Ankommet Chalong Bay Phuket Thailand.



Alt vel, lite vind men også et par timer med litt for mye på turen opp hit. Skjærtorsdags morgen kom vi ut av trafikkseparasjons sonen i Malaka stredet og fikk to timer med ufyselig vær. Klokka var 0530, mamma kjørte båt og resten lå og sov. Men pappa sov i cockpiten , og våknet av regnet. I løpet av kort tid hadde vi økning til 25 knops vind, sprutregn og lyn og torden så det nesten var dagslys. Heldigvis var vi i ferd med å komme oss ut av den værste trafikken, og vinden presset oss riktig vei i forhold til trafikken, men sikten var null. Ellers gikk turen hit rolig og pent, motorseiling i stor trafikk. Vi var innom Paulau Langkawi i Malaysia, ankeret og spiste frokost for vi dro videre. Så overnattet vi en natt på Ko Lipe i Thailand , før vi brukte 21 timer opp hit og ankom her ved soloppgang mandag 6/4-15. Mandag sjekket vi inn hos immigration og port capitan. Custom (tollen) gjorde oppmerksom på at det var helligdag og overtid, og ba oss komme igjen i dag. Så var vi på restaurant og spiste “thaimat”, før vi dro tilbake i båten. I dag tirsdag har vi vært å hilst på Budda oppe på fjellet her, ridd på elefanter , vært og hilst på kobraslanger og andre slanger, tatt på de også.  Nå skal vi prøve å finne ut om fraktebåt og tidsplan før vi bestemmer hva vi gjør videre. Vi avsluttet dagen på en fiskerestaurant, og supermasked. Pappa har også vært en tur på land og gjort ferdig innsjekkingen. Alt Vel, snart tilbake.

WOW Singapore.


WOW, Singapore overgår alles forventninger her har vi virkelig hatt det fint. Men la oss begynne med begynnelsen, hva skjedde der ute i havnebassenget når emigrasjon kom for å sjekke oss inn? Jo vi hadde tatt en sjanse med John Kennets pass, det går ut i august. Mange land krever at passet skal være gyldig i minimum 6 måneder for at man skal få innreisetillatelse, og den regelen overholdt ikke John Kennets pass det viste vi. Vi ble derfor ikke sjokkerte da offiseren kom tilbake med et pass i hånda, og ropte over til oss om vi hadde nytt pass? Vi svarte nei, og gjorde oss litt dumme (det er vi faktisk god til) hva er problemet lurte vi? Thor må ha nytt pass, dette er utgått ropte han. ??????????? Thor sitt pass????? Nå ble vi overasket ja. Hadde vi totalt misset på hans pass? (på Filipinene fikk vi alle 1års oppholdstillatelse på disse passene, og de sa heller ingenting da vi sjekket ut) Thor fikk et spesialpass med 3 dagers opphold, vi andre fikk stempel og 14 dager. Så gikk vi inn til RSYC Marina (da virket selvfølgelig ikke baugthrusteren som ikke var brukt siden Fiji) og fikk oss kaiplass. Tirsdag morgen 24/3 sto egentlig bare en ting på planen, vi måtte til Den Norske Ambassaden for å ordne pass. Klokken kvart på 10 åpnet to utrolig hyggelige damer døren for oss(15 minutter før åpningstid). Bilder ble tatt og skjemaer fylt ut og siden det gikk mot påske og passene måtte produseres i Norge gjorde ambassaden oss en ekstra tjeneste. De ringte UD i Norge og ba om at passene måtte sendes hurtigst mulig med en ekstraforsendelse med diplomatpost(diplomatposten går raskere og slipper unna fortolling). Så i går mandag 30/3 ringte ambassaden og sa at passene var klare for henting, så nå er alt i orden. Takk så mye til Den Norske Ambassaden i Singapore. Etter besøket på ambassaden forrige tirsdag, dro vi til den Norske Sjømannskirka, der ble vi godt mottatt med vafler, saft og kaffe. Den norske Sjømannskirka  har også tatt hånd om broderfolket i øst. Så det hang også et blågult flagg på utsiden. På innsiden fant vi UNIONSBODEN, en liten butikk med: Ikea knekkebrød, tre sorter Kavli ost, Jarlsberg og G35, kaviar, Nidar lakrisbåter og Freia melkesjokolade osv. Gjett om det ble jubel , men da vi hadde plukket oss en liten pose ble vi nok litt overasket over prisene! En halv bærepose kr. 1200,00 takk. Så gikk vi fra kirka, via en matvarebutikk 6 km tilbake til båten. På kvelden hadde kirka samling av norske og svenske barn i alderen 9-13 år, og det passet jo Thor perfekt. Så etter middag var Thor og pappa tilbake i kirka. På onsdag var det dyreparker, hele dagen. Frokost og så taxi til Singapore ZOO. Der hadde de en gul isbjørn, hvite tigere og det meste av det man kan forvente i en stor dyrepark. Den var stor nok til å få dyreparken i Kristiansand til å fremstå som en husmannsplass. Vi brukte hele dagen der, men klokken 1800 gikk vi over til en av naboen  Night Safari. Det var nemlig ikke mindre en 3 dyreparker på samme området. Night Safari fungerte på den måten at vi satt i åpne tog, og kjørte gjennom parken etter at det var blitt mørkt. Vi kjørte over mange fe-rister og dermed inn og ut av de innhegningene der dyrene ikke var farlige, foring og lys-setting gav en magisk effekt. Og for de dyrene som var farlige var vanngraver og stengsler kamuflert i buskene slik at det føltes som å kjøre midt blant dyrene. En annerledes og flott dyrepark. Det var en sliten gjeng som var hjemme i båten på sent på kvelden. Torsdag startet med frokost og skole, før vi dro opp til den norske sjømannskirka for Torsdagslunch. Vi var totalt ca. 45 gjester som fikk servert torskegryte, lammestek og røkelaks med eggerøre. Der traff vi mange spennende «nordmenn» og til å med en nabo! Plutselig kom en mann bort til mamma og sa han hadde hørt hun var fra Boracay. Det viste seg at han var eieren av et kjempeanlegg ikke så langt fra huset vårt på Filipinene.  Det er vel 10-12 km, men ikke lengre enn at pappa sykler dit nesten hver dag. Pappa har truffet han en gang på Boracay for ca. 10 år siden, men siden det var i de små timer husket ingen av de særlig mye av det! Nå fikk vi snakket lenge sammen og utvekslet kontakt info, så vi håper å treffe han og familien på Filipinene en gang i fremtiden. Fredag fikk vi endelig besøk av en servicemann for autopiloten, han brukte 2 timer på å finne ut det samme som vi viste. Nemlig at pumpe/motor er i orden og at det er noe feil med selve hjernen. Han tok 280 Singaporedollar for det, og sa det tok en uke å bestille deler, så ble det påske og så skulle ting byttes. Vi sa bare god påske og gav han pengene han skulle ha. Så da blir det fortsatt manuell styring for oss. Lørdag ble høydepunktet. Vi tok taxi til Singapores høyeste fjell Mounth Faber. Derfra tok vi kabelbane ut til Santosa Island. En øy bare for fornøyelse. Golf,Casinoer, akvarier,vokskabinett,hoteller og alt mulig annet som man kan forlyste seg med. Men for oss ble det bare tid til en park! Universal Studios Singapore. Først seilte vi gjennom MADAGASKAR filmene, med musikk og dyr akkurat som i filmene. Så var vi innom huset til det grønne trollet Shrek, gikk gjennom en eventyrborg (Far Far Away), før vi kom til The Lost World. Her var en kulisse bygget opp som en atoll fra filmen med samme navn. Vi satt i et stort amfi, og så en 45 minutters live forestilling. Det var så mye slåssing, skyting og båt og vannskooter kjøring at alle nesten glemte å puste. Det var et pyroteknisk show av dimensjoner. På slutten eksploderte hele den ene veggen og et sjøfly i full størrelse kom flyende gjennom hullet og landet foran oss. Da showet var over lå kruttrøyken så tett over anlegget at vi nesten ikke så andre siden. Går det an å gi terningkast 7 ? Så bar det til «Egypt» på skattejakt i katakomber og pyramider, og det foregikk i stummende mørke med superspeed berg og dalbane, med flammer, gullskatter, mumier og gjenferd.  Vi kan ikke nevne alt, det ble sent på kveld før vi kom oss hjem, men til slutt var vi innom Transformer. Dette er guttene eksperter på, biler som forvandles til roboter, noen snille og mange slemme. Vi satt i en robotbil selvfølgelig, og føyk rundt på en bane med 3d briller på nesen og 360 graders filmfremvisning rundt oss. De slemme kom og tok tak i vogna vår og ristet den så vi nesten falt ut, slengte oss ut i verdensrommet før vi falt ned på jorda igjen. Da en robot fyrte av en rakett mot oss, samtidig som noen ekte flammekastere økte temperaturen over hodet på oss til det sved i panna, da dukket mamma. En kjempe opplevelse for store og små. Guttene erklærte Lørdag 28/3-2015 som den beste i deres liv, og mamma og pappa forstår det godt. Men etter litt diskusjon ble vi enige om at vulkanen på Ambrym er deres livs største opplevelse, men at etter som at det var en veldig slitsom dag, godkjenner vi sist lørdag som den beste dagen. (mamma som var lite lysten på å seile Filipinene –Phuket, sier 8 døgn håndstyring var en liten pris å betale for å få oppleve Singapore. Hun ville ikke vært det foruten) Søndag var hvile/vaske dag, med litt skole. Mandag var vi og hentet pass, kjøpte suvenirer og fylte opp kjøleskapet. Nå er det tirsdag morgen 31/3, og vi skal prøve å komme oss av sted mot Phuket Thailand i løpet av dagen. Er plutselig tilbake. Hilsen en storfornøyd gjeng i Pliosauren.

Palawan til Singapore, 8 døgn manuell styring.

Mandag 9/3 var vi endelig klare til å fortsette, mat og utstyr var om bord og dieseltankene var fylt opp. Skipperen bestemte seg for å etterlate 13 stk 20 liters dieselkanner «hjemme», da han anså de store kryssingene for unnagjort, og fordi vi forventet god vind til Singapore. Vi heiste seil å gled langs stranda for å vinke forvell, men ingen dukket opp for å vinke. På ettermiddagene er det Tongit, et kortspill med penger på bordet. Og det er mye viktigere enn å vinke noen langveisfarende avgårde. Men lengre borte sto onkel Jon og arbeidslaget hans å vinket, og vi tutet og vinket tilbake.

Så sviktet altså autopiloten! Det var lite å gjøre så lenge vi seilte, og med et døgn til havn var det ingen vits å stoppe. Vi hadde god vind og god fart hele veien, og på tirsdag ettermiddag kunne vi slippe ankeret i Base Bay, nord på Palawan. Pappa krøp umiddelbart inn dit hvor han aldri før hadde trodd han kunne få plass. Vi hadde kun en sjanse for å fikse autopiloten. Håpet var at det var børstene(kullstiftene) i elektromotoren til hydraulikkpumpa som var utslitt. Det var det eneste vi hadde i reserve! Etter mye om og men og søl med hydraulikkolje, var motoren ute. Børstene var godt slitt, og håpet steg. Men et gjenstridig lager stoppet forsøket og vi måtte fortsette uten autopiloten. Vi viste at S/Y Liv var i nærheten, og ringte de opp. Vi avtalte å møtes i Fish Bay på torsdag, for sammen å dra inn til «hovedstaden»  Puerto Princesa på Palawan. Onsdag startet vi tidlig, og lite vind gjorde at motoren måtte gjøre det meste av jobben. Vi kom om kvelden inn i en lun vik på øya Boayan (etter tips fra S/Y Liv), hvor vi badet og skrubbet litt båt før det ble middag og tannpuss. Så var det siste etappe ned til Fish Bay på torsdag. Vi startet ved soloppgang og gikk med motor hele veien, storseilet var oppe men det var ikke mye å hente der. Så på ettermiddagen kom vi inn i Fish Bay og ankret ved siden av S/Y Liv. De hadde allerede bestilt bil for turen over øya fredag morgen, men det ble en liten tur i land for å se oss rundt og for å snakke med alle fiskerne som bodde der. I tillegg til det faste mannskapet Jan og Christina, hadde også deres sønn Johan mønstret på for noen dager. Fredag skulle han fly hjem fra Puerto Princesa, og vi måtte dit for å sjekke ut. Men først ble det rom og Cola.

Vi kan ikke utelate bilturen over den bratte øya fra dette innlegget. Jeepney er fillipinsk bygde busser, bygget på ramma og driv verket til en amerikansk «kvarting» fra krigens dager. Siden det meste var utslitt da amerikanerne kastet bilene for 50 år siden er det lite med originaldeler igjen! Pappa satte seg foran med sjåføren og hadde dermed god oversikt. Så bar det i vei. Gasspedalen hang i en bit av en sykkelslange, girstanga var et 1/2″ rør med håndtak på toppen og rattstammen så ut til å være fra en gammel Fiat. Da vi kom til bakker (og de var det mange av) var det første gir både opp og ned. Femti meter før vi kom til en nedoverbakke eller krapp sving begynte sjåføren å pumpe på bremsepedalen, og etter 8-10 harde tramp kunne vi kjenne at bremsene tok. Oppe på taket over sjåføren satt en ung gutt og administrerte et titalls store vannkanner. Oppgaven gikk ut på å flytte en slange fra en tom kanne til en full etter hvert som motoren brukte opp vannet. Vannslangen gikk via en kuleventil i sjåførens sidevindu og til radiatorens påfylling. Sjåføren slapp så på passende mengde vann via kuleventilen etter behov. Og nei , temperaturmåleren på dashbordet virket ikke. Halvveis på turen var det stopp for å fylle luft. Punktert? Nei. Lekkasje? Nei. Det var reservehjulet som måtte fylles. Dere må vite at på panseret sto et stort forkrommet kompressorhorn, og det ble flittig brukt. Siden hornet trenger trykkluft og bilen ikke har kompressor må man ha en trykkluft tank. Og da er vel det enkleste å bruke reservehjulet! En slange fra hjulets ventil og til hornet og dermed TUT TUT. Og dette var så avansert at det hadde elektrisk magnetventil og bryter på rattet. Mens vi løste våre saker i byen, fylte sjåfør og hjelpegutt vann og luft, så turen tilbake gikk helt fint.

Johan dro med fly, vi sjekket ut fra Filipinene, pappa kjøpte en tesj til å ta av lagret på el.motoren, vi rakk et måltid mat og litt handling før vi dro tilbake til båten. (vår utsjekking fra Filipinene forekom greit og uten særlige anmerkninger. Vi måtte forklare hvorfor vi lå på feil side av øya, men merkelig nok ingen problemer eller signaler om det som ventet oss i Singapore)

Før vi dro fra Fish Bay og endelig forvell med Jan og Christina skiftet pappa børstene på motoren, og testet denne med ledninger rett fra batteriene, han dreide også rundt selve pumpa med et skrujern uten å finne feil. Da alt var satt sammen og vi testet var det fortsatt ikke særlig liv i autopiloten. Men gode råd var ikke så dyre……..vi hadde jo vindror! (en mekanisk innretning som styres av vinden) Så vi tok gummibåten på dekk og monterte vindroret. Lørdag morgen bar det av sted, og vind fikk vi. Vi klarte også å justere vindroret slik at det styrte og alt var fryd og glede. Men ikke så lenge…… vi skulle laste ned værmelding, men den store(immarsat)satellitt telefonen virket ikke. Vi brukte vår andre satellitt tlf. (Iridium) og fikk snakket med Fleet Com i Norge hvor vi har vårt abonnement. Etter noen timer var vårt sim kort resatt en eller annen plass i verden og vi fikk nettilgang. Så var det ny fryd å glede i noen minutter, helt til været var lastet ned. Ingen vind, ikke vind en eneste plass i hele Sør-Kina havet. Pappa sjekket dieseltankene og sendte de 13 tomme kannene som lå hjemme på Filipinene en tanke. Ikke bare var vi nødt til å gå for motor, vår reserveløsning for styringen vindroret var også ubrukelig. Det ble nøyaktig 8 døgn med 1200 RPM, fem knops fart og stadige blikk på tank målerne. Til tider hadde vi også mere en 1 knops motstrøm. Men det holdt med god margin.

Så var det Singapore Strait (Singapore stredet), verdens desidert mest trafikkerte havområdet. (pappa har gått den Engelske kanal to ganger, og det er som en sykkeltur i ødemarka sammenlignet med dette) Og for å gjøre det ekstra spennende så hadde vi ikke kart over området på kartplotteren vår, og i tillegg viste klokka 2300 den 22/3 når vi entret trafikk separasjonssonen.

Vi slo på inverteren slik at vi fikk 220V strøm om bord, la ut skjøteledning fra salongen og ut på styrekonsollen. Så monterte vi en I-pad med nettstrøm og sjøkart oppe på kartplotteren og gled inn på «motorveien». Mamma hadde tatt båten helt inn til «motorveien» i sterk trafikk mens pappa prøvde å sove. Ikke er det bare stor trafikk og trangt, det er også sterke strømmer. Vi hold oss helt ute på kanten av «veien» og store skip durte forbi i opptil 16 knops fart. Et stykke oppe i kanalen var det merket av et område på kartet med sterke strømskavler, og vi hadde på det tidspunktet 1,5 knops motstrøm og gjorde selv bare 4,5 knop. Vi valgte å gå litt inn i kjørebanen, kanskje 3-400 meter (total bredde på hver kjørebane er ca. 1 nautisk mil eller 1800 meter)for å unngå strømskavlene. Bak oss kom et containerskip på 1020 fot (300 meter) i 16,2 knops fart og så sitt snitt til å ta oss på innsiden. Samtidig hadde vi et noe mindre fartøy på vår babord side, men noe lengre unna. Containerskipet passerte oss på ca. 50 meters avstand. Det var båter på vei forbi oss hele natta og formiddagen, inntil vi svingte av «motorveien» i riktig veikryss/rundkjøring og tok oss frem til karantene området.

Både i havneområdet i Singapore og senere oppe ved Phuket er det påbudt med AIS, i tillegg er det patruljebåter som kontrollerer all trafikk i havneområdet her. Vi ble selvfølgelig lagt merke til, og en patruljebåt fulgte oss en lang stund og vi var forberedt på å bli oppkalt på VHF. Men plutselig mistet dem interessen og siden gjorde vi nesten som vi ville uten at de brydde seg. Vi satt igjen med en følelse av at de etter å ha fulgt oss en stund plutselig oppdaget hvilket flagg som hang bak, og at de dermed tok det som en selvfølge at denne båten ikke ville skape trøbbel. Det føltes bare slik…..(for et par dager siden satt vi i en taxi, da en tank container med S for Stolt Nilsen passerte oss på veien. Pappa forklarte guttene at dette var et norsk selskap, og vår lokale sjåfør fikk oversatt innholdet. Da lo han godt, ja de guttene der ja(Stolt Nilsen) de var nede og åpnet den russiske ubåten de mens russerne sto på land og så på! De dumme russerne kan f…….. ingenting, på havet er nordmennene  overlegene…….) Kanskje det var flagget?

Så svingte vi inn på Western Quarantine & immigration ancorage , tok VHFen og ropte opp Immigration på kanal 74. De dukket snart opp i egen båt, og så sto nye utfordringer for tur…….

Fortsettelse følger snart.

 

RSYC – Marina Singapore.

Klokka er 1400, Mandag 23/3-15 .

Det er en sliten gjeng (neida bare mamma og pappa) som nå er ankommet Singapore. Vi hadde tenkt tanken ja….. Hva gjør 3 måneder i opplag i høy sjø og sterk vind med båten? Virker alt når vi fortsetter ?  Svaret er NEI, og hva var det som sviktet? Jo vi hadde ikke fått heist seil, før vi skjønte at noe var galt med autopiloten, mandagen for to uker siden da vi gikk fra Argao. Vi trodde ( pappa ja) at det kunne fikses! Men det kunne det ikke . Pappa skiftet børster på motoren til hydraulikk pumpa og ventiler på sylinderen til autopiloten, men til ingen nytte, den nektet fortsatt. Det ble. Håndstyring hele veien, vindroret som var i reserve var nytteløst……….vi hadde ikke vind. Nå er nye problemer dukket opp og vi har lyst på å sove. I hverfall skribenten. Vi har flott nett her i marinaen så vi kommer tilbake med mere så snart vi har sovet.Alt vel og godt mot.

Setter seil.

Så er alle klemmer delt ut, avskjed tatt,det er Mandag formiddag og vi forlater nå huset vårt og mammas familie. Vi mister da også internettet og dette er siste sjanse på noen dager. Vi vet vi skal sjekke ut fra Palawan, men vi finner ingen ledige plasser ( marina) i Singapore. Så hva som blir neste stopp er usikkert. Singapore, Malaysia eller Thailand vi vet ikke nå, vi får se hva vinden gir oss. Det er i hverfall ca. 2000 nm til Phuket.

Kommer plutselig tilbake.

Mytteriet slått ned.

Siden ingen av våre lesere har meldt interesse for å være med som mannskap(og det er skipperen egentlig glad for, og han har vel ikke gjort all verden for å skaffe noen heller)så har nå det faste mannskapet igjen meldt seg til tjeneste. Og vi kan dermed si at mytteriet på Pliosaurus er over.

Det skjer ikke så mye spennende her, men vi har nå sagt adjø til S/Y Liv igjen, men de blir i disse farvann en måned til så det er ikke utenkelig at vi treffer de igjen på Palawan hvor vi planlegger å sjekke ut fra Filipinene.

Pappa har fikset litt på båten, for det første så er nye batterier på plass. Så er det skiftet olje på begge motorer inkl. oljefilter, ny generator, nytt filter på watermaker, ny mikrofon på VHF, og diverse lakk og trearbeider. Vi har en nabo her som driver som møbelsnekker, og han har laget noen nye lister til oss i verste regnskogstømmer (sånt som ikke er lovlig i Europa lengre). Og det var utrolig billig! Noe annet som er billig her er å klippe seg! Thor Alexander, John Kennet, Ramil jr. (7 år) og pappa var alle å klippet håret i går, alle fire ferdig klippet for 36kr.

I går ettermiddag ankom tante Anita, onkel Jon og Sofie (et år og dermed første gang vi har møtt henne)fra Svalbard og Norge. I koffertene lå det norsk marsipan, Mills kaviar, brunost fra Tine og svensk snus……. Ikke verst hva J . De flyttet rett inn i sitt nesten ferdige hus, men siden de hadde 48 timers reising i kroppen utsatte vi den helt store feiringen, men det blir feiring det kan vi garantere. Vi må også få med at tante Rovelyns mann onkel Reynald kom hjem fra flere måneder på sjøen på lørdag, så det gir enda en grunn til å feire!

Vi har vært svært reserverte med å komme med planer her (bortsett fra masterplanen om Jul på Filipinene). Men vi har nå tenkt å avsløre hva vi tenker for de neste månedene, det er stort sett tanker og alt kan endres selvfølgelig. Selv om vinden ikke vil få påvirke hele den videre seilas.

Å seile rundt Afrika for å komme oss til Europa, synes vi blir for mye hav og for lite opplevelse(og vil ta lang tid). Og å seile et indisk hav med pirater, for så å entre Rødehavet med Jemen som første land osv. er heller ikke noe alternativ.

Så da tenker vi å seile til Singapore, alternativt Thailand. Derfra vurderer vi å sende Pliosauren med fraktebåt opp i Middelhavet til Tyrkia. Da er vi så godt som hjemme igjen føler vi, og har mange alternativer. Hvis vi får båten opp til Tyrkia i begynnelsen av Mai, kan vi fint rekke å seile hjem til skolestart. Eller kanskje bare legge båten igjen i Middelhavet f.eks Hellas. Er kanskje ikke så dumt å ha ei hytte på Middelhavet i noen år heller? Vi får se, for i Middelhavet er det igjen vinden som bestemmer.

Oppturer og nedturer på Filipinene.

Det har blitt skrevet lite i det siste, og det har kanskje sine årsaker. Det ble en del nedturer i starten som nærmest tok skrivegleden fra vår skribent, vi får nå bare håpe at vi har vært på bunnen og at skrivegleden kommer tilbake.

Da vi var i Cebu kjøpte vi 20 meter med 15 mm kjetting og 3 stk 20 tonns sjakler for å lage oss en solid mooring(fast fortøyning). Vi hadde bestilt en betongblokk på nærmere 1500kg av en slektning i Argao, og vi hadde fått bekreftet at denne var ferdig støpt.

Det første pappa gjorde etter at vi kom i land var å bestille transport (hjullaster) for å få blokka så langt ut som mulig på lavvann. Siden blokka var nøyaktig beskrevet ved bestilling så han ingen grunn til å inspisere den der den lå på produksjonsstedet! Men da hjullasteren kom ned på stranda med blokka var pappa der. Og hadde han hatt hår på hodet, ja så hadde han revet det av seg der og da! Blokka var bestilt med et 4 tommers rør igjennom, slik at kjettingen kunne tres igjennom og det burde ikke kunne misforståes. Men konstruktøren hadde tydeligvis tenkt selv. Og dermed var det støpt fast to gamle utslitte motorsykkeldekk i blokka, slik at halve dekket var inne i blokka og andre halvdelen var på utsiden. Konstruktøren mente at det var bedre å feste kjettingen i dekkene! Det ville dempe rykkingene fra båten!  Det hadde han nok helt rett i, det hadde nok bare blitt ett rykk. Så var det bare å bestille ny blokk, og be om at den ble bygget i henhold til bestillingen. Det er vel ingen overraskelse om vi sier at arbeidene ble inspisert under veis. Siden det for vår kontraktør (en slektning) her dreier seg om store beløp, kunne vi ikke gjøre annet enn å betale for den ubrukelige blokka og hjullasteren (ca. 2000 kr.).

Noen dager senere var alt klart og ny plan. Denne gangen var blokka støpt på stranda, og vår kontraktør hadde leid inn en liten fraktebåt for å hale den ut på dypt vann. Siden båten og mannskapet (10 mann)kom «etter arbeidstid» var det kort tid til det ble mørkt og gutta hadde det travelt. Og ettersom blokka måtte slepes/dyttes 100 meter utover stranda før den hang under båten så tok det sin tid. Men ved mørkets frembrudd hang blokka under fraktebåten på vei mot endelig plassering. Pappa var med ut med sjakler og bøyer, og hadde alt klart da plutselig mannskapet droppet hele dritten på sjøen. Vet ikke om vi skal gjenta det om håret til pappa, men da to filippinere prøvde å holde igjen 20 meter med 15mm kjetting (kjøpt på skraphandel til 110 pesos pr.kilo totalt nøyaktig 65 kg.) i en meter høye bølger, da smilte han faktisk. De rakk å surre på en taustump med bøya i enden av kjettingen og så over bord. Neste dag var vinden så sterk at vi ikke kunne gjøre noe som helst, og utpå ettermiddagen løsnet taustumpen og bøya kom inn mot land. Siden har det vært vind/bølger og dårlig sikt i vannet men har ikke fiskene tatt det så ligger det der i dypet den dag i dag.

Så kom tante og onkel, Rey, Carina og Joacim fra Svalbard og båten lå fint i noen dager. Det var stor gjensynsglede, ungene storkoste seg og det ble skoleferie. I følge pappa så var det flotteste som skjedde at de hadde med blodfersk generalsnus fra Svalbard. Og han takker igjen for dette.

Så var det tid for flere gjester, og siden tanta Anita, onkel Geir, Frida og Fredrik ikke hadde vært på Filipinene før, bestemte vi at pappa skulle ta imot de i Manila slik at de fikk en dag der. Men akkurat slik gikk det ikke. Da flybillettene ble bestilt ante vi allerede uråd, værmeldinga så ikke bra ut. Og det endte selvfølgelig med full rokade. Om boking av billetter og mamma til Manila. Pappa fikk seg i stedet 36 timer i en båt som lå for anker på Caticlan og rullet. Men det var nok egentlig bare pappa som var misfornøyd med dette. Mamma sier jo ikke nei til en tur til Manila. Og gjestene fra Norge kunne i vertfall ikke fått en bedre guide enn mamma. Og selv om pappa satt i båten og rullet og mamma raste rundt i Manila med gjestene så skjedde det mye hjemme også! Vi hadde valgt å flytte Baard Roberts gebursdag fra 19. til 20. desember. Dette for at de «norske» gjestene skulle få med seg selskapet og for å få feiringen på lørdag. Og Lørdags morgen mens pappa var i båten og mamma var i Manila ble en gris slaktet og montert på grillen, mat og drikke klargjort og da alle var samlet (vinden løyet litt) ble det 7 års dag med masse gjester, klovner og godterier på store og små.

Så kom julekvelden, og den ble feiret hos tante og onkel i Cubay, med mat og drikke, underholdning, konkurranser og karaoke. Vi var vel en 30-40 personer med stort og smått. Dette ble nok en veldig annerledes Jule og nyttårsfeiring for våre «norske» gjester, men etter hvert så var det vel nettopp dette annerledes som ble opplevelsen. Om man reiser ut i verden så kan man på en måte ikke toppe så mye annet enn klimaet i forhold til Norge i Julefeiringen. I Norge er man vant til god mat, stor feiring og masse pakker. Dette er ikke tilfellet for det store flertall av verdens befolkning. Og da blir det nettopp det å oppleve noe annerledes som blir opplevelsen og som gir perspektiver til livet.

Mellom Jul og nyttår ble det et par døgn på Boracay, slik at de blåfrosne Trønderne fikk oppleve den luksus øya kan tilby. Varmt vann, hvit sand og uendelig med butikker og spiseplasser, og heldigvis litt skygge. Vi startet besøket med å gå rundt øya med Pliosaurusen. Og det var enkelte både av det faste mannskapet og gjestene som benyttet anledningen til å mate krabbene under veis. Det var vel ikke mere enn en meters bølger, men det er mer en nok når man går rett mot dem!

Av en eller annen merkelig grunn hadde vi startproblemer da vi skulle gå rundt øya, det harket litt til før Yanmar fikk tak, og onkel Geir som er mekanikker mente det var lite strøm! Og det skulle dessverre vise seg å være helt riktig. Etter en kort sjekk/inspeksjon viste det seg at servicebatteriene og startbatteriet var ødelagte. Og vi fant også grunnen, laderegulatoren på dynamoen (generatoren) regulerte som den selv ville. Det varierte fra 0 til 15 volt alt etter turtall og humør. Generator hadde vi liggende i reserve, det var en liten times arbeide å bytte og dermed var årsaken fikset (reserve generatoren koster nærmere 10 000,00 kr på St.Martin). Så var det batterier da? For de av dere som kjører bil, så kan vi opplyse at her snakker vi ikke om bilbatterier. Her snakker vi om avanserte dyputladningsbatterier, og de er hverken hyllevare eller spesielt billige. Men etter mange telefoner og mailer står det nå 7 nye batterier her på stuegulvet (må vente på vindstille før vi får de om bord). Vi fikk ikke tak i akkurat det vi ønsket oss, men disse får duge. Og det bør de til den nette sum av 30 000,00kr.

Nyttårsaften ble feiret hjemme hos oss med pinnekjøtt, kålrabbistappe og Aquavit alt fra farmor og farfar i Norge (takk skal dere ha det var fantastisk). Store deler av «slekta» var samlet og det var stort sett bord settinger over alt(pinnekjøtt bare for de norskeste). Så var det 1. nyttårsdag og tur til flyplassen for å ta avskjed med tante og onkel, Frida og Fredrik som skulle hjem for å snu døgnet.Vi kan vel ikke påstå at gjestene våre var heldige med været, men det kunne ha vært mye verre. Og da får vi vel si at det var greit!

 

Fortsettelse følger.

S/Y Liv er ankommet, og John Kenneth 6 år.

6 års jubilanten, sammen med innleide klovner.

6 års jubilanten, sammen med innleide klovner.

Våre svenske venner Christina og Jan i S/Y Liv ankomm på onsdag 11/2, og ligger nå ankeret ved Pliosauren på Caticlan. De har vært innom hos oss et par tre ganger, og pappa og Jan har vært en tur på Boracay. I går var de med på feiringen av John Kenneths  fødselsdag. Vi flyttet feiringen fra den 12. og til lørdag. Det ble spidermann kake fra tante Evelyn og helstekt gris fra tante Anita på Svalbard. 50-60 gjester og klovner til å underholde. Og de voksene sang karaoke i bakgården, der Jan vartet opp med flere Beatles sanger til stor jubel.Flere bilder fra selskapet ligger under”bilder”.

Lyst til å være med som mannskap?

Skipperen vurdere å sette igjen resten av mannskapet på Filipinene noen uker for å seile båten til Singapore eller Puket Thailand. Da hadde det vært fint med litt hjelp, så hvis det er noen av våre lesere som har 3-4 uker til rådighet i mars, og som har lyst så er det bare å ta kontakt.

Hvis noen tror det er kjedelig på lange kryssinger…….

De som tror at lange havkryssninger går ut over humøret må nok tro om igjen. Dette opptaket ble tatt etter to uker uten å se land, på vei til Fatu Hiva i Marquesas. og dette kan beskrives som en vanlig ettermiddag ombord på lange etapper. ( klikk på linken)   trim.9D0FF6A5-AA84-49A2-98D1-BA6754CC69C2