Uturoa, Raiatea

 

Båten vår ligger midt i bildet.

Båten vår ligger midt i bildet.

Uturoa, er hovedstaden på Raiatea og vi ligger akkurat nå til kai midt i byen. Vi har to minutter å gå til nærmeste supermarked, som selger ferske bagetter fra klokka 0600 på morgenen, som Ola synger i sangen……..Bæste tomta i by`n, du e heldi du.                 Vi dro fra Tahiti lørdag 21/6 på morgenen, med kurs for Moorea og ankom Cook`s bay ved halv tolvtiden, vi ankret og spiste litt mat før vi dro videre til Opunohu bay. Her fant vi en fin ankringsplass med nydelig badestrand med tilhørende friområde. En flott plass for ungene, og ikke så vi noe hai heller. Vi ble liggende her i 4 dager før vi satte seil videre vestover til Huahine 25/6. Det ble egentlig vår første ordentlige seilas mot vinden. 12-16 knop vind i mot, og vi gikk så høyt mot vinden som det lot seg gjøre, men vinden varierte med 20-30 grader hele tiden så vi fikk ikke noen optimal kurs. Vi endte opp på lesiden av Huahine, og kjørte motor de siste 3 timene inn til byen Fare. På veien fikk vi opp en Mahi  Mahi på 10-12 kilo, den gav oss stekt filet til middag og 40 fiskekaker i fryseren.                  Fare ankom vi klokka 1400 den 26/6 og det viste seg å være en svært så hyggelig liten småby, fin badestrand var det også. Her var butikker og alt vi trengte og i tillegg var det stor feiring i byen med blomsteropptog, dans og underholdning. Vi stortrivdes her, og kostet på oss en rundtur på øya med guide slik at vi fikk sett det meste. Mest interessant var noen installasjoner mellom havet og en lagune. Det var mange hundrede meter med murer og steng i det grunne passet (mange hundre år gammelt)som den dag i dag gir lokalbefolkningen fersk fisk .                  Fra Huahine var det silkeseilas over til Raiatea 21 nautiske mil med fin vind og flatt hav(ankom 1/7). Vi gikk for fulle seil inn Teavapiti pass (trang passasje gjennom korallrevet og inn i lagunen)og helt inn til byen. De to første nettene lå vi inne i en lagune som var svært grunn, både i innseilingen til lagunen og på ankerplassen viste loddet 1,3 meter, og da lå vi sammen med et par dagsturkatamaraner. De første som ønsket oss velkommen her var 3 store haier, så det ble ikke noe bading der. Så da ble det bytur med gummibåt i stedet, 10 minutter tok det inn til byen med vår 8 hk Yamaha. Torsdag 3/7 gikk vi rundt naboøya Tahaa, uten å finne noen fristende ankringsplass, så vi kom tilbake til Raiatea og la oss ved en liten øy i Rautoanui pass. Vi døpte den lille øya for Pliosaurusøya, her var fint å bade og vi fyrte bål og grillet pølser og marsmallows. Så bar det inn til byen på lørdag, og vi ligger akkurat som Ola synger.                 På lørdag ettermiddag dukket det plutselig opp to norske ungdommer ved båten, det var Sylvia fra Bergen og Trygve fra Nøtterøy. De hadde dradd ned hit for å kjøpe seg seilbåt og starte det store eventyret. Da de kom til oss var vel ikke humøret helt på topp, det hadde dukket opp en del ting på båten som ikke var helt som forventet. Blant annet tok båten inn vann pga. lekkasje på en slange. Pappa ble med for å se på saken, og uten at vi skal gå i detalj så gikk ikke det så bra……… for pappa altså. Han skulle skjære til noe plast for å tette båten fra utsiden og det endte med at han satte den sylskarpe kniven rett i hånda. Kuttet var ikke stort, men trolig har kniven kuttet delvis i en av senene til langfingeren på venstre hånd, slik at den nå er ubrukelig. Vi får bare håpe at han er forsiktig og at det gror sammen igjen. Søndag var det helligdag og fjelltur, vi gikk opp på Mount Tapioi. Fjellet som ligger rett ved byen er 285 meter høyt og gir et fantastisk overblikk over byen og lagunen mellom Raiatea og Tahaa. Været var flott og i sekken lå kald Cola og smørbukk karameller.                 Og i dag mandag har pappa og Thor vært over til Sylvia og Trygve og fikset lekkasje. I skrivende stund tror vi at lekkasjen er i orden og i så fall er det mulig de seiler videre sammen med oss i morgen. 3-4 timer lengre vest ligger Bora Bora øya som av mange beskrives som verdens vakreste øy.Flyfotos av øya er jo fantastiske så vi får se etter hvert. Og hvis «nettet» vil, kommer en fyldig rapport.  

Adjø Tahiti.

Så er vi endelig klare (nesten) til neste seilas. Det blir ikke lange turen i første omgang, Moorea ligger 4 timer unna og vi ser øya fra der vi ligger. Vi fikk på Onsdag våre nye kredittkort, men det var en blandet opplevelse, og vi er vel ikke særlig imponerte over Sparebank 1. Vi kan handle med kortene, men ikke ta ut penger i minibanker (og vi som er på plasser uten betalingsterminaler trenger kontanter). Minibank kortene våre har aldri virket, men kredittkortene (de gamle) har alltid gitt gevinst. Det viser seg altså etter all sannsynlighet at Sparebank 1 Gruppen ikke har de nødvendige avtaler på plass for at kortene skal kunne benyttes til kontantuttak over hele verden. Det er derfor våre minibank kort ikke har virket, og når banken nå har flyttet kredittkortene over i eget selskap, ja så virker ikke disse heller. Dette betyr i praksis at de kredittkortene som Sparebank 1 gruppen har sendt ut til alle sine kunder er dårligere en de som var før. Det er vel det som kalles fremskritt! Vi må ta forbehold om at dette stemmer, vi var lovet tilbakemelding fra Sparebanken i Longyearbyen i løpet av fredag på e-post eller SMS, men det har vi ikke mottatt. Vi vil derfor oppfordre alle våre lesere som har kredittkort fra Sparebank 1 , om å ta kontakt med banken før dere drar på utenlandsreise for å sjekke om kortene virker der dere har tenkt dere. Så får vi håpe at de raskt kan få dette på plass! Ellers er alt vel og vi gleder oss til å komme videre.

Taina Marina, Tahiti.



Tahiti 17/6.2014.

Det regner og er grått, aggregatet surrer under oss, ingen sol og ingen vind betyr null strøm. Vi var oppe i syv tiden, frokosten er ferdig og nå er det skole. De to største guttene har fått i oppgave å skrive brev til sine respektive klasser på Saksvik Skole. Det er 3 skoledager igjen til sommerferien der hjemme. Vi vil nok ha litt skole om bord selv om det er ferie hjemme, guttene har mye å fortelle, så det blir lange brev (vi skanner de og sender de på e-post).

                Turen ned til Tahiti fra Rangiroa gikk fint og dessverre helt uten napp. Vi hadde beregnet å ankomme et par timer før det ble mørkt, men slik gikk det ikke. Vi hadde beregnet 32 timer på seilasen, og planla å starte tidlig på morgenen den 26/5. Men da vi våknet på morgenen fristet det så mye med ferske bagetter, så mamma tok en snartur på land for å kjøpe noen. Og da vi var klare til å dra, da satt ankeret vårt fast i et korallhode. Det endte med at pappa måtte på med dykkermaska og svømmeføttene. Det fine var at det var god sikt slik at han så ankeret fra overflaten(12m), etter fem minutter med planlegging og studier av ankeret og siktepunkter på land var han tilbake i båten. (han dykket ikke). Så med baugthruster og ror klarte vi til slutt å komme løs, men hadde mistet tid både på brødmat og anker. At vinden uteble hjalp hetter ikke. Så utpå dagen tirsdag, var det ikke annet enn å starte motoren, og pappa regnet stadig på fart og distanse. Vi fikk også 2-3 regnskurer som ødela mye av seilingen. Og for hver time som gikk, så økte turtallet på motoren. Siste to timer var det nærmest full fart på motoren, og vi stimet inn i lagunen ved Taina Marina akkurat da sola forsvant. Vi fant igjen svenske Winnili og ankret ved dem akkurat da mørket senket seg. Vi ankret på 16 meters dyp, men da vi våknet neste morgen lå vi så nær korallene mot land at vi nærmest kunne gå tørrskodde i land. Vi dro inn 5 meter på kjettingen og så lå vi fint, trodde vi.

                Her ved Taina Marina er det flott å ligge, vi ligger ikke i marinaen men for anker rett utenfor. Men vi kan hente vann og bruke vaskemaskinene og andre fasiliteter i marinaen hvis vi vil. Vi ligger nær kaia for å legge gummibåten. Og i 5 minutters gangavstand til kjøpesentre, Carrefour, bensinstasjon, post, bank og MC Donalds.

                Vi har fått fikset mye her, vi har fått oss nytt toalett sete på det ene toalettet. (vi har sittet på porselenet siden Galapagos) Vi har fått ny lyspære til dekkslyset, det forsvant i Karibien for et år siden. Vi har fått lappet en av side dukene som skjermer sitte brønnen, den ble flerret av en bølge da vi krysset Atlanteren. Vi har fått sveiset og forsterket bommen og sist men ikke minst vi har fått sydd over alle sømmene i storseilet og satt på noen forsterkninger også der.

                Ellers så leide vi bil sammen med svenskene en uke, (7 seter) kjørte rundt øya og var på noen severdigheter………………………. i hvert fall  i følge bøkene. Vi besøkte den botaniske hagen, men den hadde nok sin storhetstid for 50 år siden. Vi besøkte Gauguin museet, men det var stengt pga. oppgradering, i følge plakaten skulle det være ferdig og åpne i 2013? Så kjørte vi for å besøke noen fosser, og de var stengte for publikum pga. rasfare.  Til slutt besøkte vi Lagoonariumet et slags inngjerdet område ute i revet med undersjøiske tuneller av glass, der man kan studere hai og andre fisker i sitt rette element. Det var stengt det også! De hadde ingen fisker……..

                Alle vi snakker med sier det er dårlige tider her, lite turister. Og de turistene som kommer bruker lite penger sier de, og prisene på perler og kokosnøtter er også elendige for tiden. Så det er kanskje forklaringen på at vi har fått et dårlig inntrykk av Tahiti.

Søndag 8/6, var det tid for å levere bilen tilbake etter en ukes leie. Pappa kjørte bilen til byen 15 km, og valgte å gå tilbake (godt med litt mosjon sier han) . Da han var kommet halvveis måtte han søke tilflukt under et tak. Det kom en forferdelig regnskur med tilhørende sterke vinder. Og mens han sto der og gjemte seg for regnet, ante han ingenting om den dramatikken som utspant seg «hjemme» i båten.

                Våre tre matroser hopper og klatrer og smeller med leker og dører slik at den som bor i båten normalt ikke reagerer på smell og sterke lyder. Men våre naboer og venner på Winnili er et par stille pensjonister og de reagerte på dette smellet. De stormet opp fra salongen på sin båt, og fikk se en katamaran (Island Fling fra USA) ligge med akterennen inn mot baugen på vår båt. Samtidig var vinden så sterk at vår båt ble trykket bakover både av vinden og katamaranen. Og vi som i utgangspunktet lå så nær korallrevet! Da mamma kom opp så hun at hun hadde en båt i baugen, samtidig som badestigen vår skrapte ned i korallene bak. Hun startet resolutt motoren og trykket på bort fra korallene. Samtidig fikk damen som var hjemme alene på katamaranen hjelp av en dame fra en annen båt til å ta opp ankeret å komme seg unna. Da pappa en halv time senere var tilbake var det solskinn og fryd og ingen spor av dramatikk. (det ble et lite merke i bunnstoffet 10 cm under vannlinja, men ellers ingen skade)

                Nå er vi egentlig på «overtid» her, vi er godt og vel klare for å dra videre, men det kan vi dessverre ikke! For Sparebanken Nord Norge har plutselig bestemt seg for å bytte tjenesteleverandør på sine kredittkort. Og det løser de med å sende nye i posten, nærmest uten forvarsel. (dette til tross for at pappa har hatt et separat møte med banken i Longyearbyen, spesielt med fokus på vår reise, kortbruk og at dette til en hver tid må fungere) Men vi skal ikke kritisere de denne gangen, vår gode hjelper Asle som ordner posten for oss i Longyearbyen stakk innom banken og snakket med dem. Og dette medførte at banksjefen egenhendig tok ansvaret for å få sendt kortene med ekspress post til Tahiti. For bankens regning. ( de fikk vel et hint om at de burde ta ansvaret for det også) Så takk til både Asle og Trond for at dette ble ekspedert så raskt som mulig. Men raskt og ekspress er ord med en annen mening her midt i Stillehavet, enn hva dere der hjemme på berget legger i det. Så siste oppdatering fra posten her er at vi kanskje har kortene på fredag. (i så fall drøye 2 uker fra Lyb) Og i mellomtiden spiser vi akvariefisk og poteter. (neida bare tulla)

 

Rangiroa, Tuamotus. Oppsummering.



Rangiroa 25/5.14.Vi ligger ved øya Otetou, og utenfor luksushotellet Kia-ora. Da vi kom inn hit 23/5 var det sterk vind og dette var eneste brukbare ankringsplass. Her på Rangiroa er det to landsbyer, ellers er det ubebodd. Vi ligger mellom landsbyene som heter Tiputa og Avatoru. Landsbyene ligger ved hvert sitt pass med samme navn som byen. Vi kom gikk vi inn Avatoru pass, som er det som skal ha minst strøm. Og gikk så inne i lagunen nesten helt til Tiputa. I går tok vi taxi 8km. til Avatoru hvor vi gjorde oss kjente, tok bilder og spiste lunsj. I dag tok vi båt taxi over Tiputapass og til byen med samme navn, der ble det også fotografering og en rundtur i gatene med smilende og vinkende polynesere. Folk er så smilende og blide og så opptatt av å si hei! F.eks. hvis en mann står bak i hagen sin å raker løv, ja så tar han seg en tur frem til gjerdet bare for å smile å si hei hvis noen kommer gående langs veien. Møter vi en bil etter veien vinker alle og roper hei! (vinduene er bestandig nedrullet)Her må vi legge til at trafikken er som folkene smilende og avslappet. Siden vi kom hit (Fatu Hiva) har vi sett mange biler, men ingen har kjørt over 50km/t, og de fleste kjører i 30 km/t. Dette må være verdens mest barnevennlige trafikk, og vi liker det! Og mens vi driver med trafikk, båtene her ja de er norske! Tidligere i dag kom det en frakteskute inn her, og de overmalte bokstavene var ikke til å ta feil av, Hornelen av Måløy sto det. For noen dager siden( Ahe), kom en annen frakteskute inn, vi så ikke navnet men at den var opprinnelig norsk er vi ikke i tvil på.                 I går var vi inne på stranda og badet, og der sto en kar og en gutt på 5-6 år å renset fisk. Faren renset fisken og gutten sto og slengte hoder og innmat ut i vannet. Vi sto en stund å så på dette, det kom en sting-ray og noen andre småfisker for å spise av avfallet som gutten slengte uti! Vi gikk så 50 meter lengre bort og badet. Etter en stund fikk vi se en stim av småfisk som svømte helt i overflata, og de svømte mot de som renset fisk. Vi sto en stund å så på dette før Baard Robert mente han måtte svømme bort for å se på disse småfiskene. Og han svømte av sted mot fiskene og var kommet ganske nær da en dame begynte å rope til han på fransk, noe vi skjønte lite av. Men pappa fant det best å rope gutten tilbake og så gjort. Og gutten snudde og kom tilbake, og så tenkte vi ikke mere på det. Noen minutter senere skulle vi dra videre i gummibåten for å utforske en ny strand, og da skjønte vi hvorfor damen hadde ropt. Nå var det ikke akkurat akvariefisker som spiste fiske rester der borte! Det var kommet 5-6 haier der, og de var ikke så små heller. De var vel mellom 1,5 og 2 meter lange, og de var i vill kamp om maten så det ut til. Det var kanskje bra Baard Robert snudde der han snudde sånn ca. 5 meter fra haiene.                 Nå har vi besøkt 6 atoller her i Tuamotus, og det blir mye av det samme. Og haiene gjør det jo ikke akkurat fristende å slippe barna ut i vannet heller så vi heiser snart seil og setter kursen videre vestover.                 (Haiene er vanligvis ikke farlige for folk så lenge man ikke blør, og folk snorkler og dykker over alt her. Men helt trygge er vi ikke, og med barna tar vi ingen sjanser. Det er tross alt stor forskjell på en voksen person i dykkerdrakt og en fem åring i badebukse.)

Papeete,Tahiti

Kort oppdatering,sitter i en park i Papeete, og venter på å få kjøpt billetter til et danse show. Vi sliter som vanlig med å finne bra nett. Alt er vel, og vi setter pris på litt ordentlig sivilisasjon , etter uker i utkantstrøk. Carrefour er jo første ordentlige kjøpesenter siden Panama, dvs. fem måneder. Og vi nyter franske oster og baguetter. Skinke og salami. Og vi har spist norsk laks. Vi ligger fortsatt (igjen) sammen med svenske Winnili. Skipperen på Winnili har gjennomgått et mindre kirurgisk inngrep her, og det ser ut til å gå bra. Vi har levert inn storseilet vårt til litt sying og fiksing. Koster oss 15-20 tusen kr. Og i tillegg skal vi prøve å få sveiset litt på bommen. Vi har leid bil en uke på deling med svenskene, og har vært rundt øya på kryss og tvers. Vi har det fint her, (10 min til Carrefour), men håper vi kommer oss videre snart. Vi må ligge å vente på nye kredittkort, de vi har slutter å virke om 3 dager! Sparebankene skal bytte tjenesteleverandør , og bytter på kort varsel. Så vi krysser fingrene og håper de er her i neste uke.

Tuamotus,French Polynesia.

Rangiroa, Tuamotus, French Polynesia, 25/5-14(vi ligger nå 12 timer etter Norge på klokka). Vi har hatt store problemer med å finne nett, og et par korte meldinger på telefonen feilet. Vi har fått tilbakemelding fra flere av våre lesere om at de var bekymret for at det var så stille fra oss, men vi kan berolige alle med at alt er vel. Vi har vært mange plasser og opplevd mye disse dagene siden siste oppdatering, og vi vil nå prøve å komme med et sammendrag.

                Vi forlot Nuku Hiva sammen med svenske Winnili den 6/5 klokken 11 på formiddagen. Og vi seilte sammen de drøye 3 døgnene det tok til Tuamotus. Og for oss var det ingen tvil, vi måtte til Raroai, øya Thor Heyerdal kom til med Kontikiflåten i 1947. (på grunn av vindretningen og seilingen må vi starte i øst, og så seile nordvest etter hvert) Raroai er en av de mindre atollene, og vi har lite lesestoff om den (dette til tross for at Heyerdal gjorde den berømt). Vi ankom rett før mørkets frembrudd den 10/5, og måtte presse oss inn kanalen til lagunen før det ble mørkt. Men der var kai, en liten butikk (kiosk)og en flyplass med en ankomst i uka og for oss en grei plass å ankre opp. Det var ca. 200 smilende innbyggere der. Vi og våre svenske venner gikk litt rundt, snakket også med noen, men det var like dårlig med engelsk kunnskapene hos dem lokale som fransken vår. Vi lå der bare en natt før vi gikk videre.

                Her må vi komme med en generell orientering om denne seilingen. Dette er på den ene måten litt risikosport men samtidig må vi si at Frankrike har gjort dette lett for oss. Kartene og merkingen er minst like god som i Norge, så lenge vi holder oss i de områdene hvor det finnes kart. Store områder inne i lagunene er ikke kartlagte i det hele tatt og vil man seile her må man være på vakt. Uansett kart eller ei, må sola stå høyt og man må holde skarp utkikk for her er korallrev over alt, og korallrevene kommer rett opp fra 25-40m dyp, og ligger der som skvalpeskjær rett under overflata. I tillegg er det passene! De fleste atollene har en til to passasjer, der det er mulig å ta seg inn med båt, og her kan tidevanns strømmen i de verste tilfellene komme opp i 9 knop. Mest vanlig er 3-4 knop, men sammen med bølger kan det koke ganske kraftig. Dette kompliserer jo seilingen for oss. Vi bør seile inn/ut når strømmen snur, og det skjer hver 6. time. Og det bør skje i godt lys, altså på dagtid. Det betyr i praksis at det er 2-3 ganger i døgnet dette er mulig å få til. Det skal godt gjøres å kunne seile ut av en atoll på riktig tid, for så å ankomme neste atoll til riktig tid når det både må passe med lys og strøm. For å virkelig gjøre dette vanskelig har vi ikke nøyaktige tidevannstabeller for alle atollene, og det er store variasjoner i høyvann fra atoll til atoll, dette pga. havstrømmene som går fra øst til vest mellom atollene.

Vi trodde vi ankom Raroai på lavvann, men vi var et par timer for tidlig, og mørket falt på. Det var bare å øke rotasjonen på Yanmar i kjelleren til viseren stoppet på 2500 rpm, og trykke til. Loggen viste 7 knop gjennom vannet, mens GPS målingen viste at vi seg frem i 2,3 knop. Samtidig danset vi i strømskavlene så alle måtte holde seg fast, men inn kom vi. Turen ut var faktisk verre vi seilte ut med ca. 5 knop gjennom vannet/over grunn til strømmen tok oss. Da økte farten til 9 knop over grunn og vi møtte noen brutale bølger da vi kom ut. Sjøene slo inn over båten og vi hoppet som et nøtteskall, mens guttene holdt seg fast og lo. Da vi vel var ute, var det bare å snu seg å se på svenskene. Og de fikk samme medfarten, vi lo alle mann (og en dame) så tårene trillet. Dette minnet mere om rafting i Sjoa, enn seilbåter på havet. Fra Raroai til Makemo en distanse på 75 nm, prøvde vi ut en ny form for seiling, nemlig sakte seiling i medvind. Og konklusjonen var at dette slutter vi med…………..det var en av de verste nettene vi noen gang har hatt om bord. Vi ønsket pga. tidevann og lys å bruke 18 timer på distansen. Dette medførte at vi ikke kunne over 4,1 knop i snitt. Vi begynte med bare forseil, og dette ble bare mindre og mindre etter hvert som vinden økte. Til slutt var det bare 25 % av seilet som var rullet ut. Men nærmest uten seil, rullet båten som ei tomflaske i elva. Det føltes som om vi var i ei vaskemaskin, og søvn kunne vi bare glemme (matrosene sov, om enn noe urolig). Så sakteseiling det er vi ferdige med.

                Ved innseilingen til Makemo fikk vi da tross alt litt igjen for sakteseilingen, vi gled inn ved høyvann uten nevneverdig strøm, og ankret utenfor landsbyens kaianlegg. På Makemo bor det ca. 600 inb. og de lever av fiske for det meste.  (de fisker fra småbåter, fryser fisken hjemme og leverer den når det kommer fraktebåter innom på vei til Tahiti) Vi tror nok at den franske stat også bidrar ganske sterkt på disse øyene. Carsten fra Winnili var litt bekymret for at det er EU midler inn i bildet også. Her lå noen båter fra før, og vi fikk litt tips fra disse om øyer og plasser. I tillegg traff vi på et ektepar fra Frankrike som bodde der. Han er lærer på skolen og hun er sykepleier på helsestasjonen. (det var ingen lege der, men sykehuset på Tahiti garanterer legehelikopter/fly på en time til alle atollene) Disse to snakket utmerket engelsk, og de tok seg tid til å både fortelle og til å besvare våre spørsmål. Ellers gikk vi rund å tok bilder og snakket litt med de lokale. Nede på kaia en kveld kom en lystig fyr gående, han snakket ikke engelsk men spansk! Og da gikk praten greiere……….. han ble litt glad i Thor, og tok opp to flotte perler som Thor fikk av han.

                Den 14/5 forlot vi Makemo og satte kursen mot Fakarava og Tetamanu pass, som ligger i sørøst og er det ene av to farbare pass inn i atollen. Vi ankret ved den forlatte byen Tetamanu som ligger rett ved passet. Byen er ikke helt forlatt, to familier driver med hotell og dykking der, og de hadde også noen gjester der. Vi prøvde det vakre ølet de har, og brus til de minste. Restauranten sto på stylter i vannet og under oss var et yrende liv, fra krabber og akvariefisk til 1,5m lange haier. Vi hadde mange haier under båten hele tiden, og vi fisket en også! Vi fikk noen andre fisker også, men de ble hai mat før vi rakk å kjenne at det nappet en gang. Den forlatte byen Tetamanu var en gang «hovedstaden» på Tuamotus, og den franske guvernøren holdt til her. Men på 50 tallet (her er vi usikre, de lokale er ikke særlig kjent med sin egen historie) ble all administrasjon flyttet til Tahiti og byen forlatt. De rette fine gatene vises ennå, og kirka, guvernørboligen og fengselet står fortsatt. Resten av bebyggelsen var trolig oppført i tre og palmeblader og har gått tilbake i kretsløpet. Men ut fra gatene å dømme har dette vært en stor by, så stor som øya kunne tillate. Og det er kanskje forklaringen på at den ble forlatt totalt, her var ikke noen plass for å bygge flyplass. Den katolske kirka her er Tuamotus eldste, og var oppført i 1874.

                Den 16-19/5 lå vi ved øya Hirifa, i det sør østlige hjørnet av Fakarava atollen, her hadde vi fått tips om en dame som lagde god mat. Hun hadde startet restaurant her sammen med sin nye mann, som var oppvokst her. (mannen som var i slutten av 50 årene var pensjonert soldat, han hadde tjenestegjort 17 år i den franske fremmedlegionen, og det var ikke vanskelig å se at fyren var farlig. Både pappa og Carsten liker å tro at de er sterke, men de var enige om at selv om de hadde gått sammen om å ta fyren ville de endt som hakkemat. Mamma og Imbi sammenlignet fyren med Steven Seagal) Restauranten hadde hun åpnet for en uke siden, og var allerede viden kjent. Og maten var god den, vi spiste der allerede første kvelden. Ellers så var det fritt frem å ta så mye kokosnøtter som vi bare orket. Dama tilbød både jungelkniv og stang med krok for å få tak i kokosnøttene. Mamma tok kniven men takket nei til stanga. Jeg klatrer opp og plukker de sa hun til damas store forbauselse. Etterpå var det skrelling av kokosnøtter og pappa fant en stang de lokale brukte til jobben. Etter at 2-3 nøtter var skrellet kom det applaus fra skyggen bak restauranten, der hadde Steven Segal stått å tyvtittet på disse koko (s) turistene, og han var tydelig imponert over pappas teknikk. (han viste jo ikke at pappa et par dager tidligere hadde skrellet 15-20 kokosnøtter på tid, mens Carsten sto med stoppeklokka. Og at han på slutten kom ned under 2 min. pr. kokosnøtt) I tillegg til god mat og kokosnøtter var det fint å bade og å snorkle her. 17. Mai ble feiret med biff og rødvin, våre svenske venner ble invitert og båten var pyntet med norskeflagg som guttene hadde tegnet. 18.mai var vi på stranda for å bade og å hamstre kokosnøtter, mens mamma og pappa ordnet med kokosnøttene lekte guttene ved stranda. Da gikk plutselig alarmen………….  Borte i buskene sto Thor å hylte høyere enn han noen gang har gjort, og mamma og pappa spratt opp for å se. Synet de så var akkurat slik du ser det i Donald Duck, en liten gutt i en sky av veps. Kom deg ut i vannet og dykk ropte pappa, og Thor sprang og dykket. Men under skjorta kravlet det fortsatt og de ble ikke blidere av å få seg en dukkert. Men til slutt ga de seg og skjorta ble vrengt av. Det kunne vært verre….. et stikk i halsen, et på brystet, et på magen og tre på venstre arm. Litt krem med ammoniakk og smertene ga seg og dermed var vi alle nok en erfaring rikere.

                Så sa vi adjø til våre svenske venner som gikk til Tahiti, mens vi gikk på langs av hele Fakarava ca. 20 nm og opp til det nordøstlige hjørnet der landsbyen Rotoava ligger. Her fant vi noen butikker og et hus med internett slik at vi fikk gitt livstegn fra oss!

                Så sto Rangiroa for tur, eller hva med Manihi? Vinden var så gunstig at vi valgte Manihi. Da vi kom inn der den 21/5 på morgenen var det derimot ikke særlig gunstig med vinden, i tillegg var det lite av atollen som var kartlagt. Vi droppet ankeret på 15 m dyp utenfor landsbyen, og det blåste 25 knop på tvers over atollen noe som ga oss store bølger og pålandsvind. Og som om ikke det var nok stakk et korallrev opp av vannet 30 m bak oss. Det fantes en bedre ankringsplass 1,5 nm sørover, men der var det øde, og det fristet ikke mye. Det ble til at vi spiste frokost og satte kursen for nabo atollen Ahe. Der lå vi en natt, var på perlefarm og lærte alt om perledyrking og fikk også kjøpt oss noen perler av 2. sortering. Så satte vi kursen mot Rangiroa der vi nå ligger.

Fakarava, Tuamotus.


Hei! Så fant vi nett i et privat hjem her på Fakarava. Vi har det bare fint, vi har besøkt Raroai (der Heyerdal landet med Kontiki), Makemo og nå Fakarava. Vi seiler snart videre nordover, vi skiltes fra svenskene i går. De seilte da mot Tahiti. Alt er vel, vi fisker hai og dykker med hai. Dette ble en kjapp oppdatering, men vi kommer kanskje snart tilbake.

Nuku Hiva, sykdom og opplevelser.

Vi ligger dessverre fortsatt på Nuku Hiva i Marquesas, men det er så absolutt ikke verste plassen å ligge det! Men etter planen skulle vi ikke ha vært her, noe vi kommer tilbake til. Vi kom hit til Nuku Hiva og Taiohae Bay den 17/4, altså til påske. Vi fikk handlet og ordnet oss med litt internett osv., men siden det meste stengte og det var lite å få gjort her, gikk vi syd vestover en tur til Taioa Bay.

                Taioa Bay (også kaldt Daniels Bay, etter en hyggelig kar som bodde der inntil han døde for få år siden), er kanskje Marquesas beste ankringsplass, og har en brukbar badestrand. Men det endelige målet var «Valley of Hakaui» og Ahuei Waterfall. Denne dalen «Hakaui» er i dag nesten forlatt, kun 10-15 fastboende som driver med hester, griser og frukt. Hestene brukes til transport, kløv. Vi tror ikke vi kan klare å gjengi hverken med ord eller bilder denne dagen vi hadde oppover dalen sammen med Imbi og Carsten samt et eldre fransk ektepar. Her må vi kanskje nevne Eric og kona (det franske paret). De seiler rundt i den klassiske seilskuta Skøiern, en trebåt bygget i Grimstad i 1919 av båtbygger Jensen. De har hatt den i eie de siste 35 årene, og pusset den opp til å bli et riktig smykkeskrin. Så glade er de i sin norskbygde båt at de for noen år siden seilte opp norskekysten og overvintret i Svolvær. Og målet for turen det var å lære seg norsk, og norsk det snakker de begge to. Eric kunne tydelig mye om Marquesas, Polynesiere og Thor Heyerdal. (i tillegg hadde han hele serien om isfolket av Margit Sandemo om bord i Skøiern, på fransk og norsk og alt var lest) Han var dermed den beste guide vi kunne fått oppover dalen. Dalen hadde en gang i tiden vært hovedstaden på Marquesas, og den brosteinsbelagte og oppbygde vegen vi gikk på ble kalt kongeveien kunne Eric berette, og her hadde bodd mer enn 2000 personer da hvite oppdaget Marquesas(1595). I hele Marquesas bodde det anslagsvis 60 000 personer da de hvite kom, 10 år senere var det 2-3000 igjen. De fleste døde av sykdommer, mange ble tatt som slaver og en del ble drept. Å vandre på en kanskje 1000 år gammel brosteinsbelagt vei, med steinmurer og hustufter på alle kanter og med tung regnskog og fruktskoger omkring oss var overveldende. 3 timer tok det oss å nå opp til enden av veien, der sluttet det hele i 600 meter høye stup rundt oss på alle kanter og med en foss og en badekulp. Og like lang tid tilbake, og selv den minste matrosen holdt god fart uten å klage, vel gjennomført fra alle. Neste morgen gikk vi tilbake til Taiohae Bay.

                Noe av det første vi gjorde i Taiohae Bay var å sjekke været, og pappa fan da ut at vi burde sette kursen videre vestover allerede nestemorgen (onsdag 23/4) for å få god vind. Selv om det ville bli travelt, så satset vi i vertfall på det. Onsdag morgen dro Mamma og Thor i land klokka 0600 på markedet for å kjøpe frukt og grønt (de er utsolgte 0610 så her må vi være på hugget). Da de var dratt satte pappa på kaffen, og satte seg etter hvert ned med en god kopp og alt var fint.

                Pappa får aldri drukket den kaffen, han begynner plutselig å skjelve og tar på ei t-skjorte, og så et teppe, og så et teppe til. Han står og ser på gradestokken nede i båten, den viser 27 grader og klokka er 0615. Han hopper skjelvende i senga, hakker tenner og skjelver. Mamma varmer opp vann og han får ei 3L saftflaske, som han omfavner der inne i senga under alle tilgjengelige tepper. 3 timer senere er temperaturen inne båten oppe i 33 grader og pappa slutter å skjelve. Etter en Ibux og en Paracet virker alt normalt noen minutter og så kommer svetten. På ettermiddagen blir det tur på sykehuset, Carsten fra Winili blir med. Det måles feber, blodtrykk, puls og vekt (og der kom det en positiv overraskelse), og så inn til doktoren. Tropisk feber, gå hjem og spis Paracet sa legen, du er på beina om et par dager sa han, og så gjort. Dagen etter var høyre legg fra kneet og ned hovnet opp slik at det så ut som om huden skulle revne. I tillegg var det ildrødt og glovarmt. Og ikke bare det, John Kenneth som hadde noen skrubbsår/gnagsår hadde fått verk og tendenser til betennelse i flere av sårene sine. Pappa var opp på sykehuset og fikk øyeblikkelig møte legen fra dagen før. Dette er noe annet sa han, du skal ha antibiotika straks sa han og fant frem reipet blokka. GÅ på apoteket og kjøp dette sa han, dit er det ikke langt å gå for en ung mann! Og pappa gikk, og gikk, og gikk og tilslutt var det bare å gå over fotballbanen og gjennom en skog og så, der var apoteket. Og så var det å gå tilbake (Baard Robert var også med). På kaia møtte vi våre tyrkiske venner som begge er leger, og de sa oi oi oi, det der er ikke bra. Start med antibiotika, og få benet høyt opp i lufta og for all del IKKE GÅ PÅ DET. Siden satt pappa 4 dager i båten, med foten opp og tygde antibiotika, og John Kenneth fikk også hjelp. Blant de betente sårene var ei flis som sto dypt inne i fotsålen, den kom våre tyrkiske venner innom og fjernet med skalpell. Siden har vi vasket og smurt alle sårene morgen og kveld og nå ser alt supert ut. Restauranten på kaia og dens eiere (og halvparten av de 20-30 båtene som ligger her) har engasjert seg i skavankene våre. Restauranteieren ga beskjed om at antibiotika, var bare tull og at banan var tingen! Hans kone satt der og sa seg enig hun også, dette til tross for at hun er sykepleier av utdanning, og jobber på sykehuset. Det var hun som faktisk tok i mot pappa og foretok de første undersøkelsene, og det var selvfølgelig også derfor restauranteieren viste om sykdommen.   Slik gikk det til at benet ble balsamert i knust banan stokk og hengt opp under biminien , men vi kuttet ikke ut antibiotika. Restaurant eieren som til daglig er mere opptatt av at folk smiler enn av at han selv tjener penger har vært særdeles hjelpsom mot oss (det er han mot alle). En dag da mamma og guttene var på land kom han og ville ha med seg guttene på fotballkamp. Han hadde to barnebarn som spilte kamp og skulle opp på banen for å se. Guttene ble med han, de fikk både å spise og drikke. I mellomtida fikk mamma ordnet masse i full fart i båt og på land.

                Vi velger å se det hele slik, vi hadde flaks at det skjedde her. og vi har ikke mistet en uke, vi har fått en uke ekstra på Nuku Hiva, og nå er alt bra igjen, og på lørdag ser det ut til at vi får litt vind som kan ta oss videre vestover (faktisk mest sørover).

               

Tahuata og Ua-Pou

Den 14/4 forlot vi Hiva Oa, og seilte over til naboøya Tahuata, for å finne klart vann. Den vulkanske jorda i Marquesas farger vannet rundt øyene mørkt og grumsete. Men i Hanamoenoa Bay på Tahuata var vannet krystallklart. Vi gikk hit for å bade og å få skrubbet ren båten under, dette er aktiviteter vi må ha klart vann til. Selv om haiene også trives i klart vann, har vi i vertfall mulighet til å se de her. Vi kom hit sammen med Winili, og flere andre kjente båter lå her også (eller kom neste dag). Det ble en tur på land samme ettermiddag,og i tillegg til en kritthvit sandstrand fant vi noen hytter som kun brukes når folk kommer hit for å samle kokosnøtter, ubegrensede mengder med kokkosnøtter og lime og en og annen grapefrukt. Guttene badet på stranda (det var store bølger)og de voksene pratet og utvekslet erfaringer mellom båtene.

Neste dag var det vasking og båt skrubbing. Mamma og guttene ordnet inne i båten, mens pappa skrubbet undersiden. På ettermiddagen var mamma og guttene i land med machete og kniv , de spiste kokosnøtter , sammen med mannskapet fra flere andre båter og badet litt. På båten lå pappa, han var «game over». Kombinasjonen av hardt arbeide, dykking/svømming og et vann fult av gift og småkryp gjorde han helt utslått. (giften kommer fra bunnstoffet som løsner fra båten når man skrubber, og her må vi nevne at vår venn Torkil på Kairos fikk feber og ble nærmest sengeliggende i et par dager etter tilsvarende jobb i Karibien) Så var det kveld og klargjøring for neste etappe.

Våre svenske venner er morgenfugler og startet klokken 0400, vi lå attpå litt, og startet først klokken 0530. Målet var øya Ua Pou, og en bukt som heter Hakahau Bay, en seilas på ca. 65nm. Det ble en fin seilas, vi seilte parasailor hele dagen, og kom inn i bukta ca 1530, 20 minutter bak svenskene. Vi ble invitert over på Winili for ankerdram, men takket nei da vi var slitene alle mann etter seilasen og en tidlig start på dagen.

Men neste morgen var vi ferdige med frokost og på land før klokka var 0800. Vi ruslet rundt i landsbyen, var innom noen butikker og kirka. Snakket med litt folk og tok noen bilder. Og der mens vi ruslet inne i et boligområde kom en stor lastebil fra kommunen, (det var nok den lokale søppelbilen) den bråstoppet på tvers av veien slik at all trafikk ble stanset (all trafikk, det var en bil det). Sjåføren åpnet døra og svingte seg opp på biltaket for å plukke mango. Og da vi kom gående vinket han oss frem, og kastet ned fem nydelige mangoer til oss. Vi takket og bukket (og vi kan faktisk å takke på fransk) og satte kursen tilbake mot båten. Klokken 1200 satte vi kursen for Nuku Hiva, og svenskene startet 10 minutter etter oss. Det ble 26 nm på slør, i 7-8 knops fart, og på VHFen meldte Carsten på Winili om en 20kg Mahi Mahi og at de gjerne gav oss halve fisken. Vi hadde vurdert farten som for stor til fisking, men satte da ut snørene og vi endte opp med tap av en blekksprut (av plast som åte) og 50m snøre på en ene stanga og en Bonito på 2-3 kilo på den andre stanga (Bonito er en type tunfisk). Etter 3,5 times seilas ankret vi opp i Baie Taiohae på Nuku Hiva, og der ligger vi nå. (det ble både ankerdram og stekt Mahi Mahi den kvelden, svenskene holdt fisken og mamma laget maten)

Hiva Oa, innsjekking, tikier og frukt.

Atuona heter den største byen på Hiva Oa, den ligger i Traitors Bay, og dit ankom vi på ettermiddagen den 8/4-14. Våre svenske venner i Winili ankom en halv time etter oss, vi hadde snakket med de på satellitt telefonen og hadde avtalt å møte de der. De ankom da fra Galapagos, og hadde dermed brukt 3,5 døgn lengre tid over Stillehavet enn oss! (men de hadde fått mye fisk)Havna i Traitors Bay, var litt utsatt for bølger og det rullet derfor litt. Vi la ut anker bak, for å snu baugen mot bølgene, og første natta løsnet ankret bak, og vi drev inn i våre sveitsiske venner, det ble en times hardt arbeid midt på natta. Men etter hvert fikk vi båten tilbake på plass, og kunne sove litt igjen. Neste morgen la vi ut et tredje anker og siden lå vi på plass. I Traitors Bay regjerer to kvinner; Sandra har et lite servicekontor på kaia, der hun er agent for seilbåtene (ordner innsjekking og taxfree diesel), hun har internett, selger litt frukt, selger bøker og kaffe. Og på fire hjul regjerer Marie Jo. Alle seilbåters taxi og guide, det disse to ikke kan ordne, det kan ingen andre ordne heller. I Atuona var det butikker og spisesteder, post og bank, men en ting kunne ikke ordnes her og det var propangass(det må vi til Nuku Hiva for å ordne). Det første vi gjorde var å få de formelle papirene i orden, som Shengen borgere var dette fort gjort og kostet ingenting. Vi må nok gjennom dette en gang til på Tahiti, for her hadde de ingen tollere. Men nå er vi i vertfall lovlydige igjen, etter et kort men «litt» ulovlig opphold på Fatu Hiva. Vi tok selvfølgelig en rundtur på øya med Marie Jo, i hennes Pick Up med sittebenker og presseningtak over platten. Gutter og menn på platten, og damene inni. Mary Jo gav beskjed om at vi måtte medbringe poser eller bærenett, slik at vi kunne samle litt frukt på veien. Vi kjørte først opp for å se på «den smilende Tiki» en liten stein statue vi fant inne i regnskogen etter å ha gått et par hundre meter. Og mens vi gikk plukket vi Piripiri (rød pepper, supersterk). Så bar det på dårlige veier på tvers over øya, for å finne flere Tikier og spise lunch. På veien ble det mange stopp, for å ta bilder og for å plukke frukt. En utrolig kjøretur i tørt ørkenlandskap, gjennom store furuskoger og ned i regnskog og frodige dalfører. Under veis plukket vi først lime, så fant vi et stort papaya tre som var så høyt at vi måtte hugge ned treet for å nå frukten. Det ble vel 20 kg med papaya. I en sving på veien kuttet vi ned en bananplante og hev om bord en bananklase. Vi stoppet ved en liten butikk og kjøpte en pose med Kava (en grønn frukt som ikke må forveksles med den Kava som drikkes lengre vest i Stillehavet). Da vi kom opp på platået der de store Tikiene stod, glemte vi helt hva vi hadde kommet for. I trærne hang store grapefrukter og brødfrukter. Alle mann på plukking av frukt, vi sprang nærmest mellom steinstøttene uten å legge merke til dem. Vi lastet opp bilen med ca. 20 store grapefrukter og et par brødfrukter, før vi enset Tikiene, og fikk tatt nødvendige antall bilder og sett oss litt rundt. På vei dit vi skulle spise, stoppet vi og hev om bord 6 store kokosnøtter, og det første som ble gjort da vi stoppet på spisestedet, var å plukke en pose med stjerne anis. Etter et måltid med tradisjonell Polynesisk mat(geit,svin,tunfisk,ris og brødfrukt) bar det videre, og rundt første sving sto et stort mangotre, og gjett hva vi gjorde………… alle mann ut for å plukke. Det var en sliten og godt ristet gjeng som kom tilbake til båten på kvelden, med  fire store nett med frukt og pepper. I tillegg må vi nevne at ved hytta til Sandra vokser store trær med Pistasje (ikke de nøttene vi kjenner fra Norge, men saftige blå bær) og vi var stadig der og fylte en pose eller to. I et annet tre ved Sandras hytte hang store modne avocadoer. Og en kveld ved mørkets frembrudd var mamma på ferde……… med håven i den ene hånda og et bærenett i den andre klatret hun til topps. Hun gav seg ikke før nettet var fult. 15 avocadoer, og det er ikke slike som ligger i hylla til Coop, nei disse er vel nærmere en kilo tung hver og en av dem. På overfarten fra Galapagos var guttene litt bekymret for skjørbuk, vi hadde akkurat lest om Jens Munchs seilas til Hudson Bay(på leting etter nordvest passasjen), der nesten alle døde av skjørbuk. Som dere nå skjønner er ikke faren for skjørbuk særlig stor lengre det blir frukt nok. Ellers kan vi nevne at folk er utrolig hyggelige og imøtekommende, og selv om våre fransk kunnskaper er begrenset så greier vi oss helt fint. Mye takket være de lokales imøtekommenhet og brede smil. Vi avsluttet besøket i Atuona med en tur til gravlunden. Her ligger en av verdens største kunstmalere  under torva, og dette måtte vi ha med oss. Under en anonym men merket steinrøys ligger Paul Gauguin gravlagt. Og litt mindre anonymt ligger J.Brel gravlagt. (vi har aldri hørt om han, men han skal ha vært en stor sanger av Belgisk opprinnelse. Dere kan jo Google han.) Så dro vi videre den 14/4, med båten full av frukt.