Nytt stort høydepunkt nådd.

Nå har vi seilt nordover i Vanuatu, og er kommet til Luganville på øya Espiritu Santo. Turen opp hit har gått fint, og vi har opplevd en masse. Fra Port Vila , seilte vi opp til Lelepa Island, hvor vi lå en natt. Dagen etter kom en frekk «grunneier» og forlangte 2000 Vatu (ca. 20 USD) for at vi hadde ankret der. Vi hadde tenkt å ligge der en natt til, men var snare med å ta opp ankret da vi fikk høre at vi måtte betale. Vi betaler gjerne til disse fattige folkene, men mannens frekke fremferd  gjorde at vi mistet lysten til å ligge der. Det hører med til historien at vi møtte et ektepar i kano dagen før, og de sa det var bare å ankre der. Men vi flyttet oss ikke langt, bare til nabo øya Moso Island. Og der badet vi, var på stranda og lagde oss en bedre middag.              

   Neste morgen, 13/10 var det på tide å komme seg videre, og vi startet tidlig på morgenen 0500, for å nå frem til neste ankringsplass som ble Lamhe Bay, på øya Epi. Her hadde vi utrolig mange skilpadder rundt båten. Pappa talte ca. 20 skilpadder på en svømmetur i bukta, og de var store. Vi kom ikke dit for å se på skilpaddene, men for å se på sjøkuer. Vi så dessverre ingen, men Liv som lå ankret 100m fra oss så en sjøku, det samme gjorde Beluga Free da de kom et par dager etterpå. Men selv om vi ikke så noen sjøkuer så traff vi i vertfall mange hyggelige folk på land. Da vi skulle gå videre nordover på morgenen den 15/10 kom den norsk/tyske båten vi har nevnt tidligere, og nå fikk vi utvekslet navn og kontakt info. Deres båt er tysk registrert og heter S/Y Coquelicot, om bord er Skipper Helge, hans tyske kone Jane og hennes søster Fran. Vi har siden snakket med de på VHF, og vet at de er i nærheten men vi har ikke sett de siden da.

                Onsdag 15/10, ankom vi Uliveo Island på Malakula og ankret der rett før solnedgang, på veien over fikk vi en Mahi Mahi på 10-12 kilo. Her ble vi oppkalt på radio av en lokal (stats ansatt) guide. Han (Stuart)tok seg av oss på en flott måte, og sto til vår disp. når vi trengte han. Etter en natts søvn, dro vi på land for nye eventyr. Vi ble møtt av Stuart på stranda klokka 0800, sammen med han gikk vi over øya til en landsby på nordsiden. Derfra padlet vi utriggerkano gjennom mangroveskogen og ut på revet. Målet for turen var ei lita øy med et avgrenset område rundt. Inne i dette området skulle vi snorkle med «giant clamps» eller på norsk kjempe skjell. En lokal mann hadde fått til å frede dette området (de lokale spiser disse skjellene), og nå tjener de penger på turistene i stede for å spise skjellene. Vi snorklet rundt der en times tid, og det var mange store og flotte skjell der! De største kunne fint vært brukt som vaskeservant på badet, og ungene fikk streng beskjed om å holde hender og føtter unna disse kjempe klemmene. På tilbaketuren heiste vi seil på utriggerkanoen og seilte på tradisjonelt vis tilbake til landsbyen.

                Etter en tur i båten for å spise litt, dro Thor og Pappa i land igjen. Målet var skolen og 4. klassen. De ble tatt i mot på trappa av rektor og lærer og ønsket velkommen, så ble det en time med landbrukslære. Undervisningen her foregikk på engelsk, og det var vel ikke helt lett å bli kastet rett inn i læren om yams ,pappaya ,taro og bananer. Men det viktigste var jo å se klasserommet, læreren og elevene. De hadde med seg kladdebøker og blyanter som gave til klassen, og Thor fikk en vevd matte som gave tilbake. På kvelden dro pappa og Jan (fra S/Y Liv) i land for å smake på den lokale kavaen, vi har nå drukket kava på Tonga og Fiji og måtte selvfølgelig også prøve her. Mens de på Fiji og Tonga tørker disse rotvekstene og knuser de, lages den her i Vanuatu av ferske røtter og skal være sterkere. Men forskjellen var ikke stor, det smakte sølevann og bortsett fra å bli litt nummen i tunga og leppene merket de ingenting.

                Dagen etter bar det videre i god vind til øya Ambrym og landsbyen Ranon. Her kom vi inn og ankret i to tiden på ettermiddagen. Liv og Beluga Free kom rett etter oss. Og det bar nærmest rett på land for nye opplevelser. Vi gikk i ca. 45 minutter oppover i regnskogen på smale bratte stier og tilbakela ca 200 høydemeter opp til en liten landsby som var velkjent for sin dans. Her fikk vi se et 20 talls menn danse, noen få i kostymer som fugler der vi knappest så føttene. Men de fleste danset med «mambas», eller penis futteral på mere forståelig norsk. De hadde tredd et rør av røde blader over snurrebassen sin og hengt det opp i en reim rundt livet. (reima var en tynn myk gren av ett eller annet slag)Så bortsett fra tuppen på snurrebassen, så viste de alt.Det var kraftfull og taktfast dansing med høye skrik, men det ble etter hvert ganske ensformig. Etter dansen var det kava for den som ville (vi ville ikke) og så full fart ned bakkene før det ble stupmørkt. Vi må her legge til at våre tre matroser var de raskeste opp denne ettermiddagen, ingen klarte å henge med opp den bratte stien ikke engang de lokale. Og guttene sa de tok det som trening!

DEN STORE DAGEN, DEN STORE UTFORDRINGEN OG DEN STORE OPPLEVELSEN.

Den 18/10 klokken 0500 ringte vekkerklokka vår (og den brukes ikke ofte). Mamma stekte fisk, kokte ris og egg, og pakket klær. Pappa fant frem sko, førstehjelpsutstyr og kokte havregrynsgrøt. Klokken 0530 sto fem tallerkener med grøt klare på bordet og de tre matrosene ble vekket. De spratt opp og satte seg til bords. Matlysten var vel ikke all verden, men litt ble spist. Klokka 0600, sto våre tropper på land, sammen med mannskaper fra flere andre båter, til sammen 12 voksene og 3 gutter. Vi ble i to omganger kjørt med en toyota pick-up bort til neste landsby. (de hadde to biler her «vår» bil var eid av landsbyene i felles skap, den andre var en politi bil. Veier hadde de egentlig ikke) Etter en liten gjennomgang av dagens gjøremål, og at vi hadde lettet oss for en god slump med penger, ble vi igjen lastet opp på bilen. Det bar ut og opp i regnskogen på noe som i vertfall ikke lignet på vei. Våre guider er enkle mennesker, og de hadde derfor vanskelig for å redegjøre for høyde over havet, og regnskogen var så kronglete og tett at det var umulig for oss å få noe inntrykk av hvor høyt vi kjørte, men det bar oppover og innover. Vi vil derfor si at alle høyder og distanser som nå kommer er pappas estimater, men det skal ikke være veldig feil i vertfall. Vi tipper at «veien» stoppet 3 kilometer inne på øya og på ca. 200 moh. Da guidene så våre tre matroser hoppe av bilen, var det ikke vanskelig å se tvilen i øynene deres, og vi oppfattet at de diskuterte guttenes mulighet til å fullføre dagen. Men nå bar det i vei på føttene, innover, oppover, oppover og atter oppover. I tillegg til mat hadde mamma 1 liter vann i sekken, pappa hadde 8 liter i sin sekk, og reserve sko til alle. (var vel første gang på et år at vi gikk i sko! Alle gikk i joggesko med stor fare for gnagsår) Etter 1,5 timer i tett jungel hadde vi vel gått 4-5 killometer og steget 400 høydemeter. Guttene fikk stadig tilsnakk av mamma og pappa, ikke løpe ikke hoppe, bare gå rett frem, aldri gå tilbake hvis det var noe de skulle ha. Vi nådde da «askeplanet» og vi måtte kaste gress inn på aska før vi kunne trå inn på planet, dette for ikke å vekke vulkanen. Så ventet 7-8 kilometers vandring oppover asken. Svak stigning som å gå på en støvete grusvei opp til foten av selve vulkanen hvor vi så hadde matpause. Etter en halv times hvil med masse mat og drikke, var vi klare for siste etappe opp på krater kanten. Det som gjensto var ca. 500 høydemeter og 3-4 kilometer til toppen. Det foregikk i elveleier og på askerygger og smale stier, her oppe var det vindfullt og kjølig. På askeryggene måtte de minste ha en hånd å holde i, for ikke å blåse ned.

                Når vi seilte i de Karibiske øyer så vi og lærte vi mye om vulkaner, vi så kratersjøer, ødelagte byer og nedstøvede skoler og barnehager. «pappa nå er vi lei av døde vulkaner» sa guttene, vi vil se en levende en. En som ryker og vi vil se lava. Dagen før vi startet på denne turen snakket vi mye om hvor langt og slitsomt dette kom til å bli, om å spare krefter, om å gå rolig og rett frem. Guttene la seg klokka 1900 på kvelden, og til Thors fortvilelse sovnet de to minste med en gang mens han ikke fikk sove. Hva som var utslagsgivende vet vi ikke, men de siste 200 meterne opp den bratte vulkansiden distanserte disse 3 guttene alle. Mamma og pappa (som bar tunge sekker) og alle de andre så bare guttene frese oppover sammen med en kvinnelig guide. Og denne guiden som 5 timer tidligere hadde vært i tvil om guttene ville klare det, ble nå nærmest grepet av panikk, hun viste hva som ventet på toppen, og hun ønsket ikke å stå der alene med 3 gutter. Heldigvis var en sprek franskmann rett i helene på dem, og han grep Baard Roberts hånd oppe på kanten. Guiden holdt Thor og John K.

                Og så var vi oppe alle sammen, hva vi opplevde er vanskelig å beskrive, vi sto på ca. 1100m høyde, og så 3-400 meter ned i krateret. Nede i kratrets bunn var et rødt øye av kokende lava, og vi hørte buldringen fra denne kokende suppen helt der oppe hvor vi sto. Da mamma kom opp og fikk sett ned i kratret mistet hun stemmen og ble stående å snappe etter luften. Flere av de voksene klarte bare å se ned i kratret noen sekunder, for så måtte trekke seg vekk. En av mennene måtte trekke seg vekk og sette seg. Han greide ikke å gå bort til kanten en gang til for å ta bilde en gang.                 Etter masse bilder og litt vann og kjeks var det tilbaketur. Og guttene gikk først, og de gikk og skravlet til hver sin guide. «John Ken du går som en konge» sa pappa på vei oppover.» I am the king of the volcano « sa John K. til sin guide på vei ned. Nede på askeplanet kom John K. løpende til pappa for å høre hva ørken er på engelsk? Så løp han frem til guiden igjen, «this is like a dessert» ropte han til guiden. Og slik fortsatte det hele veien tilbake, og hvem som var først nede til bilen gidder vi ikke engang skrive, det kan dere gjette selv. Og våre tvilende guider utropte på vei nedover enstemmig John Kenneth til tidenes yngste oppe på vulkanen. Klokken 1730 var vi tilbake i båten, og de halvfulle tallerkenene med kald grøt forsvant i løpet av sekunder. Det ble tidlig kveld på alle denne kvelden, vel vitende om at lava det har vi alle sett. Dagen etter ble en ren hviledag, før vi satte seil videre neste dag.

20/10 Ankom vi Luganville (Vanuatus nest største by, og utsjekkings plass for oss)hvor vi nå ligger. Vi har handlet litt, pappa har måttet sy seil igjen og mamma har vasket klær. Vi ligger ved et hotell, og her er vi velkommen til å bruke både dusjer og svømmebasseng, bar og restaurant. I går torsdag 23/10 var det igjen tid for ekspedisjon.

The Millinium Cave, betyr klatring nedover og inn i jorden, ikke oppover på utsiden av jorden. Vi ble hentet av en bil klokken 0800, og kjørte på dårlige veier i en time inn i høylandet og regnskogen. Da det var slutt på veien ble det 30 minutter på gjørmete stier inn til en landsby hvor vi fikk tildelt guider og flytevester. En guide pr. barn og en guide pr. to voksene. Vi var en gruppe på totalt 15 personer fra ulike båter inkl. Beluga Free. Fra landsbyen ble det enda en times vandring på gjørmete stier før vi kom frem til juvet vi skulle klatre ned i. Her ble vi malt i ansiktet med rød leire, symboler for vann, stein , kronglete stier og svaler. Så bar det ned trappetrinn, stiger, stier med og uten gelender og til slutt sto vi nede i elva. Og elva forsvant inn under jorden i en grotte. Og vi etter…………………….. Det var slitsomt, litt farlig og veldig spennende. Inne i grotta bor tusenvis av svaler og flaggermus. Det ble 400m uten dagslys. Av og til kom vann fossende ned fra taket, vi gikk, klatret og svømte med vanntette lommelykter. Da vi etter en halv time kom ut av grotta lå allerede ryggsekkene våre der. Folk fra landsbyen hadde båret de ned for at vi skulle kunne spise nistepakken vår. Så tok landsbyfolkene sekkene våre tilbake mens vi klatret, krøp og svømte i en og en halv time ned en trang canyon. ( og her savnet guttene Telma og Torbjørn fra Kairos, de ble nevnt flere ganger på dette stykket) Det ble klatring rett opp fjellsiden da vi skulle opp av dalen igjen. Det var hogget trinn i berget, det var stiger og tau. Rett opp bar det og så 30 minutter gjørmesti tilbake til landsbyen, der kaffe/te og frukt ventet oss. Og så var nok et eventyr over og vi dro samme vei tilbake til båten. Igjen trøtte og med såre muskler (ikke matrosene nei! Mamma sovnet først).

Følg oss videre,nye eventyr venter. Hilsen oss i Pliosauren.  

Slalåmkjøring mot Filipinene.

Det er nå alvoret begynner, mens «The Coconut Milk Run» melkeruta for turseilere nå svinger sørover til trygge havner i Australia og New Zealand, skal vi gå nordover. Vi ønsker ikke å skremme våre lesere, men synes det er riktig å orientere litt om hva vi nå har foran oss!

                Vi skal gå fra Port Vila, nordover i Vanuatu, for så å seile opp til Solomon øyene. Fra de nordligste øyene i Solomon går vi mot lilleputt staten Palau som ligger ca. 1500NM mot nord vest, og derfra er det ca. 550NM til Filipinene.

                Hva vi venter å møte under veis, er kanskje ikke så oppmuntrende. Vi skal seile i en av de deler av verden som er mest utsatt for malaria og dengufeber. (vi har medisiner om bord, både for forebygging og behandling). Områdene vil være de farligste vi har seilt i forhold til pirater og tyveri. (vi har signal skudd, CS gass, pepperspray, balltre, nattkikkert, og to livsfarlige harpungevær for undervanns jakt, og vi seiler flere båter i lag)

                Vi skal igjennom «Doldrums» eller Intertropical Convergense Zone (ITZC) som det også heter. Dette er å stille beltet rundt ekvator, hvor det stort sett aldri er vind og hvor man kan ligge i ukevis uten å få seilvind. Mot dette har vi diesel, men også dette er utfordrende. Vi må fra nå av regne med å kjøpe diesel i 200L fat, og dette må vi selv frakte ut i båten. Og som om dette ikke var nok, vi regner også med at dieselen kan inneholde en god del asfaltklumper, rustflak og vann. Og sikkert også annet rusk og rask. Mot dette har vi filtre, og mange reserve filtre også.

                Så er det vind og vær. Vi befinner oss nå på ca., 17.44 grader sør, og her begynner orkansesongen om 3 uker, vi bør helst være opp på 5.00 grader sør i løpet av disse 3 ukene for å være nogen lunde trygge, og da nærmer vi oss «Doldrums». Og så slutter ikke orkansesongen på den nordlige halvkule før til Jul. Det betyr for oss at når vi er gjennom «Doldrums» og kommet oss nord for ekvator, så vil vi seile i det nordlige orkanområdet ennå mens orkansesongen pågår. Her må vi daglig sjekke værmeldinger og ha mye diesel om bord. Skulle vi få varsel om styggvær (orkan) må vi da rømme sørover og ned i Doldrums igjen. I verste fall må vi da gå ned til Papa New Guinea for og hjemme oss. I tillegg til alt dette må vi fra nå av være forberedt på mye regn.

                Som dere ser, dette er ikke plankekjøring, dette blir slalåm. Men vi har god tro på at dette skal gå greit, og at vi skal rekke Filipinene til Jul. Men vi setter selvfølgelig sikkerheten langt foran det og nå frem til jul. På fjellet heter det ingen skam å snu! Her vil det derimot være det farligste vi kan gjøre, snur vi så vil vi seile sørover og tilbake inn i starten på orkansesongen sør for ekvator og det det er utenkelig.

                Til slutt vil vi bare si, vi har orkanstatistikken med oss, mange har gjort det før oss, og flere vil gjøre det sammen med oss. Dette tror vi blir fint og spennende, og vi får møte folk som ikke ser seilbåter hver dag, slik det har vært til nå! (og nett tilgangen blir nok svært begrenset)

God tur til oss.

Port Vila,Vanuatu.



Port Vila, Vanuatu lørdag 11/10.2014. Vi har ligget her siden mandag kveld, og her er ikke dumt å være! Seilasen fra Fiji gikk flott og fort, vi startet 26 timer etter svenske Liv fra Fiji, og slapp ankeret ved siden av de ved Mele Island en time etter at de ankret der. De hadde funnet ut at mandag 6/10 var nasjonaldag og hadde derfor redusert seilføringen, for å slippe å betale overtid.                

Den raske seilingen (530nm på 76 timer, derav de første tolv timene for motor i fem knop uten vind)gjorde at det ikke ble noen fisking. Vi ankom mandag klokken 1730, (det var full gass hele veien for å rekke frem før det ble mørkt)siden det var nasjonaldag og vi ikke hadde lyst til å betale en masse overtid gikk vi ikke inn til byen. Vi la oss sammen med Liv ca. 4 NM utenfor byen og ventet til tirsdag morgen. Tirsdag fikk vi sjekket inn, men det regnet så forferdelig at vi ikke dro på land. Regnet førte til flommer og flere omkom rett utenfor byen der vi ligger, så det var skikkelig regn. Vanuatu er et fattig land, og vi er derfor overasket over standarden her i Port Vila. Her finner vi alt vi trenger og mere til. Et supermarked som vi ikke har sett maken til siden Tahiti, båtutstyr og alt annet. Vår gummibåt har de siste månedene begynt å falle fra hverandre (det er normalt, sola knekker lim og gummi) her fant vi et flåteverksted som limte om hele gummibåten for ca. 900 nok. Inkl. henting og levering på marinaen.   

              Selv om landet er lutfattig, og mange folk ute på øyene ikke har hverken strøm, vann eller vei så importerer de tydelig mye utenlandsk arbeidskraft her. Og fra hvor? Filipinene selvfølgelig. Mamma har truffet mange av dem, vi har hatt besøk om bord, noen fikk til og med servert fillipinsk mat om bord, og vi har alle vært og klippet oss hos en fillipinsk frisør. I går kveld var vi oppe på et større hotell og spiste middag, og der var tradisjonell musikk og dans til underholdning. Og nå er vi kommet til et land som fortsatt er langt, langt fra likestilling mellom kjønnene. Så det er gutter og menn som danser og synger. Og dette var nok kannibaldans tror vi, det var kraftfullt med trommer og høye skrik. Våre tre matroser fikk selvfølgelig delta, de fikk hver sin «fadder» på samme størrelse som de selv som holdt de i hånden og førte de i dansen. Så nå kan de ekte kannibaldans og det Synnes de er moro. (første mann opp i dag var John Kenneth, han gikk opp i cockpit og danset kannibaldans på de løse dørkplatene, og det var ikke særlig vanskelig å våkne for de andre for dette hørtes)                

Da vi kom inn her møtte vi igjen Trygve og Sylvia, de lå her med den tyske båten Calypso. De drar videre i dag, og det ble dermed 3. gang vi tok avskjed med dem da vi var på middag i går kveld. Nå ser vi de ikke mere for denne gang, de seiler sørover, vi seiler nordover. I tillegg ligger det en annen tysk båt her, med ukjent navn. Men skipperen er norsk og har vært ute i fem år, med seg har han sin tyske kone som snakker godt norsk, og konas søster. De skal også nordover samme veien som oss, men har ikke samme stramme tids skjema som oss, så vi vil vel ikke se så mye til de regner vi med. Nå er vi på det nærmeste klare, og vi begynner første etappe nordover i dag, selv om vinden er vanskelig og nærmest fraværende. Vi skal gå nordover 24 NM i dag, og så går vi videre så snart vinden tillater.

Kortspill på Grashopper.

Guttene spiller kort på Grashopper.

Guttene spiller kort på Grashopper.

John Kenneth og Baard Robert spiller kort med Cherry og Jeff på Grashopper . De ligger ved siden av oss her i Vodapoint , akkurat som på Rarotonga. Dette hyggelige ekteparet fra USA, har lagt sin elsk på våre matroser. På Rarotonga inspirerte guttene Jeff til å ta baklengs salto fra bryggekanten med klærne på. Her på Vuda, har det blitt kortspill, vannpistoler og tur i svømmebassenget. Vi tar i morgen avskjed med de, da deres neste havn ligger på New Zeland.

 

 

 

Fiji på kryss og tvers.

Det var torsdag 11/9-14, at vi ankom Savusavu Bay, og Copra Sheed marina i Nakama Creek. Seilasen fra Tonga startet ikke så bra.Da vi skulle heise storseilet så vi en stor revne ved akterliket akkurat der vi hadde fått seilet reparert på Tahiti. Vi måtte bare ta ned seilet og la de to svenske båtene vi startet sammen med seile sin egen sjø. Vi ga fort opp å begynne å sy det, det ville tatt 10-12 timer. Det ble å finne frem limbånd og limduk, og så tape flenga etter beste evne. Limingen tok oss en time, og så var vi på vei igjen. I tillegg til supert fiske (som vi har skrevet tidligere) var det også nydelig seilas i 14-16 knops vind og lite bølger. Det gjorde at vi fikk god skole og god mat hele veien, bare avbrutt av storfisker på kroken. Det tok oss ca. 3 døgn fra Tonga til Fiji.  Og det ble 4 døgn i Savusavu før vi seilte videre, vi fikk fylt opp med mat og ferskvarer, og forhåpentlig vis ordnet med noen deler til båten. I tillegg måtte vi bunkre opp med tørkede Kava røtter til Sevusevu. Sevusevu er en lokal tradisjon og sermoni som blir gjennomført når man kommer på besøk i en landsby. Man må medbringe kava- røtter til høvdingen, og når gaven er akseptert kan man bevege seg fritt i landsbyen som gjester. Noen ganger må man også drikke kava sammen med høvdingen. Vi avsluttet oppholdet i Savusavu med en tur til tollvesenet for å plukke opp vår seilingstillatelse, og så slapp vi fortøyningene og satte kursen vestover.

                Første etappe var på 3,2 NM, til et rev ute ved innseilingen til Savusavu, vi lå rett utenfor et luksus hotell, og det var fra stranda her vi fikk lurt ut forrige innlegg på Pliosaurus.no. En hyggelig ansatt ga oss passordet til deres internett (WIFI), med beskjed om at vi måtte holde oss under trærne slik at ikke sjefen så oss.

                Neste dag var det aldeles nydelig seilas til Nabouwalu på sydspissen av Vanua Levu, der det ble middag og film før vi la oss til å sove(dette var bare en stopp for å sove, og vi var ikke i land). Vi kan vel dermed skyte inn at kartene her er de dårligste vi har opplevd så langt, og seiling på natta er utenkelig. Her er grunner og øyer som dukker opp foran båten, selv om kartet viser 60 meters dyp. Neste morgen fortsatte vi til Yadua Island, der vi la oss i en øde bukt som heter Cukuvor Harbour. Vi lå her sammen med Svenske Liv og Allegresse fra New Zealand. Det ble grilling på stranda, bading , oppdagelsesferd i «jungelen» og mye mere. Her vokste så mye Papaya vilt og vi plukket med oss 10-15 grønne og gule Papayaer før vi seilte videre.(siden fant vi vill Papaya på nesten hver eneste ankringsplass, så lagret bare økte og økte)

                Neste stopp ble øya Sawailau Island, ved øya Yasawa i Yasawa group, som ligger lengst nord vest i Fiji. Her var en grotte inne på øya som vi kunne svømme og dykke i, og så vi gjorde. Dagen etter var vi på besøk i landsbyen Nabukeru som lå like ved. Vi måtte da ta med oss en av våre kava-røtter, og så ble det Sevusevu på gulvet hos en gammel kvinne som var den lokale høvdingen, og så var vi velkommen til å gå rundt i landsbyen. Lørdag 20/9 var det tid for neste etappe, etter to netter ved Sawailau. Vi kjørte motor sør vestover i Yasawa group, det var over hodet ingen vind og speil blankt hav. (var veldig fint, for i følge kartet kunne vi gått tørrskodd mesteparten av veien). For de av dere som er like ung som pappa, så husker dere kanskje filmen «Den blå lagune» fra -80 tallet. Om de to barna som vokser opp på en øde øy sammen, etter et skipsforlis. Vi gikk igjennom den «Blå lagune» med båten , men dette er nå blitt et  turist anlegg, og da styrte vi lett unna eller med andre ord forbi. Vi ankret opp i Somosomo Bay på øya Naviti. Vi fant noen nydelige korallrev , kokosnøtter og mere Papaya.  Så gikk vi videre sørover til Tokatokanu Pass, og ankret opp utenfor Barfod Resort. Denne plassen er berømt for alle de store mantaene man kan snorkle med på høyvann, men ingen kom da vi var der. Og vi dro derfor videre til Navadra Island, der vi lå to netter uten å være på land. De store bølgene gjorde at vi ikke ønsket å prøve å komme oss opp på stranda på denne ubebodde øya.

                I skrivende stund har vi ligget en uke på Voda Point Marina. Vi har hatt båten på land for bunnsmøring, og storseilet vårt har igjen vært til reparasjon. Da båten kom opp på land fant vi også en sprekk i styrbord ror som måtte sveises. Nå er alt klart (og vi er slitene etter all jobbingen)og i morgen setter vi kursen videre vestover. Dette er et veiskille for oss! Mange båter svinger nå sørover mot Australia og New Zealand, og vi må ta avskjed med mange vi er blitt kjent med. Svenske Winili som vi stort sett har seilt med i 9 måneder vender nå nesen sørover, det samme gjør Cherry og Jeff på den amerikanske båten Grashopper. De har spilt kort med ungene, tatt de med seg i bassenget og hatt vannpistol krig med dem. Men i hvert fall svenske Liv og Beluga Free fra Hongkong skal samme vei som oss, det samme tror vi om den sørafrikanske katamaranen Skabenga, men de har vi ikke sett på et par måneder. Vi har nå 3500nm igjen før vi er på Filipinene, det tilsvarer 7 ganger Tromsø-Longyearbyen i distanse, og skal vi ha håp om og nå frem til Jul, må det gå unna og vi må ha værgudene med oss.

 

               

Suvasuva Bay, Fiji

Så er vi kommet til Fiji. Turen hit gikk fint og det ble DEN FISKETUREN.  Vi var nødt til å gi oss etter 4 fisker , da var dessverre begge fryserene fulle. Det ble to bonito på 10 og 12 kilo og to Mahi Mahi på 10 og 15 kilo. Nå spises det fisk til alle måltider……….nesten. Vi har sjekket inn og er klare for nye opplevelser. Vi seiler sammen med svenske S/Y Liv, og ligger akkurat nå ved en nydelig badestrand. Vi kommer snart tilbake med en mere utfyllende reportasje.

Tonga-Where time begins.

Neiafu, Tonga 7/9-2014.

Hele familien med Vavau bak oss.

Hele familien med Vavau bak oss.

 

Tonga, where time begins.(hvor tiden starter) Dette er kongeriket som hvert år åpner nyttårsfeiringen. Vi krysset datolinjen den 22. august, og ligger nå plutselig 11 timer foran Norge.

                Men først noen milepeler: Rarotonga på posisjon 21.12,292 S og 159.47,082 V ble etter all sannsynlighet vårt sørligste punkt. Da vi passerte øya Niue på vei hit, passerte vi baksiden av jorden i forhold til huset vårt på Hundhamaren, det var like langt hjem både østover og vestover. Vi kan med andre ord si at nå er vi på hjemvei. Vi satte også ny dybderekord på vei hit, da vi krysset Samoabassenget viste kartet at vi hadde 8600 meter ned til bunnen under oss. Før neste stopp som blir Fiji, vil vi i tillegg seile over 180 graden, og vil dermed komme inn på jordas østlige halvdel. Så her står milepelene i kø!

                Vi kom hit lørdag 23/8, og fikk etter hvert sjekket inn (måtte betale overtid til toll og emigrasjon). Det var sterk vind her og vi lå en uke, nærmest værfaste inne i havna. Ikke at været var SÅ dårlig, men det fristet ikke å bevege seg ut av havna så lenge det blåste som det gjorde. Winili kom inn på mandag 9/9, de kom direkte fra Bora Bora.

                Den første uken ble brukt til spaserturer, litt shopping (ikke mye å bruke penger på her egentlig) litt kafe besøk og skole. Siden været har vært litt røft fra Bora Bora og hit til Tonga, har det blitt litt lite skole. Det er vanskelig både å lese og skrive når vi ruller i bølgene, da blir det mest muntlig skole. Den første uken her ble det derimot mulig å ta igjen det tapte, stort sett 2 økter pr dag, også lørdag og søndag. Vi var forrige søndag i kirken, og sangen her var helt enestående, mesteparten av menigheten møtes 2-3 ganger i uka for å øve, og en dirigent stemte opp menigheten og dirigerte sangen. Pappa lurer på om det er noe som heter 7-stemt sang, ja for i så fall var det det vi hørte! En tur i kirken i ulike trossamfunn rundt om i verden, godkjenner vi som skole god som noen og vi ligger nå godt i rute. Baard Robert har f.eks. akkurat lest ferdig Brødrene Løvehjerte, som han har lest høyt for mamma og pappa med veiledning og diskusjoner.

 Den 27/8 feiret vi pappas gebursdag. Det forløp på den måten at en intetanende pappa kjørte over(med gummibåten) til Winili for å spørre om de ble med på en kald øl på Mango kafe klokken 1600 (happy hour) for en enkel skål for jubilanten. Noe de bekreftet at de ville delta på. Da vi kom inn der klokken 1600 satt allerede, Imbi, Sylvia, Carsten og Trygve der ved et nydelig oppdekket bord. De hadde organisert gebursdagsselskap uten at pappa viste det, og tok hele regningen som en gave til pappa. Det ble en minneverdig kveld på flere måter. Det alle andre viste unntatt pappa, var at her på Tonga har de sin helt spesielle måte å markere dager på! Etter middagen ble det kake og lysblåsing og til sist fotografering. Og her har Mango kafe tydelig erfaring…………. Først bød den søteste av serveringsdamene pappa med ut på bryggekanten for fotografering (han kunne ikke si nei). Så kom flere av de ansatte for å bli med på bildet, at det var de store kokkene fra kjøkkenet som kom burde det kanskje fått en bjelle til å ringe, men den gang ei. Det endte med en flyge tur over rekkverket og på hodet i vannet for jubilanten. Som trøst hev de likegodt hun som er daglig leder på Mango i vannet ved siden av pappa. Mamma kjente som alle andre til hva som skulle skje, så hun hadde tørre klær og håndkle i sekken, og pappa tok det hele med et smil. Pappa takker herved begge parene på Winili for en flott «gave» og et hyggelig selskap.

 

 Den siste uken har vi sammen med Winili seilt litt rundt mellom øyene her. En flott skjærgård, nærmest som hjemme i Norge.

                Tirsdagen var pappa og Thor på besøk i Mariners Cave. En grotte hvor man må dykke ned 1,5 meter og så svømme 6-7 meter inn før man kan dukke hodet opp i en luftlomme inne i fjellet. De var der sammen med de fire (voksene) på Winili. At pappa var førstemann inn er vel ingen overraskelse, men at Thor ble nummer to inn det står det respekt av. Vi kan jo ta med at ikke alle kom seg inn i det hele tatt denne dagen. En utrolig opplevelse, i glassklart vann og sollys inn gjennom grotteåpningen ble det en trolsk stemning der inne. Og i vannet på utsiden svømte syngende hvaler som vi hørte så snart hodet var under vann.

                De to neste dagene, lå vi ved et rev som trolig er et av de flotteste vi noen gang har sett(og nå begynner vi etter hvert å bli kresen) Vi måtte svømme over revet som var svært grundt (0,6m på høyvann) for å komme på utsiden der fiskene og korallene var på det fineste. Over revet skylte 1,5 meter høye bølger, og det var ikke en selvfølge å komme seg over uten en skramme. Men vi var der alle, unntatt John Kenneth som hadde badeforbud pga. forkjølelse. Sistemann ut var Baard Robert sammen med pappa. På vei ut dyttet pappa BR gjennom de brytende bølgene og ut på det dype vannet på utsiden. På vei tilbake holdt de i hverandre, men ble slengt fra hverandre i en brytende bølg, da pappa fant igjen gutten i de skummende bølgene kom først en dykkermaske til syne. Og inne i maska strålte to øyne over et bredt smil. Pappa ropte at han måtte unngå å bli slått ned i korallene under oss når bølgene kom. Det var ingen mulighet for å svare, men med fortsatt bredt smil, kom tommelen opp og så forsvant han i neste bølge. De kom seg trykt inn. Og selv om vi nå snart har seilt med Imbi og Carsten i et år, og de kjenner guttene svært godt. Var nok også de imponerte over at BR kom ut der, og at han svømte rundt som en fisk der ute.

Mamma,Thor,Baard R, John K. Imbi, Carsten,Kristina og Jan. Rast på Tongas høyeste fjell.

Mamma,Thor,Baard R, John K. Imbi, Carsten,Kristina og Jan. Rast på Tongas høyeste fjell.

Nå er vi tilbake i»byen», vi fyller opp kjøleskapet og frukt/grønt nettene våre for neste seilas som blir på ca. 4 døgn. Vi forventer lite vind (for lite)og lite bølger. I dag søndag har vi vært på fjell tur, med Imbi og Carsten fra Winili og Kristina og Jan fra Liv. Liv er en svensk båt det også selvfølgelig. (Liv skal samme vei som oss, de skal til Hong Kong via Filipinene) Så vi håper å kunne se dem av og til på veien oppover) Fjellet heter Mount Talau, og er Tongas høyeste fjell med sine 131 meter. Det ble rasting på toppen av fjellet med nydelig utsikt over øygruppen Vavau, byen Neiafu og selvfølgelig havna med alle båtene. Vi regner med å sjekke ut av Tonga i morgen tirsdag, for å sette seil videre vestover.

Med hilsen oss i Pliosauren.

                                                                                                                   

Storfisker.

imageFår vi de ikke selv, så får vi se på andres fangster! Største fisken her er en Blue Marlin på 172kg. Det er fiskekonkuranser her for tiden, så vi får nok se flere i løpet av helga. Så kan vi jo drømme litt når vi kommer oss utpå igjen.

En uheldig matros.

imageDet ble et blått øye, og et sting på Thor, etter et ublitt møte med en sittebenk i går. Han falt da han skulle løpe over benkene for å gi pappa en søppelpose. Han satte ene foten utenfor benken og landet med hodet først mot et hjørne på benken. Flaks for oss var at i nabobåten satt Trygve som er lege, og han var ombord til oss fem minutter etter fallet, og tok seg av pasienten. Det ble et sting uten bedøvelse, og så en plasterlapp, og nå går det bare bra.

Palmerston et paradis, eller helvete på jord?



Paradis eller helvete, vi vet vel egentlig ikke. Alle var svært kristne, øya kan uten tvil beskrives som et paradis med strender og palmer, men dette har nok også vært et helvete (og er det kanskje ennå).

                Men vi starter med at vi brukte drøye 2 døgn fra Rarotonga til Palmerston, det var seil både med og mot vinden, og noen timer med motor. Det ble også en Mahi Mahi på 10-12 kilo på turen. Vi kontaktet familien Masters på VHF, og fikk beskjed om at vi måtte legge oss for anker på sørsiden av atollen til neste dag pga. svell og vind. Vi skulle egentlig til nordsiden, hvor vi skulle vi skulle besøke Palmerston island (øya som er bebodd). Øya er en av 5-6 større og noen mindre øyer som til sammen utgjør atollen Palmerston. Etter en natt med ankeret liggende på en koralhylle, kunne vi neste morgen gi oss i veg rundt atollen og til Palmerston Island og familien Masters.

                Edvard Masters (vår vert), møtte oss på ankringsplassen og anviste nøyaktig hvor ankeret kunne slippes. Så kom han om bord og orienterte oss om regler og tradisjoner. Han skulle inn på øya og hente Immigrasjon og landbruksmyndigheter for å sjekke våre papirer, og etterpå skulle han komme ut for å hente oss på land. (for det første er strømmen for sterk til at vi kan gå inn med gummibåt, for det andre så ville det vært livsfarlig å gi seg i kast med denne passasjen uten lokalkunnskap. Og for det tredje så ønsket de nok også kontroll med hvem og når folk fikk komme på land) Landbruksmannen var Edvards bror, og emigrasjons mannen var selvfølgelig også nær slekt, men han var hvit i huden i motsetning til de to andre.

                Papirene var i orden, vi betalte 5 NZ dollar pr. hode i avgift og så var vi klare for å komme i land.

Palmerston (hele atollen) eies i dag av alle levende etterkommere av William Masters, engelskmannen som slo seg ned her i 1863. Historien er helt uvirkelig, og vi skal her prøve å fortelle den med noen få setninger (det blir nok ikke enkelt) Våre kilder er bøker, aviser, folk på Rarotonga, og familien selv.

                En engelsk snekker på 16 år, hadde for lenge lenge siden hatt et forhold til en ung engelsk jente, hjemme i England. Dette endte med kul på maven for jenta, og det ble klargjort for giftemål i den strengt kristne bygda. Men «brudgommen» han hadde andre planer, han stakk av og stakk til sjøs. I 1863 ankommer han så Palmerston med 2 unge polynesiske jenter, og bestemmer seg for at her skal de bo. Den gangen bodde det en annen familie på øya. En hvit mann med hans polynesiske kone og deres et år gamle barn. Da Masters ankom og det ble flere folk på øya, fant den andre mannen mulighet til å ta seg jobb utenfor øya (trolig mønstret han på ei seilskute for en tid), vel vitende om at kone og barn hadde hyggelige og hjelpsomme naboer. Men da mannen senere kom tilbake, var kone og barn flyttet inn hos Masters (og kona var gravid), og alle spor etter hans hus og virksomhet var slettet. William Masters bygde en robåt til mannen og gav han reisepass. Og derved var Masters konge i eget rike med 3 koner og etter hvert 21 barn. (en plass står 26 barn)

                Det skal ha vært stridigheter mellom hans 3 koner og deres barn helt fra begynnelsen, og Masters delte derfor alle øyene på atollen i 3 sektorer, og hver gren har sin del. Så i dag lever det 3 familier Masters på hver sin sektor, ute på den lille øya. Da alt var delt, skrev Masters brev til dronning Victoria av England (New Zealand, Cook og Australia tilhørte England den gangen) og fortalte sin historie, han redegjorde for delingen, regler og reguleringer og ba om at hans familie måtte få eierskapet til både øya de bodde på og hele atollen. Slik har det seg at familien Masters i dag sitter på et svarbrev fra dronning Victoria, som sier at atollen og alle øyene er familien Masters sin felles eiendom til evig tid. Ingen stat eller jurist vil i følge familien Masters kunne overprøve dette.

                At andre generasjon Masters på øya stort sett bestod av søsken som dannet par, det er det ingen tvil om, det bekreftet vår vert uten å blunke. Men siden de var 3 grener som nærmest ikke var på talefot, lurer vi jo litt på om at det kanskje i det vesentligste også var «hel» søsken som dannet par. Men her nærmer vi oss også «helvete» , disse folkene fremstår som svært kristne. (vi var i kirka på søndagen, etter kirka samlet Edvart oss og familien hjemme hos sin mor for bønn, før det ble lunch med bordbønn først) De leser bibelen svært strengt, og tolker den på sin egen måte, og vi kan vel si at her styrer mennene med bibelen i hånd. Jenter har få rettigheter i henhold til deres egne «lover». Hvis en jente gifter seg over sektorgrensen, mister hun alle medfødte rettigheter til sin sektor, og kan derfor over natten havne i konflikt med sin egen gren. Og her er vi kommet  til «heletes linken» det virker som at unge jenter (særdeles unge)nærmest har vært fritt vilt på øya, og som en kar vi snakket med i Rarotonga sa det: Der oppe har de hatt det svært tøft, og det er fortsatt svært tøft der oppe.

                Da vi var der bodde det 61 mennesker på øya (det skal finnes vel 2000 Masters i verden, de fleste på Rarotonga og i New Zealand). Utenom familien var det en lærerinne fra England, en misjonær fra Rarotonga med sine 2 barn(presten på øya) samt en kvinnelig sykepleier fra Fiji.

                De fremstod som verdens mest åpne og inkluderende mennesker ovenfor oss, de delte maten sin, tok oss med i kirka (i bønnen ble den norske familien som var på besøk, både ønsket velkommen og det ble bedt for en trygg seilas videre). Vi ble med på slakting og steking av en hel gris, og barna fant mange lekekamerater. (de snakker kun engelsk, og har gamle Masters dialekt) Men bak idyllen ulmet det, vi fikk kun møte folk fra de to ytterste sektorene. Familien i midten så vi ikke (bortsett fra at vi møtte en hvit Masters som var immigrasjons myndighet, og at vi registrerte tre hvite damer i kirka).  Pappa spurte vår vert Edvard hvem de 3 hvite damene i kirka var, men her ble han svært unnvikende, og han brukte lang tid på å fortelle om den yngste av de som var den engelske lærerinnen. De andre to ville han ikke snakke om. Det er tydelig at den familien som bor i midten, har lyktes med å få inn nytt blod, og at dette sammen med gamle Masters har gitt en gren med lys hud i forhold til de to andre grenene som ser helt polynesisk ut. Det bodde heller ingen hvite barn på øya.

                Det virker (og vi har dette fra bøker) som om den «hvite» familien har tatt «makten på øya». Øyas øverste leder kommer fra denne familien i kraft av sin alder og Masters tilknytning, og hans kone er rektor på skolen.  Vi kunne nok skrevet fem sider til men vi kan avrunde med at alle voksene personer har en deltidsstilling i ett eller annet offentlig organ. (New Zealand) Edvard vår vert mottok ca. 8 000 NZD i året som øyas politi, ellers var de: Immigrasjon, landbruksmyndighet, kraftselskap, Telecom ansvarlig, øyas borgermester, en representant for marinen, osv. Og alle eldre mottar pensjon fra staten.I tillegg fisket de pappegøyefisk som de sendte til Rarotonga ca. 3 ganger i året. De hadde båt ca. 3 ganger i året, og ut over det fikk de ingen forsyninger. (vi ga pastorens datter et par sjokolader, og hun spiste som en småjente selv om hun var 16-17 år, hun hadde ikke smakt sjokolade på de to årene hun hadde vært der sa hun unnskyldende)

Vi tror: Familien Masters sitter i dag på en eiendom verd milliarder av US dollar, og hvis de blir enige kan alle over 2000 medlemmer innkassere en lottogevinst hver hvis de enes om å selge atollen. Trolig ville ikke Kina blunke for å kjøpe den med tilhørende fiskerettigheter rundt. Eller en rik russer som ønsker sin egen atoll. Dette skjønner nok alle, og ikke minst myndighetene på New Zealand. Det er nok derfor myndighetene passer på at de som bor der har inntekter nok til og fortsatt kunne bo der. Så lenge det bor Masters på øya, og de er sånn passe uenige der oppe så blir aldri øya solgt.

Et paradis og et helvete, men vi er utrolig glade for å ha vært der, og at gjestfriheten var oppriktig er vi ikke i tvil om. Som de selv sa det, det er utrolig deilig å se noen nye ansikter av og til, og kunne sitte til bords å snakke med andre. Vi takker derfor familien (e) Masters for at vi fikk komme på besøk på deres øy.