SMS from 881651447570@msg.iridium.com

Ingen vind 740NM til Palau

SMS from 881651447570@msg.iridium.com

Ekvator passert,altvel.

Da takker vi for oss i Solomon, er akkurat utsjekket her i Gizo.

Gizo 14/11-14. Vi har tidligere forklart at vi i Solomon er litt usikre på folkene og insektene. Men det er med folkene som med myggen, de fleste er ufarlige. Vi tar hensyn til usikkerheten og prøver å følge råd og vink fra guidebøker, internett samt ved å forhøre oss om plasser og folk. I tillegg bruker vi sunn fornuft og de sanser og erfaringer vi ellers har. Så langt har dette gått over all forventning, og bare en liten episode av det negative er å rapportere så langt(det kommer vi tilbake til).

                Vi startet fra Honiara på ettermiddagen den 7/11, og seilte(motor seilte) 120 nautiske mil opp til øya Vangunu Island og Marovo Lagoon hvor vi ankom neste ettermiddag. Vi ankret opp ved en liten landsby og lå der over natten. Neste morgen var vi en liten tur i land for å besøke landsbyen før vi dro videre nordover i lagunen. Lagunen er kjempestor med mange øyer og manglende sjøkart, det var rett som det var at det dukket opp øyer som ikke sto på kartet, det samme med undervanns rev og grunner.(vi har seilt sammen med Beluga Free fra Honiara og opp hit til Gizo, S/Y Liv har valgt å ta det litt roligere men kommer kanskje hit i dag!)Vi har stoppet flere korte stopp, samt ligget et par dager ved et lite hotell/dykkesenter(Mike skipperen på Beluga Free ville dykke der). Hotellet som sikkert var av det ultra dyre slaget likte ikke barn, så vi holdt oss i båten, men var ute i passet og snorklet et par timer. Siste kvelden ved hotellet (11/11-14) kom en stim av blekkspruter svømmende forbi oss, og fire av de havnet som forrett til middagen. Størrelsen? Jo som en ørret fisker ville ha sagt det! Akkurat passe stor til steikepanna. Og mens vi er inne på fangst………………vi har nå blitt så blaserte når det gjelder fisk, at vi glemte å rapportere fangsten vi fikk på vei til Honiara(Thor ble nærmest fornærmet når det gikk opp for han at det ikke sto i forrige innlegg). Fra Nendo og til Honiara fikk vi to napp, det første var en Mahi Mahi på ca. 15 kilo. Sjelden har vi kjempet så lenge med en fisk, men til slutt hadde vi den ved båten, og stillehavskleppen ble gjort klar. Da tok den plutselig en runde rundt babord ror, rykket til og forsvant med krok og bruk. Det var ikke fritt for at det falt noen tårer på et barnekinn da fisken forsvant. Men noen trøstens ord og lovnad om nye sjanser hjalp på humøret, det var på med nytt utstyr og ut med snøret igjen.

                Så i skumringen sang det på nytt i snella, og alle mann i alarmberedskap, inn med seil, pappa tok stanga og mamma startet motoren og tok rattet. Thor løsnet stillehavskleppen og klargjorde denne for bruk. Og så var vi klare for en ny kamp, og denne kampen måtte vi bare vinne, vi hadde ingen flere tårer å spille. Vi hold tre knops fart, slik at ikke denne skulle komme inn under båten slik som den forrige hadde gjort, og vi hadde fisken på den største stanga som har 500m med 60 kg snøre. Nå skulle den få smake kjøring til den sovnet. Det ble fort klart for oss at det ikke var en Mahi Mahi, for de hopper og spretter(det samme gjør sverdfiskene). Det kunne være en tunfisk, men den kjempet litt for hardt til det, da måtte den i så fall være stor! Vi lot den smake på 3 knops fart i en ti minutters tid, vi snurret litt inn og den stakk ut noen ganger men den kom stadig nærmere. Wahoo roper pappa som står med stanga……………………………….og den er stor. Den var sliten da den kom inn til båten, og vi satte stillehavskleppen inn under haka på den og rev dermed i stykker gjellene og dermed var kampen umiddelbart over. Og så var det vekta da! Vi har lovet å kjøpe oss vekt, og det har vi gjort. Det er bare det at den stopper på 25kg, og da var det ikke noe vits i å hente den frem. Så igjen må vi stole på pappas estimater (og han er til å stole på det vet alle som kjenner han). Estimatet sier at dette er ny rekord for oss i Pliosaurusen og vi melder herved en stk. Wahoo på 40 kilo. Det ble full fryser hos oss igjen, og flere kilo filet både på S/Y Liv og Beluga Free. Da fisken var ferdig filetert og vi fikk satt oss nedpå, var vi alle enige om at det var bra vi mistet den første fisken. Hadde vi fått den om bord så hadde vi sannsynligvis ikke fisket mere denne dagen.

                Men tilbake til Marovo Lagoon, når vi sier vi har stoppet flere korte stopp(2-3 timer)så er det på grunn av skjæringer. Her trodde vi vi skulle sagt treskjæringer, men så enkelt er det ikke! Det finnes utrolig mange flinke skjærere her på Solomon, og spesielt rundt denne lagunen. Og de skjærer i tre(selvfølgelig), i stein ,i skjell og i bein. Vi har sett utrolig mye vakker (og dyrt) noe har vi kjøpt og noe har vi byttet til oss. Vi besøkte blant annet en kar som heter John Wayne, og som skal være blant de flinkeste. Han var ikke hjemme men vi traff en av sønnene som også drev med skjæringer, og vi fikk se noen av hans og brorens arbeider. Vi skal ikke gå i detalj, men kan nevne at det sto en ferdig utskåret tre søyle i ibenholt der som broren hadde laget, den hadde en pris på 10 000,00 US Dollar og den var fantastisk. Mike på Beluga Free kjøpte et hvalbein som var vakkert utskåret, og som han prutet ned til 1000,00 US Dollar. Vi var blakke lenge før vi kom dit, og hadde også glemt kameraet vårt i båten, så bilder ble det heller ikke. ……………(jada jada vi har bilde av den store fisken, bare vent til vi får et bra nett).

                Den 11/11 forlot vi Marovo Lagoon, og satte kursen nordover på vestsiden av New Georgia, og til vår store overraskelse så fikk vi også seil vind. Vi besluttet derfor å seile så lenge vinden holdt, og etter en titt på kartet fant vi ut at vi kunne nå frem til en bukt som het Kalena Bay før det ble mørkt. Vi gled inn der i det som lignet på en fjord, men kartet var ikke i nærheten av å vise sannheten av det vi hadde foran oss, så vi tok det svært rolig innover. Beluga Free lå en halv nautisk mil foran oss, og de rapporterte bakover på radio at de hadde grunnstøtt, men kommet av og at de derfor hadde besluttet å droppe ankeret der de nå lå! Vi la oss ved siden av dem, men forholdene for å ankre var ikke de beste. Det virket som vi ankret i ei bratt steinrøys, men vi fikk da feste til slutt. Dybden under båten varierte fra 4 til 26 meter etter som båten svingte rundt ankeret.

                Vi var ferdig ankret klokken 1730, altså 45 minutter før det var mørkt og ble straks viet oppmerksomhet fra de lokale. Noen barn i kano var først ute, så en mann med frukt og grønnsaker til salgs. Vi kjøpte en klase bananer av mannen og fikk samtidig bekreftet at vi var velkommen til å ankre der ved landsbyen deres. Mannen padlet så videre til Beluga Free for å selge grønt der, mens vi avsluttet ankringen. Så kom en ny kano med tre menn. Vi syntes det var riktig å spørre også disse mennene om det var greit at vi ankret der? De så litt fiendtlige ut, så et høflig spørsmål for å innlede en samtale syntes vi passet, men vi hadde jo allerede fått lov til å ankre av grønnsak mannen. NEI ropte de i kor, dere kan ikke ankre her før dere har betalt 500 Solomon dollar for hver båt! Vi prøvde forsiktig å finne ut hva det egentlig var vi skulle betale for, men noen forklaring på det fikk vi ikke. Da kanoen deres seg nærmere la pappa merke til at han som satt foran i kanoen satt og fingret med noe. Og det viste seg å være et patronbelte, med det som trolig var grovkalibrede pistolkuler! Vi tok radioen og rapporterte over til Beluga Free at dette ble dyrt og at vi ikke syntes dette var noe trivelig sted. Grønnsakmannen mente vi ikke skulle betale og ville padle inn for å hente høvdingen for å avklare det hele. Men vi forhandler ikke med idioter, så ankeret var på vei opp før grønnsakmannen var kommet i land. Vi takket de tre mennene i kanoen høflig for den vennlige mottakelsen, og utropte de samtidig til de tre smarteste fyrene vi hadde møtt i hele Solomon, før vi gled ut i åpent hav igjen.

                Dette var ikke særlig skummelt men er vi usikre så er vi sikre, da forlater vi umiddelbart. Om høvdingen hadde latt oss ankre gratis og ønsket oss velkommen, så hadde det antagelig vært tre fornærmede menn i landsbyen. Og om de hadde våpen (annet en kniver og machete) vet vi ikke, men det så i vertfall ut som om de hadde pistolkuler og det var nok for oss. Og siden det var blitt nesten mørk hadde vi ikke noe annen alternativ ankringsplass så vi satte kursen rett mot Gizo hvor vi nå ligger.

                Gizo er som Honiara støvete og skittent, men med butikker og internett. I går toppet vi opp med diesel, helt til randen og vel så det. Vi kjøpte 2 stk. 200l fat, og pumpet dette over på våre kanner inne på kaia. Hele operasjonen med fylling av tanker og kanner, transport og oppgjør tok 6 timer. For å få med oss all dieselen så måtte vi bruke 3 bensinkanner i tillegg til det vi vanligvis har brukt. I tillegg lot vi det være igjen litt i bunnen av fatene. Vi hadde ikke lyst på de siste literne som kunne inneholde bunnslam og vann. Vi tok også en prøve av dieselen på en cola flaske, den har stått over natta uten at vi kan se noen antydning til vann i den så det ser bra ut. Fra fatene ble dieselen pumpet over i våre kanner via filter med vannutskiller, når vi fyller fra kannene til tanken har vi trakt med filter og vannutskiller, og så har vi doble filter med vannutskillere før dieselen går inn i motorens eget filter. Dette gir fire filtreringer med vann utskilling og burde sikre ren diesel til motorene våre. Vi har nå 1000L om bord nokså nøyaktig, og det bør rekke langt.

                Vi sjekker ut i dag, og setter kursen nordover og vestover ganske snart. Vi går da mot Filipinene, men stopper trolig på Palau (i vertfall hvis vi trenger forsyninger). Vi har også merket av to mindre atoller på kartet som mulige stoppesteder. Men disse atollene ligger utenfor «korteste vei» og vil bli vurdert i forhold til vind og strøm. Når det gjelder vind og fart er det stor usikkerhet, det ser ut som om de østlige vindene begynner å komme nord for oss, men de er svake 5-10 knop. Vi kan ikke anslå noe nøyaktig ankomst på Filipinene, da det er totalt avhengig av vinden. Det vi kan si at vi har ca. 2700 NM igjen til huset vårt på Filipinene. Det er like langt som fra Galapagos til Marquesas, og som vi brukte 17 dager på. Men her blir det mindre vind, kanskje flere stopp under veis og innsjekking på Filipinene. Men hvis vi skulle bruker 40 dager på overfarten, vil vi være «hjemme» på Filipinene ca. 20. desember. Vi håper det går raskere men usikkerheten er stor, og noe internett blir det vel neppe på veien (muligens Palau). Men korte meldinger via iridium vil vi legge ut.

Med hilsen

Pliosaurusgjengen.



Honiara 7/11-2014. Vi ligger nå i hovedstaden på Solomonøyene. Honiara ligger på øya Guadalcanal, som er kjent for noen av de blodigste slagene under andre verdenskrig. Det var her japanerne tok seg til rette og begynte å bygge flyplass for å ta hele Stillehavet. USA ville stoppe dette, koste hva det koste ville, og det kostet så det sved. Vi ligger ved Honiara Yacht Club, og her står en amerikansk minneplate med den enkle teksten: SÅ ANDRE KAN FÅ LEVE. Få ord på en minneplate, men de sier ganske mye.

                Honiara er en støvete og skitten by, men det føles trykt her og vi får stort sett tak i det vi trenger. Vi fyller på med litt mat, kanskje noe diesel, drikke og småting vi ellers kan trenge. Vi ankom hit i går morges i grålysningen, etter å ha brukt nesten to døgn på 200 NM. Men vi var jo i Luganville i Vanuatu sist vi skrev, så vi bør kanskje begynne der.

                Vi forlot Luganville den 25/10 på morgenen, og seilte nordover i noen timer, før vi tok en hvil/middag i en bukt på nord-øst siden av øya Espírito Santo som het Port Orly. Vi hadde forferdelig regn da vi kom inn der, men selv med nærmest null sikt fant en fin ankringsplass for noen timer. På syvtiden på kveden satte vi seil og dro nordover. Det tok oss ca. 20 timer til Waterfall Bay, på øya Vanua Levu. Her fikk vi besøk av den lokale høvdingen (i en kano) som ønsket velkommen, og ba oss samlet i land (vi og Beluga Free). Vi dro inn i samlet flokk, og fikk en storslagen mottakelse. Først holdt høvdingen tale, hvor han på det varmeste ønsket oss velkommen, og forklarte for oss hvor viktige slike båtfolk var for den lokale økonomien (stort sett eneste inntekts mulighet). Etterpå stilte høvdingen, hans kone og hans eldste sønn seg opp og sang en velkomsthymne på engelsk til oss. Og vi følte oss faktisk velkommen. Vann fallet var 18 meter høyt, dessverre hadde det regnet så mye at vi ikke kunne bade i kulpen, men til gjengjeld var fossen et flott syn.

                Men vi måtte videre, og den 27/10, gled vi inn gjennom åpningen i vulkankrateret på øya/vulkanen med det enkle navnet Ureparapara. Også her var velkomsten overveldende, en mann i kano kom ut og anviste de beste ankringsplassene. Og her kom vi på løpende bånd, først oss, så Beluga Free og til slutt S/Y Liv. Da vi hadde fått ankeret til å sitte, kom en annen mann ut, han var skitten og kom tydelig rett fra åkeren. Han ville vite hvor mange vi var i hver båt, for å forberede velkomsten som han sa før han padlet til neste båt. Da vi senere på kvelden spiste middag, kom mannen tilbake for å ønske oss velkommen. Han forklarte da at det var seks høvdinger i landsbyen, fem folkevalgte og så han som var STOR høvding. Han holdt tale for oss, forklarte at dette var en stor dag for landsbyen som lå der så utilgjengelig inne i vulkanen. At tre båter ankom på samme dag var nærmest utenkelig for dem, han forklarte at vi var båt nr. 9, 10 og 11 som besøkte de i 2014, og at de satte stor pris på besøket. Utenom seilbåter, hadde de 1-2 anløp av en kinesisk forsyningsbåt i året.

                Forsyningsbåten kom når det passet skipperen og stikke innom, båten kjøpte da opp det som fantes av kopra (kopra=tørkede kokosnøtter) i landsbyen. Og båten som var absolutt eneste mulighet til å få solgt kopraen, bestemte selv prisen. De fikk så kontant oppgjør for det de leverte, og gikk inn i båtens magasin hvor de kunne handle det de hadde råd til (ikke det de trengte). Båten bestemte selvfølgelig selv utsalgsprisene og vareutvalget. De viste aldri når båten kom, og av og til gikk det så lang tid at kopraen deres råtnet, og da var det bare å begynne på nytt. De hadde ikke båter for å kunne dra ut å fiske med, men en beredskaps båt med motor. Beredskaps båten var for syketransport, en åpen robåt på kanskje 18 fot, med to motorer. Ble noen alvorlig syke, ville det ta 4 timer i åpen båt til nærmeste helsestasjon. De hadde ikke strøm, TV, radio, telefon eller annen form for kommunikasjon.

                Den store høvdingen gav oss etter talen sin, friske blomsterkranser(som hans kone og to døtre hadde bunnet i full fart) som han høytidelig hang rundt halsen vår med håndtrykk og klemmer. Dagen etter var vi i land og kjøpte noen treskjæringer, gav bort litt bøker og blyanter til skolen og byttet til oss litt frukt og grønt.

                (pappa kunne ikke la være å spørre om hvorfor høvdingen var STOR høvding, mens de andre bare var folkevalgte. Siden denne store høvdingen ikke var født i landsbyen kunne han neppe arvet tittelen slik vi først trodde. Det viste seg at han hadde vært folkevalgt, men at han hadde jobbet 5 år for det offentlige i Port Villa. Dette hadde gitt han en «tilleggs utdannelse» som var så verdifull for landet og landsbyen, slik at regjeringen i landet hadde utpekt han til å være landsbyhøvding på livstid)

Så bar det videre til øya Tegue i øygruppen Torres, som skulle være siste stopp i Vanuatu. Alle tre båter ankret i en liten bukt nord på øya som skulle være en fin ankringsplass. Vi fikk umiddelbart besøk av en motorbåt med to menn i! Vi trodde kanskje de ønsket betaling for ankringen eller noe slikt? Men nei da, de var på vei hjem fra fest på naboøy, og ville bare stoppe og si hei. Og de oppfordret oss til å dra inn på øya for å fange kokos krabber, som det skulle være mye av! Vi avtalte like godt med dem at de skulle være med inn for å lære oss kunsten å fange kokos krabber. De fant to store krabber til oss, ved å finne hulene deres undre røtter og store steiner. De stakk hånda inn og trakk krabbene ut. Siden lærte de oss å lage feller, en knekt kokosnøtt festet til et tre ca. 30 centimeter over bakken var det som trengtes, og så var det bare å vente på mørket. Vi satte opp to feller, før vi tente bål på stranda. Det ble en nydelig og minnerik kveld der på stranda, vi grillet selvfanget fisk og selvfangede kokoskrabber, mens sola seg ned i havet vest for oss. Og før vi dro ut i båtene, sjekket vi fellene. Det var en kokoskrabbe ved hver felle, de var bare å plukke opp. Vi viste fangsten til alle før vi pent satte de tilbake i skogen. Så ble det en natts rolig søvn før ankret ble løftet og vi sa takk for oss i Vanuatu og satte kursen for Nendo Island i Solomon.

31/10, la vi til kai på en skrøpelig betongkant på Nendo, og vi ble momentant viet stor oppmerksomhet fra lokalbefolkningen. Vi som første båt inn ( Vi må skryte litt av oss selv, de to andre båtene har ikke sjanse til å henge på oss. Men det skyldes nok først og fremst at vi har en lengre og dermed raskere båt en de) og pappa sprang på land for å sjekke inn. Det viste seg at tolleren var på naboøya, og emigrasjons offiseren var på ferie. Så det ble bare en karantene sjekk og helsekontroll, med beskjed om at resten fikk vi ordne i Honiara.

Vi fant oss senere en ankringsplass for natta (vi ble advart mot store saltvannskrokodiller i vannet, opp til 4m lange) det ble lite bading, men vi kjøpte noen treskjæringer før vi dro videre neste dag. Neste stopp ble øya Santa Ana sør for den store øya San Cristobal, en aldeles nydelig anker plass godt skjermet og med fine strender. Vi var eneste båt som nådde frem før det ble mørkt, og vi måtte dermed guide Beluga Free inn ved hjelp av vår AIS mottaker, og S/Y Liv fikk GPS koordinater av oss, slik at de kunne ta seg trykt inn da de ankom ved midnatt. Neste dag var vi i land, her skulle vi besøke et par «skalle hus», men først hilste vi på landsbyhøvdingen og kjøpte litt trearbeider. Skalle husene eller «Custom Hous» som de kalles, er hytter hvor de har levninger av sine forfedre. Her ligger høvdinger og andre viktige helter. De store høvdingene ligger med alle sine levninger i vakkert (men opp morknede og markspiste) kanoer. Medisinmennene fikk skallen lagt inn i store fisker vakkert tilskåret i tre, som ble kalt magiske haier. Mindre betydningsfulle ledere fikk skallene sine bundet inn i kvister, og lagt på en hylle. Turen til skallehusene tok 3 timer tur retur i steikende varme, og det var en tørst og sliten gjeng som kom tilbake til båtene ved 15 tiden på ettermiddagen.

                Thor har hatt forventninger til å få møte ordentlige fattige……….. Men hvordan definerer man fattigdom? Alle ser sunne og friske ut, alle har klær om men slitte og skittene og alle smiler fra øre til øre og ler og morer seg. På vei hjem fra skallehusene fikk vi en ungeflokk etter oss kanskje 30 unger, (og det var ikke fritt for at småjentene ga utrykk for at de likte unge sjømenn) mamma hadde en pose karameller i sekken, og alle barna unntatt våre matroser fikk en karamell. Det utbrøt da en øredøvende jubel, barna hoppet og danset og løp hjem i full fart. Pappa spurte da Thor om ikke disse barna så «fattige ut» når de kunne bli SÅ glad for en karamell? Jo bekreftet Thor, disse må være fattige. Det så faktisk ut som at våre matroser koste seg mere over de andre barnas lykke, en om de selv hadde fått en karamell.

Da vi slitene kom tilbake til båtene skulle vi hvile…………trodde vi. Men det lå allerede 50-60 unger i vannet rundt båtene, og de hylte og skrek og hadde store forventninger. De var fordelt rundt alle båtene, men da vi satte på full styrke på stereoanlegget og spilte ABBA kom alle til oss. Guttene ble tatt godt vare på, de ble med ut i kanoer (laget av uthulte stokker), og svømte og dykket med de andre barna. Det gikk hardt ut over lørdags godteriene til guttene denne ettermiddagen, men det bekymret de seg ikke over, dette var moro og stor opplevelse. Barna lå 4 timer i vannet rundt oss, til det var helt mørkt, og den minste jenta kunne ikke være 3 år en gang. Hun hang på storesøsterens rygg utover (vi lå 100m fra land og på 22m dyp), og ble plassert i vår gummibåt til søstera fant ut at de skulle hjem. At vi dagen etter skjønte at mammas sandaler var forsvunnet fra gummibåten tok vi med et smil, de sitter nok i dag på en fot som har mere bruk for dem en mamma.

Og nå er vi i Honiara, er ferdig innsjekket og klare for nye eventyr. Vi går videre nord vestover og neste mulighet for internett vil bli Gizo. Alt er vel om bord og vi gleder oss til fortsettelsen, men vi er nå på 10 grader sør, og det er sommer og styggvarmt.

Pliosaurusgjengen.

Nytt stort høydepunkt nådd.

Nå har vi seilt nordover i Vanuatu, og er kommet til Luganville på øya Espiritu Santo. Turen opp hit har gått fint, og vi har opplevd en masse. Fra Port Vila , seilte vi opp til Lelepa Island, hvor vi lå en natt. Dagen etter kom en frekk «grunneier» og forlangte 2000 Vatu (ca. 20 USD) for at vi hadde ankret der. Vi hadde tenkt å ligge der en natt til, men var snare med å ta opp ankret da vi fikk høre at vi måtte betale. Vi betaler gjerne til disse fattige folkene, men mannens frekke fremferd  gjorde at vi mistet lysten til å ligge der. Det hører med til historien at vi møtte et ektepar i kano dagen før, og de sa det var bare å ankre der. Men vi flyttet oss ikke langt, bare til nabo øya Moso Island. Og der badet vi, var på stranda og lagde oss en bedre middag.              

   Neste morgen, 13/10 var det på tide å komme seg videre, og vi startet tidlig på morgenen 0500, for å nå frem til neste ankringsplass som ble Lamhe Bay, på øya Epi. Her hadde vi utrolig mange skilpadder rundt båten. Pappa talte ca. 20 skilpadder på en svømmetur i bukta, og de var store. Vi kom ikke dit for å se på skilpaddene, men for å se på sjøkuer. Vi så dessverre ingen, men Liv som lå ankret 100m fra oss så en sjøku, det samme gjorde Beluga Free da de kom et par dager etterpå. Men selv om vi ikke så noen sjøkuer så traff vi i vertfall mange hyggelige folk på land. Da vi skulle gå videre nordover på morgenen den 15/10 kom den norsk/tyske båten vi har nevnt tidligere, og nå fikk vi utvekslet navn og kontakt info. Deres båt er tysk registrert og heter S/Y Coquelicot, om bord er Skipper Helge, hans tyske kone Jane og hennes søster Fran. Vi har siden snakket med de på VHF, og vet at de er i nærheten men vi har ikke sett de siden da.

                Onsdag 15/10, ankom vi Uliveo Island på Malakula og ankret der rett før solnedgang, på veien over fikk vi en Mahi Mahi på 10-12 kilo. Her ble vi oppkalt på radio av en lokal (stats ansatt) guide. Han (Stuart)tok seg av oss på en flott måte, og sto til vår disp. når vi trengte han. Etter en natts søvn, dro vi på land for nye eventyr. Vi ble møtt av Stuart på stranda klokka 0800, sammen med han gikk vi over øya til en landsby på nordsiden. Derfra padlet vi utriggerkano gjennom mangroveskogen og ut på revet. Målet for turen var ei lita øy med et avgrenset område rundt. Inne i dette området skulle vi snorkle med «giant clamps» eller på norsk kjempe skjell. En lokal mann hadde fått til å frede dette området (de lokale spiser disse skjellene), og nå tjener de penger på turistene i stede for å spise skjellene. Vi snorklet rundt der en times tid, og det var mange store og flotte skjell der! De største kunne fint vært brukt som vaskeservant på badet, og ungene fikk streng beskjed om å holde hender og føtter unna disse kjempe klemmene. På tilbaketuren heiste vi seil på utriggerkanoen og seilte på tradisjonelt vis tilbake til landsbyen.

                Etter en tur i båten for å spise litt, dro Thor og Pappa i land igjen. Målet var skolen og 4. klassen. De ble tatt i mot på trappa av rektor og lærer og ønsket velkommen, så ble det en time med landbrukslære. Undervisningen her foregikk på engelsk, og det var vel ikke helt lett å bli kastet rett inn i læren om yams ,pappaya ,taro og bananer. Men det viktigste var jo å se klasserommet, læreren og elevene. De hadde med seg kladdebøker og blyanter som gave til klassen, og Thor fikk en vevd matte som gave tilbake. På kvelden dro pappa og Jan (fra S/Y Liv) i land for å smake på den lokale kavaen, vi har nå drukket kava på Tonga og Fiji og måtte selvfølgelig også prøve her. Mens de på Fiji og Tonga tørker disse rotvekstene og knuser de, lages den her i Vanuatu av ferske røtter og skal være sterkere. Men forskjellen var ikke stor, det smakte sølevann og bortsett fra å bli litt nummen i tunga og leppene merket de ingenting.

                Dagen etter bar det videre i god vind til øya Ambrym og landsbyen Ranon. Her kom vi inn og ankret i to tiden på ettermiddagen. Liv og Beluga Free kom rett etter oss. Og det bar nærmest rett på land for nye opplevelser. Vi gikk i ca. 45 minutter oppover i regnskogen på smale bratte stier og tilbakela ca 200 høydemeter opp til en liten landsby som var velkjent for sin dans. Her fikk vi se et 20 talls menn danse, noen få i kostymer som fugler der vi knappest så føttene. Men de fleste danset med «mambas», eller penis futteral på mere forståelig norsk. De hadde tredd et rør av røde blader over snurrebassen sin og hengt det opp i en reim rundt livet. (reima var en tynn myk gren av ett eller annet slag)Så bortsett fra tuppen på snurrebassen, så viste de alt.Det var kraftfull og taktfast dansing med høye skrik, men det ble etter hvert ganske ensformig. Etter dansen var det kava for den som ville (vi ville ikke) og så full fart ned bakkene før det ble stupmørkt. Vi må her legge til at våre tre matroser var de raskeste opp denne ettermiddagen, ingen klarte å henge med opp den bratte stien ikke engang de lokale. Og guttene sa de tok det som trening!

DEN STORE DAGEN, DEN STORE UTFORDRINGEN OG DEN STORE OPPLEVELSEN.

Den 18/10 klokken 0500 ringte vekkerklokka vår (og den brukes ikke ofte). Mamma stekte fisk, kokte ris og egg, og pakket klær. Pappa fant frem sko, førstehjelpsutstyr og kokte havregrynsgrøt. Klokken 0530 sto fem tallerkener med grøt klare på bordet og de tre matrosene ble vekket. De spratt opp og satte seg til bords. Matlysten var vel ikke all verden, men litt ble spist. Klokka 0600, sto våre tropper på land, sammen med mannskaper fra flere andre båter, til sammen 12 voksene og 3 gutter. Vi ble i to omganger kjørt med en toyota pick-up bort til neste landsby. (de hadde to biler her «vår» bil var eid av landsbyene i felles skap, den andre var en politi bil. Veier hadde de egentlig ikke) Etter en liten gjennomgang av dagens gjøremål, og at vi hadde lettet oss for en god slump med penger, ble vi igjen lastet opp på bilen. Det bar ut og opp i regnskogen på noe som i vertfall ikke lignet på vei. Våre guider er enkle mennesker, og de hadde derfor vanskelig for å redegjøre for høyde over havet, og regnskogen var så kronglete og tett at det var umulig for oss å få noe inntrykk av hvor høyt vi kjørte, men det bar oppover og innover. Vi vil derfor si at alle høyder og distanser som nå kommer er pappas estimater, men det skal ikke være veldig feil i vertfall. Vi tipper at «veien» stoppet 3 kilometer inne på øya og på ca. 200 moh. Da guidene så våre tre matroser hoppe av bilen, var det ikke vanskelig å se tvilen i øynene deres, og vi oppfattet at de diskuterte guttenes mulighet til å fullføre dagen. Men nå bar det i vei på føttene, innover, oppover, oppover og atter oppover. I tillegg til mat hadde mamma 1 liter vann i sekken, pappa hadde 8 liter i sin sekk, og reserve sko til alle. (var vel første gang på et år at vi gikk i sko! Alle gikk i joggesko med stor fare for gnagsår) Etter 1,5 timer i tett jungel hadde vi vel gått 4-5 killometer og steget 400 høydemeter. Guttene fikk stadig tilsnakk av mamma og pappa, ikke løpe ikke hoppe, bare gå rett frem, aldri gå tilbake hvis det var noe de skulle ha. Vi nådde da «askeplanet» og vi måtte kaste gress inn på aska før vi kunne trå inn på planet, dette for ikke å vekke vulkanen. Så ventet 7-8 kilometers vandring oppover asken. Svak stigning som å gå på en støvete grusvei opp til foten av selve vulkanen hvor vi så hadde matpause. Etter en halv times hvil med masse mat og drikke, var vi klare for siste etappe opp på krater kanten. Det som gjensto var ca. 500 høydemeter og 3-4 kilometer til toppen. Det foregikk i elveleier og på askerygger og smale stier, her oppe var det vindfullt og kjølig. På askeryggene måtte de minste ha en hånd å holde i, for ikke å blåse ned.

                Når vi seilte i de Karibiske øyer så vi og lærte vi mye om vulkaner, vi så kratersjøer, ødelagte byer og nedstøvede skoler og barnehager. «pappa nå er vi lei av døde vulkaner» sa guttene, vi vil se en levende en. En som ryker og vi vil se lava. Dagen før vi startet på denne turen snakket vi mye om hvor langt og slitsomt dette kom til å bli, om å spare krefter, om å gå rolig og rett frem. Guttene la seg klokka 1900 på kvelden, og til Thors fortvilelse sovnet de to minste med en gang mens han ikke fikk sove. Hva som var utslagsgivende vet vi ikke, men de siste 200 meterne opp den bratte vulkansiden distanserte disse 3 guttene alle. Mamma og pappa (som bar tunge sekker) og alle de andre så bare guttene frese oppover sammen med en kvinnelig guide. Og denne guiden som 5 timer tidligere hadde vært i tvil om guttene ville klare det, ble nå nærmest grepet av panikk, hun viste hva som ventet på toppen, og hun ønsket ikke å stå der alene med 3 gutter. Heldigvis var en sprek franskmann rett i helene på dem, og han grep Baard Roberts hånd oppe på kanten. Guiden holdt Thor og John K.

                Og så var vi oppe alle sammen, hva vi opplevde er vanskelig å beskrive, vi sto på ca. 1100m høyde, og så 3-400 meter ned i krateret. Nede i kratrets bunn var et rødt øye av kokende lava, og vi hørte buldringen fra denne kokende suppen helt der oppe hvor vi sto. Da mamma kom opp og fikk sett ned i kratret mistet hun stemmen og ble stående å snappe etter luften. Flere av de voksene klarte bare å se ned i kratret noen sekunder, for så måtte trekke seg vekk. En av mennene måtte trekke seg vekk og sette seg. Han greide ikke å gå bort til kanten en gang til for å ta bilde en gang.                 Etter masse bilder og litt vann og kjeks var det tilbaketur. Og guttene gikk først, og de gikk og skravlet til hver sin guide. «John Ken du går som en konge» sa pappa på vei oppover.» I am the king of the volcano « sa John K. til sin guide på vei ned. Nede på askeplanet kom John K. løpende til pappa for å høre hva ørken er på engelsk? Så løp han frem til guiden igjen, «this is like a dessert» ropte han til guiden. Og slik fortsatte det hele veien tilbake, og hvem som var først nede til bilen gidder vi ikke engang skrive, det kan dere gjette selv. Og våre tvilende guider utropte på vei nedover enstemmig John Kenneth til tidenes yngste oppe på vulkanen. Klokken 1730 var vi tilbake i båten, og de halvfulle tallerkenene med kald grøt forsvant i løpet av sekunder. Det ble tidlig kveld på alle denne kvelden, vel vitende om at lava det har vi alle sett. Dagen etter ble en ren hviledag, før vi satte seil videre neste dag.

20/10 Ankom vi Luganville (Vanuatus nest største by, og utsjekkings plass for oss)hvor vi nå ligger. Vi har handlet litt, pappa har måttet sy seil igjen og mamma har vasket klær. Vi ligger ved et hotell, og her er vi velkommen til å bruke både dusjer og svømmebasseng, bar og restaurant. I går torsdag 23/10 var det igjen tid for ekspedisjon.

The Millinium Cave, betyr klatring nedover og inn i jorden, ikke oppover på utsiden av jorden. Vi ble hentet av en bil klokken 0800, og kjørte på dårlige veier i en time inn i høylandet og regnskogen. Da det var slutt på veien ble det 30 minutter på gjørmete stier inn til en landsby hvor vi fikk tildelt guider og flytevester. En guide pr. barn og en guide pr. to voksene. Vi var en gruppe på totalt 15 personer fra ulike båter inkl. Beluga Free. Fra landsbyen ble det enda en times vandring på gjørmete stier før vi kom frem til juvet vi skulle klatre ned i. Her ble vi malt i ansiktet med rød leire, symboler for vann, stein , kronglete stier og svaler. Så bar det ned trappetrinn, stiger, stier med og uten gelender og til slutt sto vi nede i elva. Og elva forsvant inn under jorden i en grotte. Og vi etter…………………….. Det var slitsomt, litt farlig og veldig spennende. Inne i grotta bor tusenvis av svaler og flaggermus. Det ble 400m uten dagslys. Av og til kom vann fossende ned fra taket, vi gikk, klatret og svømte med vanntette lommelykter. Da vi etter en halv time kom ut av grotta lå allerede ryggsekkene våre der. Folk fra landsbyen hadde båret de ned for at vi skulle kunne spise nistepakken vår. Så tok landsbyfolkene sekkene våre tilbake mens vi klatret, krøp og svømte i en og en halv time ned en trang canyon. ( og her savnet guttene Telma og Torbjørn fra Kairos, de ble nevnt flere ganger på dette stykket) Det ble klatring rett opp fjellsiden da vi skulle opp av dalen igjen. Det var hogget trinn i berget, det var stiger og tau. Rett opp bar det og så 30 minutter gjørmesti tilbake til landsbyen, der kaffe/te og frukt ventet oss. Og så var nok et eventyr over og vi dro samme vei tilbake til båten. Igjen trøtte og med såre muskler (ikke matrosene nei! Mamma sovnet først).

Følg oss videre,nye eventyr venter. Hilsen oss i Pliosauren.  

Slalåmkjøring mot Filipinene.

Det er nå alvoret begynner, mens «The Coconut Milk Run» melkeruta for turseilere nå svinger sørover til trygge havner i Australia og New Zealand, skal vi gå nordover. Vi ønsker ikke å skremme våre lesere, men synes det er riktig å orientere litt om hva vi nå har foran oss!

                Vi skal gå fra Port Vila, nordover i Vanuatu, for så å seile opp til Solomon øyene. Fra de nordligste øyene i Solomon går vi mot lilleputt staten Palau som ligger ca. 1500NM mot nord vest, og derfra er det ca. 550NM til Filipinene.

                Hva vi venter å møte under veis, er kanskje ikke så oppmuntrende. Vi skal seile i en av de deler av verden som er mest utsatt for malaria og dengufeber. (vi har medisiner om bord, både for forebygging og behandling). Områdene vil være de farligste vi har seilt i forhold til pirater og tyveri. (vi har signal skudd, CS gass, pepperspray, balltre, nattkikkert, og to livsfarlige harpungevær for undervanns jakt, og vi seiler flere båter i lag)

                Vi skal igjennom «Doldrums» eller Intertropical Convergense Zone (ITZC) som det også heter. Dette er å stille beltet rundt ekvator, hvor det stort sett aldri er vind og hvor man kan ligge i ukevis uten å få seilvind. Mot dette har vi diesel, men også dette er utfordrende. Vi må fra nå av regne med å kjøpe diesel i 200L fat, og dette må vi selv frakte ut i båten. Og som om dette ikke var nok, vi regner også med at dieselen kan inneholde en god del asfaltklumper, rustflak og vann. Og sikkert også annet rusk og rask. Mot dette har vi filtre, og mange reserve filtre også.

                Så er det vind og vær. Vi befinner oss nå på ca., 17.44 grader sør, og her begynner orkansesongen om 3 uker, vi bør helst være opp på 5.00 grader sør i løpet av disse 3 ukene for å være nogen lunde trygge, og da nærmer vi oss «Doldrums». Og så slutter ikke orkansesongen på den nordlige halvkule før til Jul. Det betyr for oss at når vi er gjennom «Doldrums» og kommet oss nord for ekvator, så vil vi seile i det nordlige orkanområdet ennå mens orkansesongen pågår. Her må vi daglig sjekke værmeldinger og ha mye diesel om bord. Skulle vi få varsel om styggvær (orkan) må vi da rømme sørover og ned i Doldrums igjen. I verste fall må vi da gå ned til Papa New Guinea for og hjemme oss. I tillegg til alt dette må vi fra nå av være forberedt på mye regn.

                Som dere ser, dette er ikke plankekjøring, dette blir slalåm. Men vi har god tro på at dette skal gå greit, og at vi skal rekke Filipinene til Jul. Men vi setter selvfølgelig sikkerheten langt foran det og nå frem til jul. På fjellet heter det ingen skam å snu! Her vil det derimot være det farligste vi kan gjøre, snur vi så vil vi seile sørover og tilbake inn i starten på orkansesongen sør for ekvator og det det er utenkelig.

                Til slutt vil vi bare si, vi har orkanstatistikken med oss, mange har gjort det før oss, og flere vil gjøre det sammen med oss. Dette tror vi blir fint og spennende, og vi får møte folk som ikke ser seilbåter hver dag, slik det har vært til nå! (og nett tilgangen blir nok svært begrenset)

God tur til oss.

Port Vila,Vanuatu.



Port Vila, Vanuatu lørdag 11/10.2014. Vi har ligget her siden mandag kveld, og her er ikke dumt å være! Seilasen fra Fiji gikk flott og fort, vi startet 26 timer etter svenske Liv fra Fiji, og slapp ankeret ved siden av de ved Mele Island en time etter at de ankret der. De hadde funnet ut at mandag 6/10 var nasjonaldag og hadde derfor redusert seilføringen, for å slippe å betale overtid.                

Den raske seilingen (530nm på 76 timer, derav de første tolv timene for motor i fem knop uten vind)gjorde at det ikke ble noen fisking. Vi ankom mandag klokken 1730, (det var full gass hele veien for å rekke frem før det ble mørkt)siden det var nasjonaldag og vi ikke hadde lyst til å betale en masse overtid gikk vi ikke inn til byen. Vi la oss sammen med Liv ca. 4 NM utenfor byen og ventet til tirsdag morgen. Tirsdag fikk vi sjekket inn, men det regnet så forferdelig at vi ikke dro på land. Regnet førte til flommer og flere omkom rett utenfor byen der vi ligger, så det var skikkelig regn. Vanuatu er et fattig land, og vi er derfor overasket over standarden her i Port Vila. Her finner vi alt vi trenger og mere til. Et supermarked som vi ikke har sett maken til siden Tahiti, båtutstyr og alt annet. Vår gummibåt har de siste månedene begynt å falle fra hverandre (det er normalt, sola knekker lim og gummi) her fant vi et flåteverksted som limte om hele gummibåten for ca. 900 nok. Inkl. henting og levering på marinaen.   

              Selv om landet er lutfattig, og mange folk ute på øyene ikke har hverken strøm, vann eller vei så importerer de tydelig mye utenlandsk arbeidskraft her. Og fra hvor? Filipinene selvfølgelig. Mamma har truffet mange av dem, vi har hatt besøk om bord, noen fikk til og med servert fillipinsk mat om bord, og vi har alle vært og klippet oss hos en fillipinsk frisør. I går kveld var vi oppe på et større hotell og spiste middag, og der var tradisjonell musikk og dans til underholdning. Og nå er vi kommet til et land som fortsatt er langt, langt fra likestilling mellom kjønnene. Så det er gutter og menn som danser og synger. Og dette var nok kannibaldans tror vi, det var kraftfullt med trommer og høye skrik. Våre tre matroser fikk selvfølgelig delta, de fikk hver sin «fadder» på samme størrelse som de selv som holdt de i hånden og førte de i dansen. Så nå kan de ekte kannibaldans og det Synnes de er moro. (første mann opp i dag var John Kenneth, han gikk opp i cockpit og danset kannibaldans på de løse dørkplatene, og det var ikke særlig vanskelig å våkne for de andre for dette hørtes)                

Da vi kom inn her møtte vi igjen Trygve og Sylvia, de lå her med den tyske båten Calypso. De drar videre i dag, og det ble dermed 3. gang vi tok avskjed med dem da vi var på middag i går kveld. Nå ser vi de ikke mere for denne gang, de seiler sørover, vi seiler nordover. I tillegg ligger det en annen tysk båt her, med ukjent navn. Men skipperen er norsk og har vært ute i fem år, med seg har han sin tyske kone som snakker godt norsk, og konas søster. De skal også nordover samme veien som oss, men har ikke samme stramme tids skjema som oss, så vi vil vel ikke se så mye til de regner vi med. Nå er vi på det nærmeste klare, og vi begynner første etappe nordover i dag, selv om vinden er vanskelig og nærmest fraværende. Vi skal gå nordover 24 NM i dag, og så går vi videre så snart vinden tillater.

Kortspill på Grashopper.

Guttene spiller kort på Grashopper.

Guttene spiller kort på Grashopper.

John Kenneth og Baard Robert spiller kort med Cherry og Jeff på Grashopper . De ligger ved siden av oss her i Vodapoint , akkurat som på Rarotonga. Dette hyggelige ekteparet fra USA, har lagt sin elsk på våre matroser. På Rarotonga inspirerte guttene Jeff til å ta baklengs salto fra bryggekanten med klærne på. Her på Vuda, har det blitt kortspill, vannpistoler og tur i svømmebassenget. Vi tar i morgen avskjed med de, da deres neste havn ligger på New Zeland.

 

 

 

Fiji på kryss og tvers.

Det var torsdag 11/9-14, at vi ankom Savusavu Bay, og Copra Sheed marina i Nakama Creek. Seilasen fra Tonga startet ikke så bra.Da vi skulle heise storseilet så vi en stor revne ved akterliket akkurat der vi hadde fått seilet reparert på Tahiti. Vi måtte bare ta ned seilet og la de to svenske båtene vi startet sammen med seile sin egen sjø. Vi ga fort opp å begynne å sy det, det ville tatt 10-12 timer. Det ble å finne frem limbånd og limduk, og så tape flenga etter beste evne. Limingen tok oss en time, og så var vi på vei igjen. I tillegg til supert fiske (som vi har skrevet tidligere) var det også nydelig seilas i 14-16 knops vind og lite bølger. Det gjorde at vi fikk god skole og god mat hele veien, bare avbrutt av storfisker på kroken. Det tok oss ca. 3 døgn fra Tonga til Fiji.  Og det ble 4 døgn i Savusavu før vi seilte videre, vi fikk fylt opp med mat og ferskvarer, og forhåpentlig vis ordnet med noen deler til båten. I tillegg måtte vi bunkre opp med tørkede Kava røtter til Sevusevu. Sevusevu er en lokal tradisjon og sermoni som blir gjennomført når man kommer på besøk i en landsby. Man må medbringe kava- røtter til høvdingen, og når gaven er akseptert kan man bevege seg fritt i landsbyen som gjester. Noen ganger må man også drikke kava sammen med høvdingen. Vi avsluttet oppholdet i Savusavu med en tur til tollvesenet for å plukke opp vår seilingstillatelse, og så slapp vi fortøyningene og satte kursen vestover.

                Første etappe var på 3,2 NM, til et rev ute ved innseilingen til Savusavu, vi lå rett utenfor et luksus hotell, og det var fra stranda her vi fikk lurt ut forrige innlegg på Pliosaurus.no. En hyggelig ansatt ga oss passordet til deres internett (WIFI), med beskjed om at vi måtte holde oss under trærne slik at ikke sjefen så oss.

                Neste dag var det aldeles nydelig seilas til Nabouwalu på sydspissen av Vanua Levu, der det ble middag og film før vi la oss til å sove(dette var bare en stopp for å sove, og vi var ikke i land). Vi kan vel dermed skyte inn at kartene her er de dårligste vi har opplevd så langt, og seiling på natta er utenkelig. Her er grunner og øyer som dukker opp foran båten, selv om kartet viser 60 meters dyp. Neste morgen fortsatte vi til Yadua Island, der vi la oss i en øde bukt som heter Cukuvor Harbour. Vi lå her sammen med Svenske Liv og Allegresse fra New Zealand. Det ble grilling på stranda, bading , oppdagelsesferd i «jungelen» og mye mere. Her vokste så mye Papaya vilt og vi plukket med oss 10-15 grønne og gule Papayaer før vi seilte videre.(siden fant vi vill Papaya på nesten hver eneste ankringsplass, så lagret bare økte og økte)

                Neste stopp ble øya Sawailau Island, ved øya Yasawa i Yasawa group, som ligger lengst nord vest i Fiji. Her var en grotte inne på øya som vi kunne svømme og dykke i, og så vi gjorde. Dagen etter var vi på besøk i landsbyen Nabukeru som lå like ved. Vi måtte da ta med oss en av våre kava-røtter, og så ble det Sevusevu på gulvet hos en gammel kvinne som var den lokale høvdingen, og så var vi velkommen til å gå rundt i landsbyen. Lørdag 20/9 var det tid for neste etappe, etter to netter ved Sawailau. Vi kjørte motor sør vestover i Yasawa group, det var over hodet ingen vind og speil blankt hav. (var veldig fint, for i følge kartet kunne vi gått tørrskodd mesteparten av veien). For de av dere som er like ung som pappa, så husker dere kanskje filmen «Den blå lagune» fra -80 tallet. Om de to barna som vokser opp på en øde øy sammen, etter et skipsforlis. Vi gikk igjennom den «Blå lagune» med båten , men dette er nå blitt et  turist anlegg, og da styrte vi lett unna eller med andre ord forbi. Vi ankret opp i Somosomo Bay på øya Naviti. Vi fant noen nydelige korallrev , kokosnøtter og mere Papaya.  Så gikk vi videre sørover til Tokatokanu Pass, og ankret opp utenfor Barfod Resort. Denne plassen er berømt for alle de store mantaene man kan snorkle med på høyvann, men ingen kom da vi var der. Og vi dro derfor videre til Navadra Island, der vi lå to netter uten å være på land. De store bølgene gjorde at vi ikke ønsket å prøve å komme oss opp på stranda på denne ubebodde øya.

                I skrivende stund har vi ligget en uke på Voda Point Marina. Vi har hatt båten på land for bunnsmøring, og storseilet vårt har igjen vært til reparasjon. Da båten kom opp på land fant vi også en sprekk i styrbord ror som måtte sveises. Nå er alt klart (og vi er slitene etter all jobbingen)og i morgen setter vi kursen videre vestover. Dette er et veiskille for oss! Mange båter svinger nå sørover mot Australia og New Zealand, og vi må ta avskjed med mange vi er blitt kjent med. Svenske Winili som vi stort sett har seilt med i 9 måneder vender nå nesen sørover, det samme gjør Cherry og Jeff på den amerikanske båten Grashopper. De har spilt kort med ungene, tatt de med seg i bassenget og hatt vannpistol krig med dem. Men i hvert fall svenske Liv og Beluga Free fra Hongkong skal samme vei som oss, det samme tror vi om den sørafrikanske katamaranen Skabenga, men de har vi ikke sett på et par måneder. Vi har nå 3500nm igjen før vi er på Filipinene, det tilsvarer 7 ganger Tromsø-Longyearbyen i distanse, og skal vi ha håp om og nå frem til Jul, må det gå unna og vi må ha værgudene med oss.

 

               

Suvasuva Bay, Fiji

Så er vi kommet til Fiji. Turen hit gikk fint og det ble DEN FISKETUREN.  Vi var nødt til å gi oss etter 4 fisker , da var dessverre begge fryserene fulle. Det ble to bonito på 10 og 12 kilo og to Mahi Mahi på 10 og 15 kilo. Nå spises det fisk til alle måltider……….nesten. Vi har sjekket inn og er klare for nye opplevelser. Vi seiler sammen med svenske S/Y Liv, og ligger akkurat nå ved en nydelig badestrand. Vi kommer snart tilbake med en mere utfyllende reportasje.