktet på Ålesund. Vi hadde for det meste oppholdsvær, og ikke frøs vi så veldig heller.
Nå har vi alle vært og fått oss en varm dusj, klærne er tørket(vi har alt for lite klær for slik seiling, og har knappest til å bytte hvis vi blir våte). Vi tror vi fortsetter i kveldingen, men håper på lettere vær og litt mindre vind før vi starter. Men uansett avgang fra Ålesund så har vi nå beregnet å ankomme småbåthavna på Stjørdal klokken 1730 på fredag ettermiddag 14/8. Det betyr at vi må passere Munkholmen ca. klokken 1430. Vi håper på fin vind og at vi kan gå for fulle seil innover Malvik landet mot Stjørdal. Vi gru gleder oss til å komme» hjem», og håper noen av våre lesere, venner og kjente tar seg tid til å ta i mot oss. Vi skal prøve å rydde litt, slik at alle som kommer,og har lyst til det kan få komme om bord i en ekte jordomseiler.
Hilsen alle oss i Pliosauren.

Lerwick, Shetland.

Så er vi tilbake på nettet! Vi har kommet oss til Lerwick på Shetland, hit kom vi inn fredag ettermiddag, i god vind og god fart. Sist vi skrev lå vi rett ved Dublin i Irland, derfra seilte vi nordover til Bangor utenfor Belfast i Nord-Irland. Der ankom vi en flott marina den 28/7, det var surt og kaldt med regn. Det var 12 grader og duskregn ute, inne klarte vi å holde 22 grader, men det er gulvkalt. Ungene er ikke vant til å bruke klær, og de har vanskelig for å kle seg. For et par dager siden tok de på gummistøvler for første gang på tre år, og da kom det kjapt fra Baard Robert: Nå vet jeg hvordan det føles å ha gipset fot!
Men vi måtte videre og fra Bangor dro vi opp til nordspissen av Irland, og en liten landsby som heter Ballycastle. En liten men hyggelig landsby, det ble handletur som ble avsluttet med Fish & Ships, Guinness, og Irisch coffe for de voksene. Hamburger og brus på barna. Så bar det videre nordover neste dag, til neste land (det blir turens siste land det) Scotland. Målet var den lille landsbyen Fort William. Vi startet fra Ballycastle på morgenen den 30/7, og seilte hele dagen stort sett med vind og strøm. Men klokken 2000 valgte vi å ankre opp i 3 timer for å vente på at strømmen skulle snu. Det er ganske kraftige strømmer her i området og denne ankringen betalte seg godt. I stedet for 3 knop motstrøm fikk vi 3 knop med oss. Vi ankom Fort William klokken 0700 på fredag den31/7, og dermed var vi klare for Caledonian Canal. Det ble en time venting og så bar det oppover i slusene. Kanalen går tvers over Scotland og består av 29 sluser, flere kilometer med utgravde kanaler og tre innsjøer. Av innsjøer er vel Loch Ness den mest kjente. (for de spesielt interesserte: www.scottishcanals.co.uk ) Første dagen tok vi oss gjennom 11 sluser og la oss i vestenden av Loch Lochy første natta, ved samme brygge lå også den norske båten Alba som er på vei hjem fra tre år i Middelhavet. Neste dag dro vi videre til Fort Augustus som ligger i vestenden av Loch Ness, en flott landsby der det er fem sluser som nærmest tok oss ned gjennom byen og ut i vannet. På slusekantene sto hundrevis av turister (også norske) som tok bilder av båtene og snakket til oss mens vi arbeidet oss ned på Loch Ness. Det ble en natt ved bryggene her også (og vi fikk besøk av de fire ungdommene i Alba, som hjalp oss med å bli kvitt noen liter filippinsk rom). Så søndag 2/8 gikk vi over Loch Ness, alle mann på dekk, kikkert og fotoapparat klart. Ville sjøormen vise seg for oss? Vi så ingen orm, men noen mistenkelige bølger så pappa og John K.
Vi fikk igjen problemer med autopiloten vår! Loch Ness var så stor at vi kunne la båten styre selv, men det ville den ikke! No Compass fikk vi på skjermen, og uten kompass ingen styring……. Etter at vi var over Loch Ness ble vi sluset ned til Inverness, der vi lå i fire dager for å prøve å få orden på styringen. Pappa ringte forhandlere i Inverness og på Shetland men det ble lite hjelp å få, en mann kom og gjorde noen målinger, sa han kom tilbake om en time men etter tre døgns venting gav vi opp. Og vi hadde enda til purret på tlf. 4-5 ganger.
Vi måtte legge gummibåten på dekk og montere vindroret igjen. Men da vi endelig kom oss videre så virket faktisk autopiloten så i skrivende stund krysser vi alt vi har for neste etappe. Vi kom oss av garde fra Inverness klokken 0500 (på høyvann og dermed 6 timer medstrøms) 6/8, med kurs for Shetland og Lerwick. Kald fornøyelse med varierende vind og til tider motstrøm. Men hit ankom vi klokken 1400 på fredag, fikk fortøyd og koblet strøm. I går lørdag besøkte vi Shetland museum, et flott nybygg med interaktive aktiviteter for store og små, vi avsluttet med Lunch på museet og gikk videre til kulturhuset der det ble kino. Vi så Inside Out i 3d, så ble det hjem å dusje og spise middag.
Nå søndag 9/8 ligger vi litt på vent, vi går nok videre snart, men det er forholdsvis sterk vind de kommende 48 timer, opp i liten kuling og 3,6m bølger. Avgjørelse om avgang er i skrivende stund ikke tatt, men en ting er sikkert neste havn er Norsk. Hvor vi får landkjenning i Norge vet vi ikke, men hvis været ikke er for ille vill vi holde oss ute i havet for å komme inn så langt nord som mulig.
Vi regner fortsatt med å nå skolestarten 17/8, og endelig bestemmelses sted vil bli Stjørdal Småbåthavn. Vi vil prøve å ankomme på ettermiddagstid, og håper noen av våre lesere gjennom 3 år vil ta i mot oss, vi vil selvfølgelig oppdatere fortløpende når vi når Telenors dekningsområde.
Alt vel med en småfrossen gjeng i Pliosauren.

Irland, ikke langt fra Dublin.

Endelig tilbake, vi ligger i Dun Laoghaire ikke så langt fra Dublin, og da selvfølgelig Irland. Vi ligger i en flott marina, vi har på full varme(elektrisk, landstrøm) alle luker er lukket, det er stiv kuling og regn ute. Vi studerer værmeldinger til øynene verker, men lavtrykkene kommer inn mot de britiske øyer på løpende bånd. Vi har derfor vanskelig for å si noe om videre fremdrift, men vi kan si mye om det som har passert!

Sist vi skrev var vi på Mallorca, nærmere bestemt Palma, vi flyttet oss ikke så langt på den første etappen, bare et par timer over bukta. Der fant vi en fin bukt (så fin at vi bestemte oss for å bli der et døgn) Portals Vells var godt skjermet for vinden og hadde flere små bukter med sandstrand, vi plagdes med å få feste for ankeret, og det gjorde det ikke enklere for «anker kvinnen» at det satt en mann i «nettoen» og brettet seg ut der vi hadde tenkt å ankre. Men med solhatt og mørke solbriller fikk da mamma til slutt satt ankeret. Neste morgen vrimlet det av det vi antok å være lavbudsjett turister, de hadde i vertfall ikke bikini og badebukse med seg. Vi gikk videre den 27/6 på ettermiddagen (vi lå innerst i bukta, og måtte vente til noen av de utenfor oss var dratt for å komme ut). Rundt midnatt, natt til 28/6 ankom vi Ibiza og slapp ankeret i første mulige bukt. Neste morgen seilte vi inn til San-Antonio (hovedstaden), der lå vi to netter uten å være på land (slike «no brain» turistmaskiner frister oss ikke mye). Vi lå en ekstra natt for å vente på medvind, og det betalte seg, det ble platt lens med spredte seil mot Malaga, hvor vi ankom sent på kvelden 2/7. Vi ankret utenfor byen og fikk en rolig natts søvn. Neste morgen gikk vi inn til byen og la oss på ei brygge midt i sentrum. Det ble byvandring, handling og trampoline med strikk for guttene.

Den 3/7 satte vi seil med kurs for Gibraltar, og Queensway Quay and Marina. Vi lå i Gibraltar i to dager, fantastisk plass og hyggelige folk. Det ble shopping (tax free), historisk byvandring, fjelltur, besøkte apene i fjellet og den fantastiske kalksteinsgrotta: St. Michael Cave. Grotta var lyssatt i skiftende farger og det var anlagt stier, trapper og broer mellom stalagmittene, en flott opplevelse for alle og en glimrende geologi time for guttene. Senere ble det vandring i forsvarsverkene inne i klippen. Kilometervis med tuneller og rom, munnladningskanoner fra 15-1600 tallet og radiorom og granatkaster stillinger fra 2.verdenskrig side om side. Og historien er stort sett den samme som i Karibien…….. Engelskmenn, Spanjoler og Franskmenn i evig krig med hverandre! Her lærte vi alle mye, f.eks. hvorfor Middelhavet heter Middelhavet og hvor enden var…. . Men vi måtte videre, og neste stopp var opplagt, det måtte bli Portimao i Portugal.

2 år, 8 måneder og 18 dager etter at vi forlot Portimao, med kurs for Grand Canaria var vi tilbake. 360 grader rundt jorda vel gjennomført(ja da vi har jukset litt), og dette ble en milepel for oss, vi vet samtidig at fra nå av blir det kaldere, med regn og sur vind. Vi nøt derfor de siste dagene i varmen så godt vi kunne. Men vi hadde også en liten u-lykke……….. Pappa skulle ta av isen på kjøledisken med en kniv, det endte med sykehus og 3 sting i fingeren. (den er nå grodd, men nervene er kuttet, og halve fingeren er følelsesløs) På morgenen 9/7-2015 sa vi adjø til nærmere tre år med varme og satte kursen nordover. Vi rundet sørvest hjørnet av Portugal i 22 knops motvind og 3 meter bølger, vinden løyet litt utover kvelden og vi greide etter hvert å få en brukbar kurs nordover på hardt kryss (dette er skjevere og mere humpete enn vi er vant til). Et døgn senere søkte vi ly i en marina i Sesimbra, bare 3-4 timer syd for Lisboa. Her kom den norske båten Adriane3 også inn og la seg ved siden av oss. Neste dag kjørte vi motor i 4 timer, opp til Cascais rett utenfor Lisboa. Her ble det dieselfylling og oljeskift, for å være klare til å gå videre neste morgen.

0700, ved soloppgang var vi klare, og vi prøvde 2 ganger, men vær og bølger gjorde at vi snudde begge gangene. Ved 12 tiden fikk vi en SMS fra Per Cristian på Adriane3, om at det var bedre vær lengre nord, og at det var bare å holde ut 3-4 timer så ville det bli bedre…… Vi gjorde et tredje forsøk, men snudde igjen, 33 knops vind og 4m bølger er ikke moro, og i vertfall ikke når det er midt i mot(den dagen vi MÅ, skal vi nok klare det også men vi måtte ikke denne dagen).

Neste morgen var det nytt forsøk, og da var vi ikke over 25 knop på vindmåleren og vi lot motoren presse oss nordover, mens sjøene slo over dekket. Og som PC hadde skrevet dagen før, ble det bedre etter 3-4 timer, men da vi skulle heise seil kom et lite skår i gleden. I denne hoppingen og bankingen hadde opphalet til storseilet (tauet vi heiser seilet med) kommet på forsiden av masten og surret seg fast i motorlanterna. Mamma tilbød seg å klatre opp (8 meter over dekk), men pappa sa tvert nei. Det var tross alt 2-3 meter bølger, og det hadde nok bare blitt med forsøket. Det ble motor opp til en liten plass som heter Cabo Carvoeiro, der ankret vi en time på ettermiddagen, mamma kokte middag mens pappa og Thor ordnet opphalet. Thor fikk oppgaven med å ta seg opp i masta, mens to andre matroser skuffet måtte se på(den oppgaven kunne de også godt tenkt seg). Mens vi spiste ble vi bordet av Portugisisk kystvakt, men etter gjennomgang av pass og skipspapirer var det god tur vider. Og vi heiste seil og gikk videre på ettermiddagen, å runde Cabo Carvoeiro var ikke særlig moro, grundt vann, mye vind og sterk strøm lagde en ordentlig heksegryte. Vi hoppet rundt i den grove sjøen til vi nådde dypere vann etter et par timer, og så ble det seilas på hardt kryss med genova og storseil.

Neste mål var Vigo i Spania, men da vi passerte byen/havna Viana økte vinden så mye at vi valgte å gå inn der for å få en rolig middag og en god natts søvn. Tidlig neste morgen(15/7) var det avgang mot Vigo i Spania, vi så nå at vår genova (det store seilet foran) hadde fått hard medfart i motvinden, og vi torde ikke dra på fullt press på det lengere. På ettermiddagen den 15/7 gikk vi for motor inn fjorden mot Vigo, det var vindstille og tykk tåke(sikten var under 50 meter). Pappa sto og styrte med radar/kart/AIS foran seg, mamma sto og speidet fremover og Thor satt ved kart bordet og var ren radar observatør. Det var båter og tåkelurer i alle retninger, det var både skummelt, moro og lærerikt men inn kom vi uten problemer.

Vi la oss i en Marina, og det ble full fart med vasking og rydding. Vi skulle få besøk! Theresa og Gunnar Østerås fra Stjørdal ankom på kvelden og mønstret på. Det ble tapas og  Linie……………Neste morgen ble det handling av mat og kursen satt nordover, på ettermiddagen gled vi ut i Biscaya bukta og vinden bestemte at det måtte bli Frankrike som ble neste stopp. Det nye mannskapet klarte seg meget bra og det var en fryd å være to sammen på vakt. Men det var fortsatt motvind, hardt kryss og skjevt. Det var vel også noe sjøsyke, både blant det faste mannskapet og blant de nye. Etter drøye 2 døgn fikk vi land i sikte, og vi bestemte oss for å gå til Camaret Sur-Mer rett sør for Brest. Her ble vi overaskende godt mottatt (pappa sier han hater franskmenn), flott landsby, flott havn og alt vel. Vi ble liggende to netter her, fordi det var grått, regn og dårlig med vind. Så den 21/7 klokken 1000 satte vi igjen seil for å krysse den Engelske kanal og opp Irskesjøen. God vind og god fart hele veien, og foran oss hadde vi en annen seilbåt, Antaris. Den lå 5-10 NM foran oss hele tiden, og da vi kom hit viste det seg at den også var norsk. De ligger rett ved siden av oss, og er på vei til Bergen. (båten har ligget i Portugal siden i mai, men ikke sett det mulig å komme seg over Biscaya før nå. Vi har nok hatt flaks så langt) Vi ankom Dun Laoghaire på formiddagen den 23/7, og Theresa og Gunnar mønstret av dagen etter(ble nok litt lengre nord og litt kaldere enn de hadde håpet). I går var alle gutter og menn på utstilling: Endurance , Triumph against all odds, Sir Ernest Shackleton. Bilder og film fra den berømte polarheltens ekspedisjon 1914-1917. Siden vi var nordmenn, og kjente til historien om Shackleton godt, og selv var på ekspedisjon fikk alle unge matroser gratis inngang av den hyggelige mannen som solgte billetter. Dette var både moro og lærerikt og selv om det var lørdag blir det godskrevet som både engelskundervisning og historieundervisning for unge matroser. Mens guttene var på utstilling vasket mamma klær, senere  ble guttene i båten mens mamma fikk gjøre byens kjøpesenter alene. Vi har så smått begynt å tenke på skoleklær , regn og kulde og det vanket nye bukser og jakker da mamma kom hjem. Lørdagskvelden ble avsluttet med Fish and Chips , sjokoladepudding og film. I dag søndag har vi ikke vært ute av båten, surt og kaldt.(vi har fått reparert genovaen vår her, og håper den holder til vi ser Munkholmen «minst»)

Plutselig tilbake, hilsen en frossen gjeng i Pliosauren.

 

Mallorca, Spania.

Nå har vi fått opp farten, på kryss mot vinden fra Sicilia. Men stort sett for seil. Vi hadde 20 min. Stopp på Korsika, men fortsatte da vi fikk beskjed om at det ikke var trykt der om natten. Flott seilas hit, men det vil fortsatt være motvind videre vestover. Så det blir skjevt og humpete på vei mot Spanias fastland. Vi kommer til bake med fyldig rapport om ikke lenge……..

Men vi kan avsløre at Middelhavet på ingen måte er fisketomt………fryseren full. Snart tilbake, alle i strålende humør.

Milazzo, Sicilia.

Det ble ikke Korsika på første etappe, bare 36 NM til Milazzo. Vinden var mot,mot,mot,og i tillegg swell fra vest. Men nå på Lørdag morgen ser det bedre ut, og vi får kanskje god vind etter hvert. Sitter i skrivende stund å venter på mannen i resepsjonen så vi får sjekket ut og betalt. Milazzo en fin by med en flott strandpromenade , og det ble en lang spasertur etter middagen og så tidlig i seng. Og autopiloten styrte flott hele veien hit. Det er ca. 260NM til sydspissen av Korsika, men om vi havner dit, ja de vet bare vinden. Plutselig tilbake.

Messina, Sicilia , Italia.

Da vi gikk fra Hellas, hadde vi værbildet klart. Nå Italia på 48 timer, eller ligge 5-6 døgn værfaste i Hellas. Vi bare måtte gå! Og 240 NM , på 48 timer skulle ikke være umulig! Vi fikk med en gang 15 knop i mot oss, og krysset oss vestover med lite fremdrift. Og det var tildels grov sjø imot oss. Men med solnedgangen stilnet det av, og vi motorseilte gjennom natten med et svakt vindpust fra nord. Med sola neste morgen kom også vinden , og selvfølgelig 15 knop i mot oss. Det ble å gå på kryss igjen. Men utpå ettermiddagen dreide det mer og mer nordlig og vi fikk bedre og bedre retning. Natta ble motor igjen, og på morgenen den 17/6 hadde vi pizzalandet i sikte, bare 3-4 timer til land. Da kuttet autopiloten vår igjen, og vi rotet bort litt tid på dette før vi innså at det ble  håndstyring videre. Så klokka 1430, kom vinden. Den kom helt i henhold til værmeldingen, men styrken stemte ikke. Vi hadde 25 NM, igjen til Messina på Sicilia som var målet. Men 25-28 knops motvind og grov sjø i sundet mellom “tåspissen på Italia” og Sicilia ble i meste laget! Vi måtte snu å gå sørover langs Sicilia, og fant til slutt en lun vik, ved Taromina. Der lå vi flått, selv om vi hadde noen fallvinder som røsket godt i båten.Vi hadde på det meste 39 knops vind, men bare i korte perioder. VHFen pep om kulingvarsel over hele Italia, og alle båter søkte mot land/ trygg havn.

I går Torsdag gikk vi så opå til Messina, hvor vi nå ligger. Vi orker ikke gå i detalj, men autopiloten ser nå ut til å virke igjen. Vi vil gå videre herfra i dag, men vet ikke helt retningen, da vinden er litt vanskelig for tiden. Men Sardinia er ønsket som neste landkjenning. Alt et vel og alle ved godt mot. Plutselig tilbake.

Siste havn i Hellas, Italia neste.

Siste havn i Hellas, idyllisk plass.

Siste havn i Hellas, idyllisk plass.

Hellas på to uker.

Ankom Nisos Symi på ettermiddagen den 3/6, og la oss i en bukt ved en liten landsby utenfor selve tettstedet Symi. En idyllisk liten bukt, med kritthvite mur hus og tørre fjellsider med spredte buskvekst i dype grønnfarger. For første gang på turen kan vi si at dette var akkurat det vi hadde forventet, akkurat som alle bildene vi har sett fra Hellas.

Neste dag tok vi «bussen» til byen Symi, for å sjekke inn, og på bussen kom også ei asiatisk utseende dame med ei lita jente på hånda. Og dermed hadde vi lokalguide som pekte ut minibank,toll,politi og kystvakt for oss, og da gikk innsjekkingen i en fei. Siden var vi innom butikken til den Filippinske dama og hennes Greske mann. Vi handlet litt hos dem,hos bakeren og spiste litt på en nettkafe før vi tok bussen til å bake til «vår» lille bukt. Ved siden av oss lå en liten Hollandsk registrert båt med et par pensjonister i, og på morgenen hadde vi forhørt oss med dem om bussholdeplass og timetabell. På ettermiddagen dro pappa over til «Elsa» Elisabeth og Henk. Det viste seg at de hadde bodd 8 år i Hellas, nærmere bestemt Aigina rett utenfor Athen. Og siden de hver sommer hadde seilt rundt mellom øyene i flere måneder, kunne vi ikke funnet bedre los. Henk pekte ut koselige havner i alle retninger, og etter 10 minutter hadde pappa plottet inn 6-7 plasser  på veien mot Athen og Korintkanalen. De anbefalte oss på det sterkeste at vi ikke gikk til Athen som vi hadde tenkt, men at vi la oss på «deres øy» Aegina og tok hydrofoil inn til Pireus ved Athen. En tur som tar 40 min.

Dagen etter dro Thor og pappa inn til byen for å sjekke ut/sjekke oss videre. Mamma hadde utstyrt dem med tørrfisk, fiskesaus(hjemmelaget Fillipinsk mat) og brev som skulle overbringes dama i butikken! Damen var ikke der, men de fikk overlevert pakken til hennes mann og sjekket ut hos kystvakta. De skulle også kjøpe med litt brød før de dro tilbake, og gikk tilfeldigvis forbi butikken til den filippinske dama og hennes mann. Og de ble ropt inn av mannen som ikke kunne la dem gå hjem til mamma uten en gjenytelse…..  Det ble poser med øl, Juice,paprika og flere kilo nydelige aprikoser osv. Han viste ikke hva godt han skulle gjøre for oss.

Så buss tilbake, opp med ankeret og kurs mot øya Nisyros og landsbyen Paloi. Og et par timer foran oss lå Elsa og Henk. Da vi ankom så vi med en gang hvilken perle av en øy dette var. Kvelden ble tilbrakt om bord hos Elsa og Hank, med god drikke og hyggelig prat. Neste dag leide vi bil, og kjørte rundt på alle øyas veier. Besøkte havner og byer i fjellene, kjørte ned i øyas vulkankrater og spaserte ned i bunnen av krateret. Det var boblende slam og svovel damp, bakken var så var varmt at det varmet gjennom skosålene. Guttene likte ikke lukta, det luktet «promp» men moro det var det. Siste post på programmet var den største byen på øya, Mandrakis. Der ble det mat, byvandring, besøk i kirka oppe på klippen over byen og en 2500 år gammel festning. Vi var på Nisyros fra 5 til 7 Juni.

7-9/6 Lå vi på Nisos Amorgos (ett døgn værfast pga. Swell og sterk motvind)

9-10/6 Lå vi på Nisos Paros (her møtte vi 3 lett brisene trønderdamer på shopping, de skranglet sammen penger til kveldsmat……. En flaske Baylies og en flaske Tequila. Ja vi tenkte nok vårt)

10-11/6 Lå vi på Nisos Kea

Så den 11/6 på ettermiddagen ankom vi Nisos Aegina, og byen med samme navn. Vi fikk kaiplass og sprang på land. Vi fant hurtigbåt terminalen, besøkte et Museum og en 2500 år gammel tempelruin før det ble middag og litt byvandring og så i seng.

Fredag 12/6 sto Akropolis øverst på lista. Frokost klokka 0700, hurtigbåt klokka 0800.

Båten gikk 32-33 knop, noe guttene kåret til personlige rekorder i fart på havet. Etter noen hundrede meter langs veien i havnebyen Pireus fant vi bussen vi lette etter. Toetasjes buss uten tak, for 20€ kunne hele familien kjøre rundt i Athens gater hele dagen hvis vi ville. Så bar det opp til Akropolis. Byggverkene imponerer selvfølgelig alle, historiene og alderen imponerer også, men kø,kø,kø….. 30min for å få billetter, og så 30 min for å slippe gjennom porten. Etterpå ble det gåsegang på glatte steiner rundt i folkemylderet. Men det er vel prisen å betale for å besøke en av verdens desidert største og mest berømte turistattraksjoner/historiske plasser. Vi har vært der.

Så var det mat og på bussen igjen, på første sete med nesen mot ruta satt guttene. I løpet av et par timer fikk vi sett alle større viktige bygninger og plasser. Parlamentet, Zeus Palass, Olympiske stadioner, biblioteket med en tenkende Sokrates på utsiden(akkurat som i skoleboka til Thor) og flere museer og andre herskapelige bygninger. Vi returnerte til båten vår på ettermiddagen etter en varm og hektisk dag. Det ble forholdsvis tidlig kveld, neste morgen skulle vi videre.

13/6 startet med en rask handletur på mamma og pappa, guttene sov da de sprang på land. Frukt og grønt, ferskt brød, yoghurt og noe annet småtteri og så tilbake til 3 våkene gutter. Vi slapp kaikanten og satte kursen mot Korintkanalen før frokosten kom på bordet. Så klokken 1400, etter å ha betalt 250€ i avgift, gikk vi gjennom den 5 km lange og 43 meter brede kanalen og vips så var vi på vestsiden av Hellas. Det var vanskelig å finne ankerplass denne kvelden og etter å ha vært innom tre små (for små) havner ble det til slutt ankring på øya Nisis Trizhoina. Det var over midnatt da ankeret traff bunnen, og feil i kartene våre gjorde ikke denne ankringen i mørket akkurat enklere. Men det ble noen timers søvn, før vi gikk videre allerede klokken 0700 på morgenen 14/6. I skrivende stund ligger vi på øya Nisos Kefalonia, langt vest i Hellas. Dette er siste stopp for oss her, vi skal prøve å laste opp det vi har skrevet på nettet, kanskje kjøpe en middag eller to, laste ned værmeldinger og bytte olje på motoren før vi glir videre (et ytterst lite værforbehold her).

Kursen settes så mot Pizza landet og vi forventer ca. 2 døgn i havet før vi kan regne med å kjenne duften av pizza. Selvfølgelig avhengig av vær og vind.

Avslutningsvis kan vi si at det har vært lite vind (som forventet), og det har vært motor og motorseiling hele veien. De gangene det har vært vind, har vi hatt den midt i mot oss. Siden vi ligger litt etter skjema, har vi ikke tid til å krysse oss frem, men vi håper nå på litt bedre forhold… De rolige forholdene (ingen vind, ingen bølger) gjør at vi nå kjører to lange økter med skole om dagene, og siden de fleste bøker for lengst er «oppbrukte» går vi på repetisjoner, alternative bøker og skjønnlitteratur.

Plutselig tilbake, hilsen en strålende opplagt gjeng i Pliosauren.

 

 

 

Vi rømte fra Tyrkia…………….

Den 25. Mai klokken 1000 fikk vi båten, den fløt allerede på vannet da vi kom ut til frakteskuta. Vi klatret om bord og fant fort en noen skader på dekk, forårsaket av «løse» akter stag som tydelig hadde slengt rundt omkring. Det filippinske mannskapet på fraktebåten kunne stolt fortelle mamma at de hadde vasket alle båtene før levering. Det viste seg at de hadde ligget i en Indisk industrihavn og blitt totalt nedstøvet. Da vi kom inn til land så vi at hele riggen fortsatt var svart av støv og dritt. Vi satte i gang vasking, og kom oss 2/3 deler opp i masta (12m)men da var det ikke vanntrykk til å gå høyere med slangen. Vi sendte på dette tidspunktet flere e-poster til den Nederlandske befrakteren, som sa seg villig til å hjelpe oss med vaskingen. Samtidig dukket det opp en smarting som sa han enkelt kunne reparere vår autopilot for en billig penge. Han plukket ut autopiloten og tok den med seg, den skulle han komme tilbake med neste dag.

Da pappa hang oppe i masta og vasket, fant han mere skader fra transporten. Det var tydelig at løfteåket/kjettinger hadde vært borti øvre babord vant (aluminiums stag som holder vairene ute fra masta)og skadet dette. Det var skadet slik at det nå hadde fått en sylskarp kant, kvass nok til å kutte opp seilet hvis det skulle slå borti! Det ble rapport med bilder til befrakter, forsikrings selskap og agent på e-post. Og til båtprodusenten for å skaffe pris på nytt vant. Vi hadde på nettene noen små regnskurer, akkurat nok til å spyle dritt fra toppen av riggen slik at dekket var svart nesten hver morgen og derfor måtte vaskes på nytt. Og autopilotmannen ja han ringte vi et par ganger om dagen; måtte bestille deler fra Istanbul, deler forsinket, kan ikke repareres likevel, skal fikse det, i morgen, i morgen……….

Ikke dukket det opp noen for å vaske båten, og ikke dukket autopiloten opp! Vi kan si at frustrasjonen bredte seg, og vi bare måtte ta aksjon (da vi lå på hotell med frokost, betalte vi ca. 450 kr. pr. døgn. Med båten i marinaen, uten strøm betalte vi ca. 800 kr. pr døgn ). Lørdag morgen 30/5, sjekket vi ut fra marinaen og skulle sette kursen mot Marmaris. Men da vi skulle kaste løs, ringte autopilotmannen (vi hadde egentlig avskrevet både mann og autopilot)og sa han var på vei, og at han hadde løsningen på vårt problem! Han hadde med en «ny en» og sammen med en annen kar monterte han denne, men fikk ikke ting til å virke. Han måtte ringe en venn…….. og etter 20 minutter dukket det opp en mann med Reymarine på ryggen og på verktøykista. Etter flere skiftede deler og til en pris 5 ganger det vi var forespeilet hadde vi plutselig autopilot.

Hovedgrunnen til at vi gikk til Marmaris var at der holder den Tyrkiske agenten til som vår båtbefrakter bruker . Vi dro dit for å ta «rotta» på henne. Og Mandag 1/6 gled vi inn på «hennes marina» etter en natt på anker utenfor selve byen. Hun kom raskt om bord, ville ha rapport om skader, og bilder slik at hun kunne ta det med befrakteren. Vi sendte rapport og bilder i en fei……..nå skulle det bli ordning med rigg og vasking. Rigger skulle komme neste morgen, og vaskere skulle det også komme!

Neste morgen fikk vi en gledelig e-post fra Holland, befrakteren ba om konto nr? Vi skulle få tilbakebetalt 500,00 USD for vaskingen vi selv hadde gjort på marinaen i Fethye. Klokka 1000 sendte vi e-post til agent og befrakter og etterlyste vaskere og riggere, hvorfor dukket de ikke opp? Klokka 1200 ringte vi agenten og fikk til svar at riggerne ville komme klokka 1430, men vaskere fikk vi ikke siden befrakteren allerede hadde betalt oss for å vaske selv????????? Det ble en ny e-post til Holland om vasking, og svaret kom umiddelbart. Båten SKULLE vaskes av agentens folk, og de skulle betale. Det var en ganske så skarp melding til agenten faktisk. Så klokken 1500, ringte en rigger og sa at han kom klokken 1600. Og klokken 1630 dukket så endelig riggeren opp, en smilende tyrker ved navn Hassan. Han ga oss et kort med tlf.nr på, forklarte at de hadde mye å gjøre og lurte på hvor mange dager vi skulle ligge der. Neste morgen sjekket vi ut og regelrett rømte.

(pappa var oppe i riggen og filte til vantet! Vi ordnet også andre ting i riggen og vasket dekket en gang til. Vi har sendt to e-poster til vår franske båtbygger, om pris på nytt vant men ikke fått svar. Vi har ikke vært mere i kontakt med agent/befrakter, men Seven Star Yacht Transport i Holland virket oppriktig lei seg for vårt trøbbel. Så vi forventer en kompensasjon både for vasking og skader, men enn så lenge har vi ikke pris på skadene…….. så vi har ikke gjort mere med det. Autopiloten ser ut til å virke, men parameterne den styrer etter er ikke slik vi hadde før, og den virker ikke like sterk som før. Men den gjør da en jobb, og da tør vi ikke røre den mere! )

Tyrkia var ellers en grei opplevelse, utrolig billig frukt/grønt av topp kvalitet. Et helt greit land, men det er ikke slik at vi MÅ tilbake.

3/6-2015 på formiddagen satte vi kursen mot Hellas, og etter tips fra en Engelskmann var det øya Nisos Symi som var målet, og det er neste historie.

 

 

 

 

Symi- Hellas

Endelig Europa ( skjønner ikke at EU vil ha Tyrkia inn i fellesskapet). Tyrkia var et lite “nightmare” for oss, og vi regelrett rømte. Nå sitter vi på en fin liten bistro på bryggekanten her i Symi og koser oss. Vi skal snart komme tilbake med en fyldig rapport fra Tyrkia, men i dag skal vi bare nyte livet i Europa, kald drikke og varm mat og kose oss.